Ski har tre eller kanskje fire landskapstyper som alle er verdt å bry seg om. Den det er mest av er den minst interessante, i hvert fall for en innfødt nordmann som meg selv, de tre andre er det flere grunner til å
betrakte, ikke minst den at så få ser dem og tenker over at de er der.

Som alle andre østlandskommuner har vi masse skog, som selvfølgelig har mengder av fantastiske steder som mange kjenner til og bruker. Natur er vi vel kjent med i Norge.

Den største attraksjonen utenom dette, og den mest spesielle i mine øyne, er jordbrukslandskapet, slake jorder i store buer, som skaper en fantastisk ro, med hus som nærmest er grodd opp av jorda og luft som ser ut som den kan drikkes.

Jeg sier til og med dette som bilturist, jeg må bare tilstå at jeg ikke en gang har vært ordentlig ute i landskapet til fots eller med sykkel. Men bare å kjøre en ekstra sving forbi den gamle kirken i Ski, og rundt hjørnet ved gårdene i nærheten av skogen ved Drømtorp er en opplevelse en stille sensommerkveld med månen oppe. Hvor mye bedre hadde det ikke vært om jeg hadde tatt meg sammen og syklet, eller gått utover veislyngene som man føler går ut i enda et eventyr, et helt nytt et som man ikke har opplevd ennå.

Landskapsarkitektene snakker om dette landskapet her i Follo som noe spesielt, har jeg skjønt, og stort flere er det visst ikke som gjør det. For en tysker eller danske er det neppe så spesielt, de kommer hit for å få avveksling nettopp fra sånne ting. De er mer interessert i den ville og
kantete naturen, som de ikke har så mye av hjemme. Nordmennene også, selv om de altså har all verdens erfaring med naturen og burde være nysgjerrige på noe annet også.

I tillegg til dette minnet om flere tusen års jordbruk, finnes det områder med villahager, som også gir gir inntrykk av ro, riktignok i et annet format, velpleid, sval og behagelig smått. Små treporter, trær som
faktisk er beskåret (noe av det ser rart ut med det samme det er gjort, men det fungerer visst etter et års tid).

Noen hus og hager prøver å være verdige og klarer det. Man blir nesten misunnelig og får lyst til å flytte inn, helt til man kommer på hvor lang tid det ville ta å klippe plenen og er glad for at man ikke har mer enn man har.

Og så dukker det opp steder og hus som er skikkelig rare og ikke mindre hyggelige av den grunn, hus som er tydelig hjemmebygde eller i hvert fall –påbygde, med litt for små vinduer eller litt for stor veranda. Små
morsomme hageideer, en skjev portal av en klatreplante, en overvokst hekk. Hus som enten er svære og prøver å se små ut, eller helt vanlige hus som prøver å imponere oss og virke større enn de er. Sjarmerende rot i lite format, for det er fortsatt stort sett velstelt.

Dessverre har jeg en mistanke om at den siste typen kulturlandskap, hvis man kan kalle det det, kommer til å forsvinne, fordi så mange er opptatt av å ha det ”fint” og forveksler skjønnhet og orden. Ting blir vel ikke vakre eller interessante uten en viss orden, men heller ikke uten et visst rot. Selv de gærne Amish-folkene i USA har visst en regel om at deres nøyaktige og flittige kunsthåndverksting skal ha i hvert fall én innlagt feil. For dem handler det om å vise ydmykhet overfor Gud, som de kanskje mener er perfekt, for meg handler det mer om å puste. Men konklusjonen er i hvert fall i prinsippet den samme: Fullstendig perfeksjon er kvelende.

Kulturlandskapet i Ski har en egen tone. Selv de litt sosialdemokratiske rekkehusene, lavblokker fra 60-tallet og andre mer industrielle tendenser i bebyggelsen klarer ikke helt å rokke ved den. Man kunne nesten snakke om en egen stil, i hvert fall i den delen av arkitekturen som er bygget for å bo i. Det er en vennlighet i den, kombinasjoner av hageblomster man ikke finner overalt, overraskende murhus i en verden av tre.

Nyere næringsbygg er ofte en litt mer plagsom materie, og man kunne ønske seg at i hvert fall de bedrifter som hadde et økonomisk overskudd brukte noe av det på å få det fint der vi handler og arbeider, ikke bare praktisk.

Jeg har vel aldri vært glad i for mye tradisjon, for mye harmoni, som sagt, det kan være fullstendig drepende. En viss uorden er av det gode. Men jeg blir sur når ny bebyggelse ødelegger for det som er der fra før, eller er tankeløs fra et estetisk synspunkt.

Og hvorfor snakker jeg om alt dette? Både for å ta vare på steder, miljøer som allerede er fine, og for å prøve å bidra til at nybygg av forskjellig slag får en utforming som gjør at man vil være der. Man må strekke seg etter estetikk i tillegg til praktiske hensyn og økonomi.

Både naturlandskapet, kulturlandskapet og den eldre arkitekturen har en helhet, en enhet, som man bør forholde seg til som utbygger, hvis ikke risikerer man rett og slett å bli destruktiv. De gamle gårdene er virkelig gode eksempler, de spiller fullstendig på lag med landskapet. I dag kan disharmoni være en naturlig følelse å leke med også, men gjør noe, uansett hvilken stil du foretrekker. Si oss noe, lag noe som snakker med det som allerede er der, inkludert landskapet og inkludert oss som skal bruke stedene. Vær et menneske vi orker å forholde oss til, ikke vær uten tanker om det du gjør.

Vi er kommet til et punkt i historien hvor vi har temmelig mange flere valgmuligheter enn før, av økonomiske, psykologiske og sikkert andre grunner. Vi er ikke nødt til å leve så bundet som tidligere generasjoner har gjort, vi har ganske mye frihet, selv om mange ikke har innsett det.

Uansett trenger ikke fine ting eller hus koste så forbasket mye mer enn stygge. Å bygge fint krever selvsagt en viss kunnskap om hvordan man lager fine ting, og et arbeid for å realisere denne kunnskapen. Men først og fremst krever det at man har et ønske om å få det til.

For 100 år siden gikk det nesten av seg selv, kan vi i hvert fall mene i dag, kanskje fordi harmoni var en overordnet samfunnsverdi, og fordi så mange tenkte nokså likt. Idag har vi fridd oss fra en haug med tradisjoner og ikke minst økonomiske lenker og gitt oss selv mer frihet, og det
innebærer blant mange andre ting også muligheten til å velge hvordan ting skal se ut.

Frihet innebærer ansvar, og jo større frihet, desto større ansvar.