Det er jo selvfølgelig et poeng å ha et forhold til både ideer og prinsipper når man diskuterer politikk og samfunnsproblemer. Ideer har flere betydninger, beskrivelse av en situasjon, hensikt, handling, konsekvens – en idé som sier noe om hvordan verden eller en del av verden er, en idé om hvordan moralen er eller burde være, hvis det er viktig, en idé om hva man burde gjøre i en bestemt situasjon, også politisk.
Jeg synes det er litt for vanlig i norsk politisk debatt at…underforstått, det diskusjonen egentlig handler om, er hva som skal gjøres i praksis, mens det man ofte egentlig tar hverandre for, til den andre mer eller mindre dør av det, er holdninger man mener er dårlige.
Selv om begge deler kan være en del av debatten eller i våre tanker noen ganger, kan man ikke forby holdninger etter loven, de kan påvirkes og de kan sosialt være mere eller mindre “forbudt”, men uten at man med loven i hånd kan hindre folk i å tenke hva de vil.
Det siste ville være fascisme, igjen, eller kommunisme.
Men retten til å si hva man vil…situasjonen er annerledes enn for noen tiår siden, siden alle i dag har et middel til å spre både hardhet og mykhet og hva som helst ellers så langt som helst. Man kan si at alle på en måte har redaktøransvar, og jeg frykter også at det synspunktet kan bli dratt for langt, når noen i overlegenhet snakker om det lave nivået på alle måter på “sosiale medier”.
Eller når Facebook tar skjeen i egen hånd.
Det lave nivået som de snakker om finnes, men det blir også besvart av mere fornuftige stemmer, sånn at debatten i mange tilfeller kommer ut på en måte som slett ikke alltid er dum. At dumhet finnes i alle hoder er jo også et faktum, selv om det fra sak til sak ikke alltid er likt fordelt, og nettet blir arenaen hvor dette også blir behandlet og forhåpentligvis på sikt fordøyd i stor grad.
Nettet er altså også et middel til demokratiske samtaler om i og for seg hva som helst, og det har ikke helt funnet formen, det er ganske voldsomme muligheter. Jeg synes man må prøve å ta tak i den positive enden, ta hverandre på alvor så langt det går, og la debattene være reelle og realistiske, nok en gang så langt det går. Det er ikke enkelt, men heller ikke helt umulig å få til noe positivt – det også.
Pedagogikk, på en måte, trengs.
Respekt, også, helst, mest mulig, i hvert fall.
Før man bestemmer konkrete avgjørelser, politikk, burde man jo generelt være noenlunde orientert om hva situasjonen er.
En selvfølgelighet, kan man si, men en del diskusjoner blander kortene ganske grundig, argumenter om tingenes tilstand blander seg med argumenter om konkret politikk, for eksempel.
En prinsipiell diskusjon kan fort bli innviklet hvis man ikke passer seg, hvis man mister av syne hva den handler om helt konkret. Hvor stort er problemet? er ikke så sjelden et relevant spørsmål som kunne dempe i hvert fall en del opphetede debatter eller føre til enklere løsninger.
Og for hvem er problemet stort?
Det er ikke gitt at ett prinsipp gjelder overalt bare fordi det gjelder på ett område. Et prinsipp kan gjelde til en viss grad, eller i stor grad, på ett samfunnsområde, men være mer eller mindre irrelevant på et annet.
Det er heller ikke gitt at ett prinsipp er smart å gjennomføre 100% selv på ett avgrenset felt, selv om det kan skje. Litt mindre enn 100% er som regel mere sikkert å gå for, man får sjekke i hvert tilfelle.
Vi har en tendens til å tenke for mye enten-eller, er det sånn eller er det ikke? Snakk tydelig…noen ganger finnes det et gjemt poeng som bør fram, men absolutt ikke alltid. Ting er ofte komplisert i et samfunn, selv om poenger finnes har de en rekkevidde og en begrensning.
Eller det stemmer nesten ikke.
Hvor viktig poenget er, sammenheng, kontekst, har også noe si. Mange ganger mye.
Tid til å tenke…et problem til – med dataalderen, særlig. Å gjøre alt raskest mulig er ikke mye vits i hvis man ikke har tenkt riktig på forhånd.
Når FrP sier at “enkeltmennesket er bedre skikket enn staten til å ta avgjørelser om eget liv” er det et utsagn som jeg kan være enig i langt på vei, men det går ikke an å si det i et samfunn 100%. Jeg opplevde heller ikke at Staten la seg opp i alle deler av mitt liv før høyrepopulismen braste inn på arenaen, det har vært både sovende paragrafer, ting man har løst med helt andre midler enn rettsvesenet osv, som i sum førte til en god del mere personlig frihet enn ledende populister har trodd.
