Jeg helte en h… masse estragon i panna i dag, sikkert 3-4 teskjeer, åpnet feil ende i boksen.
Siden jeg nå har dårlig råd for tiden gravde jeg det og smøret over i en annen panne, og lagde en saus av det. Det var litt seterrømme i skapet, så jeg blandet i det sammen med litt thaisaus og andre ting. Fortsatt moderne, kan man jo si, men smaken av fløtesaus bragte meg tilbake til barndommen.
Estragonet oppførte seg forresten plutselig som en grønnsak, det minnet om spinatstuing eller noe sånt siden det var så mye av det, og grønnsakstuing som saus eller tilbehør kan være ganske godt, synes jeg.
Asterix & Obelix gjør som sagt narr av vikingene når de kommer på besøk fordi de spiser fløtesaus hele tiden. Og joda, det var en del av min barndoms festmat, mest, med lammestek eller noe sånt fulgte det jo med stekekraft med fløte i.
Nå driver jeg alltid og plukker på tradisjonene, heller tabascosaus i tyttebærsyltetøyet og i kålrabistappen og til og med i fløtesausen, og synes generelt at en tradisjon er noe som utvikler seg.
Det får man gjøre som man vil med, men det der å dra hjemmefra og ut, mentalt eller kulturelt, og geografisk når det passer, og så komme hjem igjen innimellom – er kanskje et poeng. Jeg så et intervju med en musiker en gang som sa noe sånt: Han spilte mange forskjellige slags musikk i mange genrer, det kunne gå for seg sikkert over år med forskjellige prosjekter, men en gang imellom måtte han «hjem», altså til den genren som var hjemme for ham, og holde på der litt, nok til å kunne finne roen eller noe sånt, og finne energi til en ny reise i en eller annen retning.
Jeg synes det høres ut som en fornuftig strategi. Her jeg bor slipper man å bruke mange penger på fly- eller togbilletter hele tiden, man kan bli hjemme og spise afrikansk, indisk, spansk, italiensk, mexikansk osv. Det har skjedd noe når det gjelder norske ting også, men jeg har ikke rukket å sjekke det helt ut. Ideelt tenker jeg at det kuleste hadde vært en by med begge deler, verden – i Norge, på den måten vi nå vil ha det, vi som er gjester, og litt som de vil, de som driver stedene også, ellers blir det vel ikke skikkelig gøy.
Mjød er i ferd med å bli en greie, jeg må på polet en tur, og jeg traff to bartendere på byen her om dagen som snakket seg varm om det og andre ting som lignet. Fermentering.
Sånt er jo nye eventyr i hverdagen. Schouskjelleren var i hvert fall en adresse, jeg tror de var i ferd med å lansere noe eget i den genren jeg snakker om. Det finnes visst ting i butikken eller på polet.
Hvis noen blir nervøse av for mye snakk om vikinger, og det kan jo være grunn til å være litt ettertenksom, så tenker jeg at det går an å ha tunga rett i munnen, og følge litt det pluralistiske slagordet om at vi gjør omtrent det vi har lyst til, jeg har ikke tenkt å glemme hverken kristendommens historie (den inneholder jo som kjent riktig kjipe sider og interessant filosofi) – og heller ikke rasjonalismens fremvekst, rasjonalisme i hverdagslig forstand og i vitenskapelig, som jeg ikke synes skal gå for langt, men seriøst, ikke for kort heller.
Men vår historie er vel interessant.
Litt forsiktighet i forholdet til meninger om naboens sysler er sikkert ok, og en god porsjon positiv nysgjerrighet.
Noen snakker så ufattelig mye og høyt om norsk kultur, men jeg lurer for det første på om det er folk som er veldig usikre på den selv? Mange eldre bor utenlands og vet ikke hvordan det er å leve her for tiden, mange bor ikke sammen med folk med utenlandske røtter, og mange, selv om nykommerne er i nabolaget, snakker ikke noe særlig med dem. Noen har en bakgrunn som faktisk er preget av minoritetstilhørighet enda de er liksom rotnorske, og vi er virkelig ikke gode til å jenke til ting bestandig, heller. Hver mann for seg selv, det er en sosial uvane når den dras for langt. Jeg trenger også min egen ensomhet, men den er grunnlaget for å snakke med andre.
