Den profesjonelle amatør

“Verdens verste menneske” er en viktig film fordi den fremstiller et helt vanlig menneske fra Østlandet, i Oslo, på en måte som er troverdig, det er ikke stivt eller unaturlig skuespill i hennes rolle, og filmen er en nokså normal historie fra byen, noe som jeg også har savnet, normal i betydningen – den har følelsesmessige temaer og konflikter som enhver burde kunne kjenne seg igjen i.

Noen av karakterene ellers er litt klisjéfylte, men det er en fin og meget severdig film.

Jeg prøver å si mere om den seinere.

Jeg tror for det første på ærligheten i de russiske lederes holdning til sitt eget folk. Man bør kanskje huske på at det faktisk har vært en arbeiderstat, som generelt har ønsket å ta vare på sine egne. Den har vel vært styrt av folk fra arbeiderklassen, eller av en kultur som kommer derfra, men av folk som har fått utdanning, noe som for 150 år siden var forbeholdt de som hadde penger til å betale for den.

De det har gått ut over er i hvert fall gammel overklasse, og selvfølgelig, andre som har opponert.

Å si det så enkelt at de har vært ærlige i sitt engasjement for sitt eget folk er selvfølgelig…enkelt, men som sagt, helsevesenet og utdanningssystemet har ikke vært av de verste, det inntrykket har jeg, i hvert fall.

Problemet med institusjonalisert vold ligger vel kanskje ikke mest i…politisk ondskap, men mere i brutale tradisjoner, og ikke minst i en mangelfull løsning av problemet – hvem eier sannheten?

I vårt land og vel generelt i Vesten har dette vært et tema som ingen egentlig har noe endelig svar på, og det har vært et akseptert faktum at det er sånn, man er pokka nød til å diskutere, i en del politiske saker, for å finne ut av en hel masse ting. Underforståtte ting som “alle” er enige om finnes selvfølgelig her også og skaper problemer.

Dagens populisme er blant annet et resultat av at de som har vært tråkket mest på, har kommet seg ut av det verste presset, og kommet seg i en posisjon til å styre, også oss andre i en grad de som ser det ikke hadde tenkt seg muligheten av. De har med seg opp i lyset holdninger i samfunnet som er kjipest og mest avskydd, og har dermed et problem med å bli hørt, en oppfatning av samfunnet som er helt vridd og kynisk, men mange ting som kan være litt kjipe, generelt, er reelt sett veldig kjipe for dem. Deres oppfatning av samfunnet er helt overfokusert på dette, de vil bygge et samfunn nettopp på våre dårligste sider, for det er omtrent sånn de har levd. Deres politiske taktikk er også tilpasset en sånn situasjon.

Mine betraktinger om dette er hentet fra Norge, men man må nesten regne med at fenomenet populisme er noenlunde det samme overalt, det som er forskjellig er i hvert fall hvem som har vært tråkket på, hva som skulle til for å bli satt utenfor, og dermed “fargen” på den undertrykkingen som nå kommer opp til overflaten. I tillegg er det selvfølgelig alle mulige politiske og andre kulturforskjeller som også gjør detaljene i bldet forskjellig fra land til land.

Når det gjelder pressefrihet i Vesten, er det selvfølgelig et spørsmål hva ansamlinger av penger på forskjellige hender i virkeligheten har gjort både med pressen og politikken, det gjelder i Vest-Europa, som vi kaller det, og i ekstrem grad i USA. Men allikevel, formelt har det vært trykke- og talefrihet og pressefrihet, og det har betydd at det tross alt har eksistert en akseptert norm som man har kunnet presse makthavere til å akseptere når maktmisbruket har gått over styr. Vår historie er full av sånne kamper. Reelt sett nokså uavhengige medier finnes også, og det at man kjenner den politiske fargen på den publikasjonen man leser gjør det mulig å sette det som skrives inn i en relevant sammenheng, forstå det som står der noenlunde riktig.

Østover og andre steder virker de tingene der ofte mere fastlåst. Sannheten – den finnes faktisk, liksom, noe bastant, men noe som kan finnes, du kan lyve om det eller snakke sant, men det motsatte poenget er at sannheten om noe ikke alltid finnes…jeg lurer litt på hva man tenker om det. Noe underforstått, eller kanskje rett og slett åndelig for Putins del, visse temaer er bare sånn, som her blir sett på som både i teorien og i praksis uløselige hvis deres innhold skal avgjøres en gang for alle eller av én person eller gruppe – sannheten om politikken, om samfunnet også…det kan ikke defineres helt av noen. 

Dette er selvfølgelig en Machiavelli-beskrivelse, i betydningen nokså rendyrket, av noe som har gjennomgått en utvikling også i Russland og andre steder hvor tankegangen eller styringen har vært for ensrettet.

Men allikevel, derfor har vi et demokrati, fordi ingen eier hele sannheten, den er for stor og komplisert, men i praksis humper vi oss fremover på en vei hvor makten – og dermed sannheten – skifter eier hver gang flertallet skifter.

