Internett har truffet oss hardt, og påvirker oss på mange finurlige måter. Kanskje det er på tide å få det på en armlengdes avstand og se på de viktigste problemene forbundet med Internett? Vi bør kanskje også ta et blikk på hva vi er i ferd med å forlate ved å bli så absorbert i nettvaner.

Vi holdt oss orientert om hva som skjedde i verden også før Internett. Vi brukte til og med maskiner, men de var enkle og spilte en mye mindre rolle i livene våre. Til sammen ga informasjonen vi samlet oss et bilde av verden, og et bilde av oss selv som forbundet med verden. Kanaler inn, kanaler ut, de fleste stort sett enveis, noen toveis, men det meste foregikk egentlig i våre egne hoder, for teknologien knyttet til dette var relativt enkel.

På nettet har teknikken overtatt mange av hodets funksjoner. Istedenfor å utføre noen få enkle handlinger og la tankene ordne resten, krever elektronikken i dag av oss at vi gjør massevis av små handlinger i Cyberspace, som alle innebærer et klikk eller to med mus eller pad. Alle de kanalene som før så å si bare var tenkt eller følt, er nå i tillegg tilstede i PC’en vår og nettet den er koblet til.

Vi er blitt avhengige av denne tilkoblingen til en maskin for å få vite hva som skjer i verden, og selve maskinegenskapene til alt PC-aktig har også en evne til å forstyrre oss.

Jeg har tidligere hevdet at PC-verdenen på mange måter er en praktisk verden, og på Internett mangedobles effekten av dette. Sammenlignet med ”den gamle verden” er det en variasjon i den praktiske siden av informasjonsinnhentingen som vi ikke har hatt før.

Nysgjerrighet har alltid vært drivkraften i min utforskning av verden. Det er den til en viss grad fortsatt, men den blir mye mer forstyrret og påvirket av andres nysgjerrighet enn før, blant annet ved at alle lenker og resultater på søkemotorer er valgt ut av andre. Hvordan de tenker kan jeg selvsagt prøve å finne ut, men inntil jeg vet det er deres valg en påvirkning som jeg lett mottar nokså ubevisst. Bøker er også skrevet av andre, men jeg pleide å finne dem selv, etter mine egne ideer og innfall. Idag har mine egne tanker om hva jeg skal lese mye større konkurranse med andres enn før, og de kommer ofte vel tett på, etter min smak.

Å få oversikt over verden

Internett har et sterkt preg av uoversiktlighet. I ”gamle dager” leste man som regel én bok av gangen, ett tidsskrift, eller man satt i hvert fall med et begrenset antall på bordet. De trykte mediene er avgrenset i rommet, så de skaper også en avgrenset forestilling i hodet. Noen har tatt for seg et emne og presentert det på x antall sider, boken starter et sted og slutter et sted, og når du har lest den har du også en oversikt over det boken handler om.

Selvsagt var og er dette alltid delvis en illusjon, fordi det alltid finnes andre bøker om samme emne som ser ting fra en annen vinkel, og det kom (og kommer) også hele tiden nye tekster om alle slags emner. Men slike ting har vi alltid tatt hensyn til, og hvis boken var god og uttømmende (bruker noen det ordet lenger?), så hadde man fått med seg det viktigste om en sak fra en bestemt synsvinkel. Når du leser deg opp på noe holder informasjonen en stund, til neste stasjon hvor du må utvide din horisont. Dette skaper en viss ro i hodet som man raskt mister på nettet, hvor det kan være vanskelig å se hvor noe slutter og noe annet begynner, og hvor også nye ting settes i gang hele tiden.

Mengden distraksjoner har også mangedoblet seg, i tillegg til økningen i nyttig informasjon. Før var det vanlig å fortape seg i et leksikon eller en bokhylle fra tid til annen, men på nettet risikerer man når som helst å forsvinne i alle slags interessante og uinteressante, for ikke å si destruktive ting. Hele verden er servert oss i fanget, med alle slags fristelser inkludert. Du kan få dem hjem i posten eller se dem direkte på skjermen, gratis eller betalt med VISA-kortet.

