Praktisk
talt alle jeg ser rundt meg sitter snart mesteparten av tiden med ansiktet limt
inn i en skjerm. Avisene har så smått begynt å skrive om dette som et problem.
Hvordan kommer man seg løs?

En
mulighet er rett og slett å forsøke å gjøre seg bevisst hvilke hang-ups som er
tilgjengelige.

Det
eneste arbeidsredskapet.
Man
har følelsen (som til en viss grad stemmer) av at man ikke får arbeidet hvis
man ikke sitter foran PC’en. Man tenker med PC’en i stedet for med boka,
papiret og blyanten, eller for den saks skyld med en fin utsikt, en bra kunstutstilling
eller en god samtalepartner foran seg. Hvis man noterer eller skriver noe for
hånd får man ekstraarbeidet å skrive det på PCen, fordi det meste jo skal
sendes til noen, via PCen.

Nye
muligheter for tidsfordriv.

Man kan ofte ha følelsen av at man gjør noe, uten at man gjør noe. Draget mot å
gå ut på gangen i stedet for å jobbe har alltid vært der, men blir lettere tilfredsstilt via Facebook, eller man kan lese avisen, lese
i et leksikon, høre på musikk, se på bilder, la seg dra ut i strømmen til hva
som helst. Selve massen av distraksjoner som er tilgjengelige via PC’en blir
lett et problem for konsentrasjonen, fordi man ikke trenger å bevege kroppen. Alt
som trenges er å trykke på et par taster, for å få tilgang til den virtuelle
distraksjonskatalogen.

Innblanding
i dine arbeidsrutiner.

Den kommer fra tid til annen fra dine automatiske medarbeidere, som kommer med
løsninger på problemer jeg slett ikke alltid ønsket å løse eller bruke tid på.
Man kan med en viss rett hevde at nettbaserte produkter fortsatt eies av de du
har kjøpt dem av, selv etter at du har kjøpt dem, fordi du er avhengig av å
laste ned oppdateringer hver gang de kommer, enten du får dem eller betaler for
dem.

Mange
programmer blir mer brukervennlige ettersom tiden går, men hvis du skal gjøre
noe mer enn rutineoppgaver bruker du også som regel en god del tid på å finne ut
hvordan det skal gjøres.

For mye
informasjon.
Det sies
ofte i dag at det nå ikke er noen mangel på informasjon i verden, og det er
kanskje riktig, men det har på en måte alltid vært riktig. Å finne relevant
informasjon er alltid et problem hvis man ønsker å finne ut noe, men alltid
mulig, nesten uansett mediesituasjon. Smarte ting ble tenkt og funnet ut også i
bibliotekenes tidsalder, til og med i skriftrullenes epoke fant folk lure tanker
– og informasjon – hos andre, og satte det intelligent sammen til noe vi hadde
og fortsatt har bruk for. Og selvsagt gjøres det også i dag – men mange har en
tendens til å la seg imponere av de tekniske mulighetene som finnes, i stedet
for å fokusere på innholdet i den informasjonen som finnes pakket inn i en
fantastisk ny lay-out et eller annet sted.

Unødvendig
hurtighet
. Visse ting går
utrolig mye fortere enn før: Å sende en beskjed eller et såkalt ”brev” (begrep
fra urtiden). Siden det skjer , ikke om to dager, er forventningen om
et øyeblikkelig svar ofte tilstede, med visse følger for tempoet i privatlivet,
og selvfølgelig i arbeidslivet.

Hvis man
har en kanal for å ”dele” ting med andre, et eget massemedium av typen blogg
eller nettside, går det etter hvert så lett å legge ut ting at man må bremse
seg selv på andre måter for å passe på å holde nivået på det man gjør. I trykte
medier vil andre ting hindre deg i å levere fra deg ting så fort, for eksempel
en redaksjon som sjekker hva du gjør. Lettvintheter blir et problem på nettet,
også for en selv, hvis man har tilgang til en kanal og bruker den.

Grenseløshet.
Hvor begynner nettet, og
hvor slutter du? Man kan lure til slutt, etter timevis foran skjermen. Noen
finner deg hvis de virkelig vil, og har du først satt deg på en liste, kommer
du aldri ut av den. Paranoia truer…

Usynlighet.
Egentlig sitter man og
bruker virtuelle maskiner, altså dataprogrammer og programsnutter som på mange
måter oppfører seg og er konstruert som maskiner, men som man ikke ser. Det kan
være problematisk å skjønne hva som foregår når man holder på med ”maskiner”
som på sett og vis beveger seg, forandrer posisjon og ”gjør” ting, og
”bevegelsene” deres styrer det som kommer frem på skjermen. ”Håndgrepene”
utføres ved å gjøre ting som også i varierende grad imiterer virkelige
handlinger, man ”trykker” på ”knapper”
osv.

