Skal jeg skrive om en vei?

Jeg har aldri vært særlig glad i veier, særlig ikke siden det i min levetid stort sett har betydd moderne bilveier. Jeg er født i 63, og i denne perioden har nye veier vært noe som har brøytet seg frem gjennom kvarts og granitt, jord og torv, og som regel ikke på noen hyggelig måte. Veiskjæring er et ord som ikke en gang sto i min ettbinds norske ordbok, men ordet får frem bilder i mitt hode, bilder av små stup langs veien med taggete kanter, steder der landskapet ble hugget i biter omtrent som kandissukker for en kjempe.

Egentlig var det akkurat sånn med den veien jeg skriver om her, nemlig den såkalte Søndre Tverrvei, som skal være ny innfartsåre til Ski sentrum. Det tar bare et minutt eller noe å kjøre denne lille stubben, den strekker seg fra rundkjøringen der man før måtte kjøre inn Nordbyveien, til den treffer en av veiene fra Ski til Ås, en annen, ganske fin vei, som strekker seg mot syd over noen av de fantastiske jordene som jeg alltid gleder meg over.

Jeg har ikke hatt tid til å følge helt med i lokale medier, så nyheten om en ny vei nådde meg via en prat over gjerdet. Ifølge min kilde var det en vei som ikke var så veldig sterkt ønsket, men den hadde åpenbart stått på en plan lenge nok til å ha nådd et tyngdepunkt som krevde realisering. Uansett så jeg den først da de sprengte vekk en god del fjell på oversiden av denne eksisterende andre veien, Åsveien, rett og slett, for de som er kjent.

Den lille åsen som var der forsvant, og i stedet kom en åpenbaring av absolutt ingenting. Idag kan jeg selvfølgelig ikke lenger huske hvordan det så ut der før sprengningen, hukommelsen svikter en raskt på steder man ferdes daglig. Men jeg har ikke glemt suget i magen første gang jeg så hullet i landskapet, omtrent som når man får vite at bestefars hus
er brent opp eller at noen har ramlet ned fra taket. Jeg har nok et sterkt forhold til landskap. At jeg har det til estetikk er jeg ikke i tvil om.

Men jeg må innrømme at jeg ble ganske overrasket da jeg kjørte på veien for første gang etter å ha unngått den en god stund. Noen hadde allikevel tenkt noe jeg kunne identifisere meg med, og jeg kan ikke si jeg har tenkt den tanken så mange ganger langs nye veier, eller i det hele tatt i møte med større anlegg fra 1950 og fremover.

Søndre tverrvei ligger rett fram når man kommer fra den andre siden, fra E18 på en relativt ordinær tilkjørselsvei. Før ville man blitt trappet trinnvis ned til 50-sone inn Nordbyveien til venstre, men nå ligger altså denne rett fram.

Tingen er at den ikke kræsjer landskapet fullstendig, faktisk ikke, til tross for at den er ganske bred. Vollene, til dels på begge sider av veien, får også anlegget til å se bra ut, og jeg vet av egen erfaring at de faktisk stopper ganske mye av trafikkstøyen.

Det vi har vært vant til, og som var mye av grunnlaget for mitt miljøengasjement i sin tid, er nettopp at en vei ødelegger, den bygger ikke i harmoni med noe som helst. Den er laget for å komme fort fram, og tar ingen andre hensyn. Kampen mot naturen har jo alltid vært en del av
menneskenes livsvilkår, og man kan kanskje våge påstanden at 1900-tallet har vært preget av vold mot naturen, praktisk og estetisk, fordi teknologien og økonomien var kommet så langt at den menneskelige aktiviteten plutselig ga veldig store konsekvenser på alle plan.

Veiene var ikke noe unntak, de ble også etter hvert en del av industrialismen og et fremmedelement i landskapet. Helt annerledes med de gamle veiene, noen av dem snor seg fortsatt rundt formene i landskapet så man føler med kroppen både hvor man er i verden og
hvor man er på vei, selv om man sitter i en bil. Min sønn på syv kaller dem svingbakkeveier, et morsomt tilskudd til språket.