Det er – selvfølgelig – ingen grenser for hva slags informasjon nettsider kan inneholde, noe som i seg selv ikke trenger å være mer problematisk enn i bøkenes verden. Det som kan være vanskelig er kanskje mengden og oppstykketheten, og også det at nærmest alle medier møtes der: Alle tekst-, bilde-, lyd- og filmvarianter er tenkelige, alle aktører er tenkbare bidragsytere, og alt møtes på samme ”ark” – din PC-skjerm. Tilsammen blir inntrykket ganske massivt, inntil man klarer å etablere nettvaner som systematiserer og lukker ute uinteressante ting.

Anarki med systematikk?

Når man ”går på nettet” kan man få følelsen av å møte verden ufiltrert og usortert. Er det tilfelle? Nettet er et anarki, ja vel, men finnes det noe system, noen felles egenskaper i den virvelen av nettsider vi svømmer rundt i?

Internett er et sted hvor tilsynelatende alt går an, en verden med nærmest absolutt valgfrihet og handlingsfrihet, stort sett uten umiddelbart følbare konsekvenser. Uansett hva eller hvem man ser på, så vet i hvert fall ikke de – der og da – at man gjør det, og man kan gjøre og si mange ting skjult bak et alias.

Man kan legge ut nesten hva man vil ustraffet (om ikke nødvendigvis upåtalt). Man kan – virtuelt – reise verden rundt, se all mulig kunst, høre nærmest all slags musikk, titte på naboens hage på et satellittbilde, og gjøre tusen andre merkelige og ikke fullt så merkelige ting som man likevel før måtte flytte på seg for å få gjort. For mange er denne friheten etterlengtet, for andre irrelevant eller forstyrrende.

Følelsen av å få hele verden rett inn i fanget krever nye mentale forsvarsmekanismer. For eksempel krever det at du faktisk er på en telefonlinje med andre, har kontakt eller mulighet for kontakt med nær sagt hvem som helst, folk du kjenner og ikke kjenner, de du liker kjempegodt og absolutt ikke tåler trynet på, at vi må lage andre filtere i hodet enn de vi hadde før. I tillegg må vi lære oss å bruke de ”konkrete” filtrene som lages i systemene på nettet.

Deler av vårt sosiale liv får seg også en kilevink. Det er mulig å svare på henvendelser på e-post, Facebook eller andre lignende kanaler med en gang, og det skaper en forventning om nettopp det, som om man satt i telefonen. Samtidig ligner formen på en e-post eller en chattekommentar på et gammeldags brev, så hvis man har litt mer å si enn man kan tenke ut på sekundet, hender det at man venter med å svare. Man tenker seg gjerne litt mer om før man skriver noe. Dermed oversitter man den tiden som betraktes som normal, og svaret blir tilsvarende forsinket, hvis man får noe i det hele tatt. Den gammeldagse høfligheten er satt på vent, som man sier, og vi vet ikke helt hva som skjer med den.

Alt som ligger ute er i prinsippet tilgjengelig for alle i verden med en nettilkoblet PC, altså er de egentlig grenseløse fenomener, for å låne et uttrykk fra psykologien. Det er nok ikke alltid så skarpe grenser for ting som man deler med venner i andre sammenhenger heller, men tidligere var de man var i kontakt med et mye mindre antall mennesker. I dag er man via nettet synlig for alle som behersker det språket man skriver på, og det er i hvert fall en voldsom overgang.

Det helt frie individ

Nettet innbyr også til individualisme, særlig fordi det er så stort. Hver og en har sine nettvaner, og må danne seg sitt eget bilde av det meste, hver og en har sine ideer, sine favoritter – sitt verdensbilde. Selvstendighet har alltid vært et ideal – så hva er galt? Kanskje det at vi har tatt en del ting for gitt allikevel, og i dag kan man i praksis ikke ta noe for gitt. Uansett hvilke tanker man gir uttrykk for finnes det noen som har innvendinger og gjør dem gjeldende, enten de er fornuftige eller ikke.

Man kan selvsagt løse dette problemet ved å ta med seg den gamle verden inn i den nye, å gjøre det til sitt individuelle verdensbilde, men man må være forberedt på å slåss for det på linje med alle andre oppfatninger.