Det er press på demokratiet så det holder for tiden, her, blant annet fordi offentligheten er inntatt av harde hoder som ikke helt har skjønt dette, de kjører også på som om hele sannheten faktisk finnes, og den finnes…i deres hoder.  

FrPs helomvendinger må sees i dette perspektivet. 

Og hva som skjer bak kulissene vet vi ikke helt, her i landet, i hvert fall.

Internasjonalt har vi Assange, som er i ferd med å dø i et britisk fengsel, snart et amerikansk, etter å ha vist oss blant annet hva USA faktisk har holdt på med bak kulissene. Etter hvert som det går opp for meg blir jeg mindre og mindre overrasket over den aggresjonen som finnes i verden mot deres…utenrikspolitikk.

Internasjonal politikk virker vel også som den mest kyniske biten av politikken. Det kunne trenges litt idealisme.

I en del saker her hjemme, konflikter mellom populisme og tradisjonelle politiske oppfatninger beror de konfliktene delvis på språklige misforståelser og helt forskjellig bruk av språket, av ord, eller på for enkle tanker som allikevel ikke alltid er helt feil.

Kunsten blir i så fall å få gemyttene såpass dempet at diskusjonene kan konkretiseres nok, så man faktisk ser hva det handler om, og å få alle til å forstå hverandres språk, noe som har vist seg ikke er så enkelt. 

Den populistiske bølgen her, og antagelig overalt, befatter seg ofte ikke egentlig med sånne diskusjoner, de vet jo hva som er saken til enhver tid, de trenger ikke tenke igjennom det, og om de mener de vet hva som må gjøres…det kan virke like låst der, eller de improviserer på høyt plan, prøve- og feilemetoden brukes i virkelig stort politisk og økonomisk format.

Men tilbake til Putin. Han snakker om det russiske, kollektive perspektivet som noe som kommer fra Gud, egentlig, noe naturgitt, kunne vi si.

Både det kollektive og det individuelle perspektivet i samfunnet kommer fra Gud, hvis man vil bruke Gud som argument, fra naturen, eventuelt, eller et annet sted, felles verdier... Vi trenger noe fra samfunnet, og det krever regler og en viss innordning, og vi trenger at samfunnet ikke blander seg, at det er grenser for hvor langt den innordningen kan og skal skje. Da må vi av og til slåss mot våre egne myndigheter.

Om man i en samfunnsorden legger mere vekt på personlig frihet eller mere på felles ordninger vil alltid gi mulighet for debatt og plass til både åpne og forkledde konflikter, men det ene som ikke går lenger, etter min mening, er å være absolutt det ene eller absolutt det andre. Har man dessuten nærmest hellige oppfatninger av tja, frihet eller omsorg, er jo to ord man kan bruke, så er man fort klar for…krig. Hvor diskusjonen da havner er jo neste spørsmål, hvis man vil analysere årsaker og opprinnelsen til disse tenkemåtene.

Hans oppsummering av historien…og av USA, er jo i grunnen typisk populistisk, den har en kynisk bunn (“motstanderen vår er skikkelig ille, helt kynisk”) akkurat som FrP her hjemme overdriver de dårlige motivene til de som satt på toppen før dem. Effektene av samfunnets behandling av dem kan stemme, og det må vi jo prøve å gjøre noe med, men det gjelder ikke alle, for flertallet har ting fungert sånn noenlunde. Putin overdriver de kjipe sidene av amerikaneres holdning, en generalisering som ikke holder 100%, akkurat som at russerne ikke er på én måte. USA har sin råtne sider, men også helt andre sider, det finnes og har vært sterke bevegelser både mot rasisme og andre dårlige sider av det amerikanske samfunnet, mot krig også. Sosialsystemet er tydeligvis ikke ok, for å snakke usannsynlig generelt, men det finnes mange flere private organisasjoner enn her som driver med sosialt arbeid.

Man skal være forsiktig med å overdrive andres negative sider selv om de finnes, nok en gang fordi samfunnene er organisert forskjellig, direkte sammenligning på overflaten går ikke alltid. Det gjelder selvfølglig begge veier, uten at brodden av kritikk alltid tas vekk.

Man kan kanskje påstå at amerikanernes til tider overdrevne holdning til individualitet gir dem en kynisme i internasjonale affærer, og det kan godt hende, som sagt er det så mye som skjer bak kulissene, men det stemmer vel også, på andre måter, for Russlands del.

Om Stalin ville sluppet atombomben…selv om Putin har rett, som ingen vil finne ut noen gang, gjorde han jo andre ting som gjør moralbalansen til et litt uinteressant tema.

Det er forresten en solid selvmotsigelse i at de såkalt borgerlige eller såkalt konservative partier har vedtatt så mange regler som innskrenker den personlige frihet. Det er en påstand fra min side at de er mere opptatt av økonomisk liberalisme enn politisk liberalisme. Å si det så generelt stemmer sikkert ikke 100%, men det gjenstår å bringe på det rene, rett og slett, hva som har skjedd med det offentlige systemet de siste årene, under Erna Solberg og Anders Anundsen og andre. Hemmelighold fra Høyres side har vært et tema, og alle slags “reformer” har i hvert fall i noen grad gjort om staten til noe Anders Lange faktisk startet sitt opprør mot – en formynderstat.

