Det er mye snakk om lønnsomhet og effektivitet for tiden, og det stilles ofte krav om at all virksomhet skal være nettopp lønnsom og effektiv, ikke minst i det offentlige. I hvilken grad bør dette være det viktigste fokus for offentlige tjenester, og i hvilken grad måler vi nytten av det arbeidet som gjøres, i offentlig sektor og i næringslivet?

Det er egentlig et gammelt poeng at lønnsomhet og samfunnsnytte ikke alltid er det samme. Noen ideer er gratis, andre koster millioner å utvikle. Noen yrkesgrupper lever på fast lønn for å spre kunnskap gratis, mens andre lever av å ta seg best mulig betalt for gode ideer.

Tilhengere av økonomisk liberalisme snakker av og til om ”den usynlige hånd”, som ifølge teorien skal styre næringsdrivende til nødvendigvis å gjøre samfunnsnyttige handlinger, fordi det lønner seg for ham eller henne. Man trenger vel ikke tenke lenge igjennom denne påstanden før man finner ut at det noen ganger stemmer, noen ganger ikke, og med fleste grader imellom.

På samme måte finnes det smarte og tåpelige vedtak og godt og dårlig arbeid i det offentlige. Selv om man har som mål å tjene samfunnet er
det ikke alltid man får det til, men man løser jo faktisk problemer også.

Lønnsomhet er ikke nødvendigvis et uinteressant mål på om et prosjekt lykkes, det måler bare ikke alt. Det det måler er blant annet om man får noe – penger – igjen for sin investering i et eller annet, men det måler ikke helt den direkte nytten av det som gjøres.

Et uvitende marked er for eksempel i stand til å ta imot og forbruke store mengder dårlige produkter, i tillegg til gode. Hvis store deler av befolkningen spiser for mye og for dårlig, vil det på lang sikt være
et problem både for dem selv og for samfunnet. Likevel kan systemet gå bra økonomisk, uavhengig av hva folk spiser, så lenge de spiser noe fra hyllene i supermarkedet og betaler for det.

Med et fritt næringsliv vil det måtte produseres mye tull, for mye av samme produkt og unødvendige ting. Dette er forsåvidt en ineffektivitet i systemet, hvis hele poenget bare var å produsere akkurat det vi hadde bruk for. Dette lever vi også med, blant annet fordi ingen klarer helt å definere alt vi har bruk for til enhver tid, og det er bedre å la tilfeldighetene og det private initiativ råde til en viss grad.

Et økonomisk overskudd er i seg selv en positiv ting hvis pengene brukes til noe fornuftig, men man kan alltid diskutere hva som er lurt. Veien til overskuddet er også mange ganger problematisk hvis man prøver å måle
samfunnsnytten, og jeg snakker ikke bare om rent forbryterske ting, men for eksempel graden av sunnhet på matvarer, hvor høy lønn arbeiderne får, hva produktene bidrar med i et miljøregnskap osv. Her får man også huske at det produseres mange ting vi har bruk for, men at produksjon også kan ha effekter som man ikke har tenkt på og som ikke var tilsiktet.

Stilles de samme spørsmålene til næringslivet som til offentlig sektor? At jeg som skattebetaler er med på å betale for ineffektivitet i det offentlige er et poeng som er gnidd inn gjennom mange år. Et annet poeng som også er riktig er at jeg som kunde i like stor grad er med på å betale for gode lunsjer, bedre kantinemat, høyere lønninger og generelt bedre økonomiske vilkår i næringslivet enn i det offentlige. Samfunnet betaler altså for dette også, gjennom prisen på de produktene næringslivet tilbyr. Selvsagt blusser debatten om for høye lønninger opp med jevne mellomrom, men den diskusjonen handler ofte mer om fordelingspolitikk og kanskje misunnelse, mindre om hvordan ressursene utnyttes.

På et eller annet nivå burde det egentlig være greit å leve med disse forskjellene mellom offentlig og privat sektor. Det ene har vært næringslivets pustehull, fordi de lever med en større økonomisk risiko enn det offentlige, mens man i stat og kommune har minimalt med vanlige frynsegoder, og ofte lavere lønn. Til gjengjeld har man hatt i hvert fall tidligere hatt mer arbeidsro fordi de økonomiske rammene har vært mer stabile. I hvert fall har man ikke vært nødt til å tenke konstant på inntjening, man har kunnet konsentrere seg om den jobben man faktisk var satt til å gjøre.

Såpass kunne vi kanskje unne hverandre, innen rimelighetens grenser.

Sett fra et samfunnssynspunkt er det uansett ikke næringslivets eneste oppgave å skaffe folk en jobb og en inntekt, selv om det selvsagt er viktig og mange er opptatt av det. Alt arbeid som gjøres i samfunnet har en eller annen effekt på omgivelsene, og som aktør i verden utfører man dermed en samfunnsoppgave enten man vil vedkjenne seg den eller ikke. Man må derfor også kunne diskutere kvaliteten og effekten av alles bidrag, ikke bare offentlige etaters.

Det gjelder selvfølgelig også de økonomiske sidene av saken, i begge sektorer, men man kan ikke begrense diskusjonen bare til det.

Hva man så skal gjøre videre blir en annen diskusjon. Men man kan ikke stikke av fra konsekvensene av sine handlinger, enten de er positive eller negative.