Noen mener at nettet har gjort samfunnet mer demokratisk, fordi alle har fått mulighet til å si sin mening raskt og enkelt. Dette kan fungere, men det nye bakteppet for ditt eventuelle utspill består også av fantastiske usakligheter, uvitenhet, skjellsord og tull, i tillegg til seriøse innvendinger. Absolutt alle er potensielt tilstede, ikke minst de som har tenkt minst i en sak, men har størst ønske om å si noe. Mindretallstyranni som blir til flertallstyranni er et nærliggende problem.

At man bryter ned autoriteten til noen som har den bare i kraft av posisjon har jeg alltid sett på som en god ting, men at det skapes en oppfatning om at alle er like smarte alltid, at alle ytringer er like lure, er ikke fornuftig.

Det at vi alle er forskjellige er ett aspekt ved virkeligheten, på samme måten som det at vi alle har likhetstrekk også er det. Sannheten om tingene kommer vi aldri helt til bunns i.

Men en del bruker det første poenget til å omgå diskusjoner og hegne om egne meninger. Vi er alle forskjellige, og alle har rett til å ha egne meninger, så ikke kom her og si noe galt om min oppfatning, er underteksten. Dette er mange ganger uredelig, fordi det fritar den som sier det fra å argumentere for sitt eget syn, eller gjør alle utsagn til likeverdige meninger uten at man tar med i betraktningen hvordan de er begrunnet.

Hva som er forskjellen på oss, hva virkeligheten består i og hvilke argumenter som er gode og dårlige må vi selvfølgelig alltid diskutere, men ikke det faktum at det finnes gode og dårlige argumenter i verden, sannheter og usannheter i et visst monn. Det er nødvendig å finne dem i hvert enkelt tilfelle, og vår evne til å skille snørr og barter blir utfordret.

Vi må dessverre også minne oss selv og andre på at neppe noen viktige sannheter gjelder 100%, men det kan hende at noen viktige sannheter likevel fortsatt gjelder. Hvilke det er og i hvilken grad de fortsatt er sanne får vi alle prøve å finne ut av.

Digitaliseringen utelukker også delvis grupper som ikke helt behersker eller trives med den nye teknologien. Det gjelder mange på min alder (47) og oppover, og til en viss grad akademikere og folk med liten teknisk interesse. En god del av disse blir delvis rykket ut av den offentlige diskusjonen og har i grunnen færre muligheter til å bli hørt enn før.

Dette er ikke en pipe

Man glemmer det kanskje, men Internett er faktisk en representasjon av verden. Nettet er ikke verden, men en fremstilling av den. Den består egentlig av mange enkeltstående representasjoner med sine egne spesielle egenskaper – alle slags ytringer og nettsider – men hele tingen har også noen fellestrekk.

Nettet er som nevnt uoversiktlig – som verden selv, hører jeg entusiastene si. Men for å oppfatte verden i det hele tatt kreves det fortolkning, filtere, den må puttes inn i en eller annen ramme som gjør den forståelig og kommuniserbar. Verden ”i seg selv” er kaos for oss, og man kan hevde at en eller annen form for fortolkning av verden alltid finnes i en fremstilling, også på nettet.

Internett har en teknisk side som man til en viss grad må beherske, man må altså ha et minimum av praktisk, teknisk tenkemåte og ferdigheter for å kunne ferdes noenlunde problemfritt i denne verdenen.

Nettet inviterer til handlinger av mange slag, og dette forklarer noe av det ”suget” man kan føle foran skjermen og som i hvert fall mange unge lar seg absorbere av. De fleste av oss har udekte behov for å gjøre et eller annet, og både TV-skjermen og alle slags andre skjermer er steder hvor man nettopp kan ”gjøre” en masse, forsåvidt uten å måtte utføre handlingene, fordi kroppen slipper å følge med. Man kan se på sport på nettet, men ikke spille virkelig håndball, bare (sikkert) en virtuell utgave som ikke engasjerer andre fysiske krefter enn de musklene som beveger fingrene. Men følelsen av å gjøre det finnes likevel i fullt monn.

Vi trenes også gjennom alle de bitte små handlingene til intuitivt å fortolke alt rundt oss som handlinger. Den gamle måten å behandle kunnskap på gikk i stor grad ut på å huske fakta og forstå sammenhenger (mange vil mene at dette fortsatt er sånn eller bør være det).