Forskjellige liv kan også gi forskjellige opplevelse av virkeligheten, og det blir et spørsmål hva som er mulig, om opplevelsen er urealistisk, eller mulig å endre, eller om systemet passer bedre for den ene eller den andre. I hvor stor grad man skal tilpasse seg, eventuelt tilpasse systemet, og til hvem.
Det er også litt av et paradoks at de som snakker høyest om personlig frihet har begrenset den i så stor grad som de har de siste årene. Dette er for meg en lite troverdig del av FrPs politikk, og dagens Høyre har også etter hvert temmelig uklare grenser mot FrP når det gjelder frihet og kanskje særlig justispolitikk. Her er det grunn til å begynne å diskutere fascisme, lover som ikke lenger følger ordentlige rettsprinsipper. Flyktninge- og innvandringspolitikk er ett aktuelt område, og generelt, statens oppførsel mot oss, landets borgere, rett og slett, ikke minst når det er penger involvert. Det har vært en oppfatning i en dels hoder at det offentlige systemet er for tregt, og når man kombinerer dette med en mistenksomhet overfor oss, for eksempel når det gjelder penger, gir det noen ganger en blanding som ikke hverken passer seg rent sosialt eller i en rettsstat.
Korona er i dette perspektivet på en del måter en tilspissing av tendenser som var der på forhånd. Det gjelder også reell politikk.
Det gamle systemet var mange ganger prinsipielt strengt, eller det så sånn ut på papiret, men i praksis mange ganger allikevel ikke.
Man roper om frihet fordi man føler seg ufri, men når man kommer i en posisjon til å utøve makt, så gjør man det tildels på ufine måter, som vel hører hjemme i den ufriheten man kommer fra.
Å ha en fyr som Anders Anundsen som sjef for politiet og rettsvesenet, eller egentlig er vel den som definerer det meste Carl-I. Hagen…er en katastrofe. Deres hoder er på noen måter mer eller mindre militære. Ideen om leire, med piggtråd osv, for flyktninger, ble lansert av Carl-Ivar Hagen lenge før de ble bygget.
Noen tror eller mener visst at man bør styre samfunnet primært med politiet. Begrunnelser som kommer til uttrykk for strenge tiltak er dels en solid mistenksomhet overfor både menneskenaturen i sin alminnelighet og medborgere også, i noen tilfeller, og kanskje at man kjenner seg selv på det punktet, jeg vet ikke. Ofte virker mistenksomheten egentlig mere prinsipielt enn konkret begrunnet, man har hørt om ille ting, men ikke alltid opplevd dem.
Jeg synes uansett at situasjonen i Norge har vært mere mild når det gjelder kriminalitet enn i mange andre land, det har vært mere Olsenbanden, kanskje, enn Jack the Ripper, og at vi, akkurat som under epidemien, har trengt de strengeste tiltakene mindre enn mange andre. Ønsket om å styre går i grunnen tvers igjennom politikken fra høyre til venstre, og betyr noen ganger minst like mye for en del politiske avgjørelser som sakene i seg selv. Der er jeg forsåvidt enig med høyresiden i noe av kritikken mot venstresiden, men man må jo nesten se på saken i seg selv uansett, i tillegg til dette og i tillegg til diskusjoner om midler til å oppnå bestemte mål.
Konsekvensen er jo faktisk ofte at man styrer andre, eventuelt også seg selv. Straffen i saken mot Laila Bertheussen er et eksempel på at selv politisk ekstreme typer som Tor-Mikkel Wara aksepterer de samme strafferammene og konsekvensene for sine egne, til og med egen kjæreste, som for politiske motstandere. Det er vel sånn at rettsvesenet dømmer nokså hardt forsøk på å lure…rettsvesenet, men jeg synes allikevel dommen i grunnen lukter av grusomhet. Jeg burde selvfølgelig tenke mere over hva hun gjorde i det perspektivet, ikke bare politisk, men allikevel, jeg liker ikke at vi har folk i fengsel basically på grunn av politikk, selv om det er en konkret forbrytelse det er snakk om. De har selv funnet på mange kjipe ting, men det hjelper meg ikke helt i land.
Antall år man blir satt bak murene burde diskuteres, eller generelt settes ned, for…tja, kanskje alle typer forbrytelser, etter min mening, strafferammene er allerede alt for høye på mange områder. Det er enkel brutalitet å tenke sånn som systemet mer og mer gjør i dag, og på lang sikt vil jeg tro vi får et mere brutalt samfunn, med økt kriminalitet som en mulighet.
Det er jo en bit rettferdighetssans i å tåle å bli dømt etter egne prinsipper, på en måte…edelt, i Bertheussen-saken, men prinsippene bak er alt for harde.
Redigert etter publisering.