Abstraksjoner i kverna. All elektronikken holder på med ord, tall,
bilder, lyd. Det er ikke konkrete ting, fisk i matkverna eller hjul som går
rundt. Dette gjør det heller ikke enklere å holde oversikten. Vi er ikke vant
til at en abstraksjon, som man kan kalle språket, for eksempel, oppfører seg så
ustabilt i den virkelige verden, at det lar seg klippes opp, flyttes på, omorganiseres,
katalogiseres på omtrent en hvilken som helst slags måte på noe som ligner litt
for mye på et stykke papir.

Visuell
perfeksjon
, teknisk
nøyaktighet
. Noen snakker om at nettet er ”blankt”, nøytralt, at det kan
fylles med hva som helst, men det stemmer i hvert fall ikke at det ikke har
egenskaper. Visuell perfeksjon er en av dem, alt skal sees ”helt skarpt” og med
klare, gjennomskinnelige farger. Sammenlign med en malerpensel og en palett,
eller blyant og papir, så ser du i hvert fall at mediet gir visse føringer for
hvordan ting fremstilles visuelt, hva som blir idealet og malen.

Å male og tegne
med en iPad er noe nytt, og det kan godt være sjarmerende, men selve
fremstillingen er fortsatt noe annet enn unøyaktighetene og den fysiske
tilstedeværelsen til et ark papir. Gjengivelse av andre medier, for eksempel
malerier eller musikk, blir også vridd eller vinklet, hvis man kan låne noen
uttrykk fra journalistikken, gjennom forutsetninger
som teknikken dikterer, eller bruken av den.

Man bør
også huske at teknisk nøyaktighet ikke nødvendigvis betyr et interessant
begrepsmessig innhold. Mine barn har ikke vanskelig for å notere noter helt
nøyaktig i mitt noteskrivingsprogram, for noe annet er ikke mulig. Det ser sikkert
profesjonelt ut for en uinnvidd, men innholdet er ikke akkurat på plass, kan
man si. Det er mye profesjonelt utformet vissvass ute og går i dag, både blant
voksne og barn.

Informasjon
= kunnskap.
Begrepet
kunnskap har en lang historie og har gjennomgått mange endringer gjennom
historien. Begrepet informasjon blir lansert nærmest som et nytt begrep fra de
nye vitenskapene innen informasjonteknologi. For meg ser det ikke helt ut som
om det er snakk om et interessant nytt kunnskapsbegrep, men heller talløse nye
måter å organisere og presentere kunnskap. Nyhetene virker mer tekniske enn
erkjennelsesmessige.

Datahukommelse
= hukommelse.
Mange ser
på datahukommelse som en hukommelse som er helt lik vår egen. Men – ja, det
finnes, nei, det finnes ikke – kan ikke være det eneste prinsippet som organiserer
vår hukommelse. Det finnes ikke minst forskjellige typer helhetsforståelse, som
er det som kanskje er mest utsatt når man invaderes av elektroniske medier, det
finnes anelser og antagelser som man kan gå med i årevis før de bekreftes eller
avkreftes. Forestillingsevne innenfor kunstarter og for den saks skyld et
hvilket som helst fag er heller ikke noe jeg forbinder med selve datateknikken.
Det finnes sikkert mange andre ting som jeg ikke kommer på eller vet om, det er
mange måter å bruke hodet på. Alt dette påvirker måten vi husker ting og i
siste ende hvordan vi forstår verden.

Fravær av bruksanvisninger. Etter hvert er det de færreste som tyr
til tykke instruksjonshefter for å finne veien til målene, de fleste bare
prøver seg fram, mil etter mil i den virtuelle verden. Man risikerer på denne
måten å unngå bevisstgjøring av hvordan denne verdenen er, hvilke egenskaper den har. Det man reflekterer over er hva som skjer hvis man gjør det ene eller det
andre. Man risikerer ubevisst trening – for å si det fra enda en vinkel – i å
se på alt som handlinger, ikke som tilstander eller fakta.

Skjermen
er verden.
Denne
følelsen, som absolutt ikke stemmer med virkeligheten, fører for eksempel til
at man får problemer med å se ut av vinduet for å sjekke været for den neste
timen, man må se på yr.no for å være sikker. Hele PC-verdenen konstituerer
verden. Man er vel fra gammelt av vant til å bruke synssansen til å orientere
seg i verden direkte, mens man nå i stor grad bruker den til å orientere seg
via nettet. Sansene forstyrres av et annet system båret av elektriske impulser.

Språklig
rot.
Man ser på en måte
dobbelt, for hva var det du akkurat gjorde? Gikk du på nettet? La du
ut
noe? Du har jo ikke beveget deg en desimeter mens du har gjort det, du
sitter altså på baken og beveger bare fingrene og armene. Dette er i og for seg
ikke et nytt fenomen, man snakket jo i urtiden om at ”han sitter i telefonen”,
og omskrivninger av denne typen finnes det selvsagt mange av. Men en hel verden
som er en slags bevegelig abstraksjon, samtidig som den har en klar visuell
tilstedeværelse, er noe nytt. Den synes,
men er et ”sted” som stadig gjør det nødvendig å presisere om det man snakker
om er ”fysisk” tilstede eller bare har
eksistens i denne verdenen.