Dette var en målestokk man fant igjen også utenfor utdanningsinstitusjonene. I dag er hurtighet, effektivitet og evnen til nettopp å handle, gjøre noe, blitt et vel så viktig mål på suksess eller kompetanse, i hvert fall i offentligheten. Man glemmer ofte å fokusere på hva som egentlig blir gjort, det viktige er at det blir gjort raskt og effektivt. Nettets egenskaper når det gjelder hurtighet og uoversiktlighet svekker i hvert fall ikke denne tendensen.

Elektroniske dingser og alt tilknyttet oppfattes ofte som ”tøffe” på samme måte som en kul motorsykkel eller bil er det, kanskje fordi også disse tingene er knyttet til handlinger.

En stor nyhet er at handlingene i og for seg er knyttet til bevissthetens sfære. Det som benyttes er de mentale muskler, så å si, ikke de fysiske, i motsetning til for eksempel i en kul bil eller motorsykkel. Selv om en datamaskin ikke kan tenke, utfører den tankemessige rutineoppgaver, den systematiserer og flytter informasjon hit og dit.

De inntrykkene som sitter i etter en halvtime på nettet former seg spontant og ganske kaotisk i bilder, snarere enn i ord. Lay-outen på skjermbildet er formet av visuelle hensyn, heller enn verbale eller tekstlige. Det finnes selvsagt nettsteder som elsker litteratur, men generelt er det en tendens i tiden at bildet og symbolet overtar som et viktigere kommunikasjonsmiddel enn ordet, ikke bare på nettet.

Internett skiller ikke mellom offentlig og privat, en ganske innarbeidet egenskap ved tradisjonelle tekster og kunstverk – de skal helst befinne seg i et allmennmenneskelig rom for å bli godtatt som interessante og for eksempel bli gitt ut, uansett om materialet som brukes er av privat karakter eller ikke. På Internett ligger private bryllupsbilder side om side med Shakespeare, og kategoriseringer må skje i vårt eget hode. Noe skille mellom godt og dårlig finnes heller ikke, og man vet ofte ikke hvor informasjon som ligger ute kommer fra. Det må man selv finne ut av, og man er nødt til å utvikle en sterk kildekritikk.

Alt kan sees på, men nettets og PCens verden er temmelig steril, frigjort fra naturen og i det hele tatt den fysiske verden. Det er ingen lukt og ingen berøringsfølelse, derimot en del lyd, selv om den også i mange sammenhenger er fraværende. Denne verdenen er også rimelig ”perfekt” i den forstand at mulighetene er store for å luke vekk alt man ikke vil ha med. Denne tendensen forflater en del områder, ikke minst kreative, de gamle kunstformene og all eldre teknologi er langt mindre perfekte i denne forstand, og digital gjengivelse av for eksempel plateinnspillinger mister noen dimensjoner, delvis på grunn av teknologien i seg selv, og delvis på grunn av det stadig mer utbredte idealet om perfeksjon.

Nettet er i høy grad en markedsplass og et salgsverktøy, enten man selger varer, tjenester eller et politisk budskap, og en del holdninger knyttet til dette sprer seg også. Man bør ha et sterkt ansikt utad, styrke er bedre enn svakhet, salgbarhet er viktigere enn innhold, du kan velge vekk alt du ikke vil ha. Dette er tendenser også i andre deler av samfunnet. Man kan vel hevde at markedsføring er blitt et viktig fag for å forstå dagens medier, og holdninger som dette, som finnes på baksiden av fagets medalje, kommer også til uttrykk i alle andre slags medier. Dermed er markedsføring også en nøkkel til forståelse av for eksempel viktige tendenser i dagens politikk.

Bedre å fordøye Internett enn å la det svelge oss

Konkurransedyktighet og et ønske om internasjonalisering brukes gjerne som argumenter for PC- og nettilpasning i alle aldre og grupper. Vi er selvsagt nødt til å forholde oss til Internett og PC-verdenen i dag – men da må vi nettopp prøve å beherske fenomenet, ikke innordne oss det fordi vi ikke har tid til å tenke igjennom hva vi driver med og hvilke konsekvenser det har for oss.

Jeg har forsøkt å markere noen grenser for noe som for tiden virker en smule grenseløst, og håper det kan bidra til å åpne de positive muligheter som selvsagt også finnes. Da kan vi kanskje behandle Internett som det det er, nemlig en menneskeskapt verden, og ikke et naturfenomen.

Trykket i Utdanning 6/2011