Det burde få noen hver til å tenke annerledes.

NAV gir ut mere penger enn før, men er blitt en storebror som har for stor mulighet til å styre livene våre.

NAV-skandalen er ikke det eneste, vi har et angiversystem hvor du og jeg kan melde naboen anonymt til systemet, når det gjelder skatt, omsorg for barn, dyrehold. I realiteten å anmelde noen uten å si hvem man er hører ikke hjemme i et åpent demokrati.

Etter at den moderne populismen har gjort sitt arbeide, på en måte, i offentligheten, i hvert fall, i snart 40 år, er min konklusjon, fra en slags filosofisk synsvinkel, at vi ikke kan klare oss uten egoisme, men vi bør heller ikke basere samfunnsordningen på den, sånn som Høyre og FrP legger opp til for tiden. Personlig, og i hvert fall privat, i mitt liv, for dekning av min egoisme, var jeg ikke så verst fornøyd med det sosialdemokratiet vi hadde. Det var i hvert fall et sosialsystem som fungerte ganske godt, og å gå løs på det, som både FrP og Høyre har gjort, virket på meg unødvendig. Med de innvendingene de to partiene kom med, var det vi trengte korreksjoner av systemet, ikke å bytte det ut med amerikansk markedsliberalisme. 

Det var min idé.

Det gjenstår å si mer om Russlands populisme, og selvfølgelig andre lands. Hvor vi burde ende politisk, konkret, er jo også litt av et spørsmål, men en del ekstreme holdninger og planer burde jo tones ned, mange av dem er basert på overdrevne oppfatninger eller reaksjoner på noe som noen ganger finnes, men kanskje ikke i den grad de som går i taket tror. I så fall, som sagt, justeringer, ikke revolusjon, innenlands. Internasjonalt kan jeg ikke skjønne at vi trenger krig, det burde være mulig å løse alle konflikter med politiske forhandlinger.

Noen ganger er de reaksjonene jeg snakker om basert på rent spinn eller misforståelser, det varierer.

Sorry, denne lenken manglet:

Jeg må legge til…det siste han sier er jo en utstrakt hånd til USA og hvem som helst ellers, egentlig. Uansett hva man ellers måtte mene om det ene eller det andre – en sånn en burde man ta imot.

Intervjuet er noen år gammelt, og ja, fra en offisiell russisk kanal, men samtaler er det eneste fornuftige, spesielt i dagens situasjon. Det som kan synes umulig å få til eller å bli enige om…tid er i hvert fall noe som hjelper.

Et inntrykk som plutselig slo meg når det gjelder Russland, er hvor mye andre verdenskrig fortsatt må bety, kanskje for…folk flest der borte, men også for de som sitter i den politiske ledelsen. Selvfølgelig markeres frigjøringsdagen her hjemme også, men for meg føles 1945 som ganske lenge siden.  Markeringene her er heller ikke svære.

Jeg er ikke så sikker på at det er like smått for de som sitter og styrer der borte. Selvfølgelig har ikke rekker av tanks på Karl Johan vært måten vi har…feiret frigjøringsdagen (bare rekker av marsjerende soldater ved åpningen av Stortinget…) 

Men uansett ser det ut til å være en svær affære enda, og ikke bare det, det er ikke bare en markering av frigjøringen av Russland, av sitt eget land, men en markering av seieren over nazismen. Hvor død er egentlig kommunismen, og hva betyr Tyskland i denne sammenhengen i dag, i Putins og Lavrovs hoder?

Høyres strategi akkurat nå ser ut til å være å prøve å lage historien om alt det bra Erna Solberg gjorde i 8 år som statsminister.

Jeg for min del føler det er viktig å skrelle vekk markedsføringen og finne ut hva Høyre og Fremskrittspartiet egentlig har gjort med og i statsapparatet og det offentlige systemet i disse årene.

https://vartoslo.no/jofrid-lunde-jon-h-stordrange-naf/advarer-mot-lik-takst-for-fossil-og-elbiler-i-bomringen-bompenger-i-by-er-en-selvmotsigelse/374367?fbclid=IwAR3jxxBHT8QW9OGRZb_LhIfDJPQvBtom_HTTnN69eit1IIcYZ78ufS5lKBE

Får ikke lest denne, men bompenger i by er ingen selvmotsigelse. Ett av poengene er å skjerme oss som bor i den mot biltrafikk.

Beundring overfor soldater, fascinasjon over fjærdusker, hatter som setter noen mennesker over andre mennesker.

Lydighet hvor det burde være kritikk, ydmykhet, eller var det ydmykelse? hvor det burde være selvrespekt og en normal holdning. Den deilige overbevisning om at noen har helt rett og derfor rett til å ta rotta på de andre som tar feil. Drepe dem.

Den deilige følelsen av endelig å slappe av og slippe å tenke.

Overbevisningen om at noen andre vet bedre enn deg selv.

Ikke noe spesielt for Tyskland, men der også.

En vanlig dag – i Preussen på denne tiden? Jeg tviler, selv der.

I dag burde vi i hvert fall tenke annerledes.