Google
har svaret.
Jeg tror ikke
vi i min familie er de eneste for tiden som har dratt av gårde på ferie uten et
ordentlig kart med oss. Jeg møtte et eldre italiensk par, med hotellreservasjon
i Oslo, som var på vei til Kongsberg klokka elleve om kvelden, fordi toget fra
Gardermoen gikk helt dit, og fordi utskriften deres fra Google e.l. også viste
at denne avgangen endte der. Vi fikk dem heldigvis av toget før de endte i feil
by. Hva de tenkte vet jeg ikke helt, og jeg tror i grunnen ikke de visste det
helt selv heller.

Kopieringsmuligheten er også en ting som får virkeligheten til
å smuldre opp litt. Hvor er onkel Skrue? Det er jo allerede 7 av ham, og
hvilken kopi av artikkelen din jobbet du egentlig på for et øyeblikk siden?

Som å
møte noen.
Kontakten med
maskina kan arte seg som inntrykk som kanskje er vanligere når man møter en
person. Avtrykket av det du har sett på skjermen sitter igjen i systemet ditt.

Har jeg
gått glipp av noe?

Spørsmålet stilles av mange grunner. Kanskje man sjekker mail alt for ofte,
nyhetsmedier, facebook, det kan jo være så forskjellig hva man er hekta på.
Tempoet i formidlingen skaper uro i systemet. Jeg trenger ro for å tenke, uro
genererer handling, og ikke alltid strukturert handling.

De
tøffe behersker teknikken,
det
er jo et gammelt jungelord på disse kanter. Fikser man den ikke er man soft.
Dette argumentet, som ofte er uuttalt, slår dessverre beina vekk under mange
andre poenger før man rekker å diskutere dem.

Arbeidsnarkomani
som ideal:
Det er
vanskelig å holde seg unna PC’en hvis man faktisk er arbeidsnarkoman,
fordi dette er jo som sagt rett og slett arbeidsstedet. Siden mange også regner
det som tøft å jobbe, særlig for mye, skal man også passe på seg selv fra denne
vinkelen. Maskina er en invitasjon til å slite seg ut, den er jo alltid
tilgjengelig.

Latskap: Man kan utvikle en fysisk latskap, hvis
man ikke hadde den fra før, som sier at man ikke letter på rompa for å hente
noe eller se etter noe, for eksempel en ordbok, fordi man er vant til at alt
lar seg fikse med noen tastetrykk. Man kan risikere å gå glipp av noe på denne
måten.

Hvordan ser virkeligheten egentlig ut?

Virtualitet kan
defineres som imitert eller representert virkelighet, gjengitt på en PC-skjerm.
Det finnes åpenbart mange forskjellige typer imitasjoner i omløp i denne
verdenen, på flere nivåer.

Journalistikk
og andre ting på nettet problematiseres en god del. Men Internett og computere
diskuteres sjeldnere fra en estetisk synsvinkel, altså hvordan hele det
visuelle opplegget påvirker oss, både sett fra den tekniske siden og den som
har med utforming og kommunikasjon å gjøre.

Intuitive
løsninger og virkelighetsnær gjengivelse er utbredte idealer for program- og
maskinvare, og hvis man overfokuserer på disse ideene risikerer man å overse at
det man har foran seg alltid er et resultat av valg. Hvem er det sin intuisjon
som styrer valgene, og hvilken virkelighet prøver man å gjengi? Problemet hvordan virkeligheten kan representeres
kan løses på mange måter, enten det tegnes, tas bilde av, filmes eller skrives
om et eller annet. Det finnes aldri bare én måte å gjengi den, hverken teknisk
eller mentalt. Man må alltid velge bort noe og ta med noe annet, enten man
lager et kunstverk, et arbeidsredskap, et stykke journalistikk eller noe annet.

Og til
slutt: Som enhver annen skjerm suger PC-skjermen til seg blikket, gjerne fordi
man ikke egentlig vet hva som kan komme til syne, man føler trang til å sjekke.
Har man PC’en på er det vanskelig ikke å se på den, akkurat som med en TV som
står på hele tiden.

Vi er i
ferd med å slippe taket i naturen på helt nye måter, og PC’en er ett av mange hjelpemidler
som bidrar til dette. Men det er som med den perfekte livspartner: Hun får litt
for mye makt over en.

Kanskje jeg har
redusert den makten litt. Forhåpentligvis kan jeg nå slippe taket i Mac’en,
reise meg fra stolen og komme tilbake og gjøre noe – når jeg vil.