Men tilbake til Ski, søndre tverrvei, noen har tenkt annerledes, eller innarbeidet noe annet i en tankegang som for så vidt også er såkalt effektiv, denne veien er faktisk ikke stygg eller et ubehagelig sted å være. Det går fort med bilen på denne veien også, men den stemmer med landskapet på en ny måte. Noe må ha skjedd i tenkemåten – vi er også nådd et punkt i utviklingen hvor vi i mange sammenhenger kan velge å ødelegge eller skape nytt.

Hva føler man når man kjører her? Noen av de gamle svingbakkeveiene går så i ett med landskapet at man føler de er en del av det, akkurat som tilværelsen før industrialismen var et liv nesten helt på naturens vilkår. Denne nye lille veibiten er moderne på den måten at den for eksempel nyttiggjør seg farten til en moderne bil, men på en måte som gjør at man er i det naturlige landskapet selv om man altså er på veien også. Vollene
som er støydempere er heller ikke så høye at de blokkerer alt utsyn mot skogen, slik som mange andre støyskjermer gjør.

Vi får til og med en bit av kulturlandskapet som en introduksjon til Ski, et glimt på høyre hånd i noen sekunder.

Én måte å se på kunst er at den som lager et kunstverk i stor grad velger hvordan det skal utformes. Han eller hun kan bruke for eksempel naturen som materiale, hvis det er landskapskunst det er snakk om. Men man stabler om på elementene etter sitt eget hode, selv om det sto et tre der fra før av kan man flytte på det, ta det vekk, plante noe nytt, bygge, lage ting om etter en helt ny idé som egentlig ikke er naturlig, men skapt i kunstnerens hode. Dette er noe annet enn bare å foredle eller kopiere naturen, man skaper egentlig en ny verden, som har sin egen logikk.

En park kan være et typisk eksempel på kunst av denne typen.

Er denne veien laget sånn? Noe har man i hvert fall tenkt:

Veien skal til en viss grad harmonere med landskapet rundt. Skogen skal sees fra veien, og retning, stigning og graden av krumning på svingen skal stemme noenlunde med formen på landskapet. Unntaket er den siste skjæringa mot Ski, som nevnt.

Kulturlandskapet skal komme til syne gjennom en åpning i vegetasjonen og gjennom plassering av veien i høyden.

Hele veianlegget skal ha et relativt harmonisk uttrykk.

Hvis man ikke har tenkt det, er det i hvert fall omtrent dette man har gjort. Man kan kanskje si at uttrykket ikke er kjempetydelig, jeg er ikke sikker på om dette er landskapskunst av den mest uttenkte typen, men det er i hvert fall en tilstedeværelse i dette anlegget som er helt annerledes enn for eksempel et motorveianlegg fra 1970-tallet, som typisk skjærer gjennom landskapet uten følelse for det som er der fra før av.

Karakteren til denne lille tverrveien er også annerledes enn en typisk harmonisk gammel svingbakkevei. Den opptrer mer selvstendig enn denne i forhold til landskapet, kanskje særlig på grunn av størrelsen på hele anlegget og de muligheter det gir for større former, større svinger og også større fart når man kjører.

Den er forsåvidt også annerledes enn enkelte nye motorveianlegg, for eksempel på E6, hvor hver kjøreretning er lagt langt fra hverandre og alle kanter er laget kjempebrede, slik at resultatet er et veianlegg som totalt dominerer et landskap som i seg selv har store dimensjoner. For meg gir det en ubehagelig følelse av stormannsgalskap.

Så selv om denne veien kanskje var unødvendig, har man fått til noe allikevel. Det går faktisk an å bygge noe nytt uten å ødelegge landskapet, selv veier.

Mer seinere, jeg klapper meg selv sammen før systemet mitt gjør det av seg selv.