De samme tror de vet hva norsk kultur er, og selv om jeg ikke er i tvil om at de er norske, er jeg det også, og våre vaner er neppe sammenfallende på alle områder, ikke en gang i det tradisjonelle bestandig.
Det som er sammenfallende er vel en stil, en tone, som man kan kjenne igjen. Det vedkjenner jeg meg.
Men jeg oppdaget da jeg flyttet til Nord-Norge at fiskegrateng, hvis vi fortsatt snakker om mat, ikke var den retten jeg var vokst opp med selv om begge var en grateng med fisk, og plukkfisk har jeg opplevd å få kassert av en fra et annet sted i landet, det var ikke plukkfisk, det jeg lagde, fikk jeg beskjed om, selv om det jeg hadde lagd, nok en gang var omtrent det jeg altså var vant til hjemmefra.
Det virker som om språket, ja, norsk, ja, dekker over en masse forskjelligheter, og selv om noe kanskje rett og slett er kamuflasje, er det også en viktig del av kulturen i Norge – at det har vært ganske mye rom for hver enkelt til å improvisere innenfor de mønstrene som har eksistert. At vi alle er så store i kjeften og at mange liker å krangle med naboen hører definitivt med til vår historie, og så skjer det vel at de som er aller mest storkjefta enten tror de har monopol på å vite hva som er norsk, eller til slutt reelt får et slags monopol.
Og så går de kanskje hjem og hører på Elvis, det er også ironisk, ikke fordi det er noe galt med det, men fordi det mases om norsk, litt for mye. Nei, jeg er vel ikke sikker på om det alltid kommer fra samme kant, de to tingene.
Uansett, jeg hører overhode ikke bare på norsk musikk, jeg heller. Men det også.
Jeg synes man skal ta vare på norsk kultur, og jeg synes, jeg kan si det enda en gang, at det å gjøre det gir et grunnlag for å møte andre kulturer. Blandinger av genrer er dessuten så vanlig idag, både innen mat og musikk, at det ikke burde være rart. Holder noe på å dø ut som vi ikke vil skal dø ut, så bør vi prøve å gjøre noe med det, og det skjer vel også. Museer finnes, for eksempel.
Og så er jeg litt lei av å holde på med det der dem og oss for mye. Hudfarge, jaha, er du vokst opp på Vestlandet, sa du? Hvor da?
Neida, kultur er interessant, men vi kan jo snakke politikk også, eller noe helt annet. Jobb.
Men egentlig har det vært temmelig mye variasjon i vår kultur, selv i hardcore tradisjonelle tider.
Har du funnet deg selv nå? Vet du hva du har?
Jeg har begynt å grave i norsk klassisk musikk og funnet en masse, og jeg har funnet litt innen kunst, hvor det nok pgså finnes mere ukjente ting, og jeg er temmelig sikker på at hvis jeg utvider til mat kommer det til å dukke opp nye greier der også. Jeg tror helt ærlig at krigen må ha låst fast en del ideer om oss selv. Det er tydeligvis igang et skikkelig arbeid med å tenke igjennom hva som skjedde de årene, på andre måter og områder, mest, kanskje, så dere som er der, please, ikke stopp det når kulturen også begynner å dukke opp fra den støvhaugen som har lagt seg over deler av den.
Jeg synes det er på tide å slutte å surmule over naboens kultur og snakke ned hans eller hennes musikk eller mat.
Litt mere toleranse oss imellom, så kan vi ta den med til de som allerede har vært her i noen mannsaldre.
Norge finnes, denne sommeren finner vi det visst på nytt alle sammen. I sommerferien. La det der bli til selvfølelse, ikke bare overdreven selvtillit, og ro fordi man bor et fint sted.
De finnes jo i andre land også, da…
Men med litt egen trygghet skulle det være mulig å være litt raus, møtes på ordentlig og kna opp våre sosiale muskler litt.
En klem er bedre enn et slag i trynet.
