Ketil Solvik-Olsen, samfunnsøkonom og FrP-politiker, blogger om regjeringens økonomiske politikk. Innlegget er ganske velformulert, såpass at vi kanskje bør prøve å finne ut hva han egentlig sier. Det han tilsynelatende sier er nemlig ikke alltid det samme som det han
egentlig sier, og ofte heller ikke det samme som det inntrykket man sitter
igjen med etter å ha lest et avsnitt av teksten.

Han sier at Norges økonomiske godvær ikke er regjeringens fortjeneste, og det kan vi jo forsåvidt være enige i, så lenge vi snakker om det økonomiske klimaet, og ikke hva vi gjør i situasjonen. Vi nyter alle godt
av inntekter fra salg av Nordsjøoljen, som rett og slett datt ned i fanget på
oss. Men ingen krever vel æren for akkurat det, i hvert fall ikke i dag, selv
om regjeringen sikkert er offisielt fornøyd med sin egen politikk. De fleste
andre politiske aktører som ytrer seg er jo også fornøyd med seg selv. Solvik-Olsen sier bare at ”Regjeringen [virker] tilfreds med seg selv og tar æren”, og gir i grunnen inntrykk av at det regjeringen tar æren for er selve den økonomiske situasjonen.

Regjeringen skryter ifølge Solvik-Olsen av sin egen historisk sterke satsing på vei, mens de ifølge hans tall bygger lite. Jeg kjenner ikke detaljene i dette, men hvis man ser veibygging i en miljøsammenheng burde man kanskje ikke planlegge for økt biltrafikk. Det er et problem at en voksende gruppe ikke helt tror klimaproblematikken eksisterer, er skapt av oss eller er en særlig alvorlig sak, og de tror heller ikke deres bilbruk spiller noen stor rolle for miljø- eller klimaproblemene. I den grad de altså finnes.

Slik de mørkeblå snakker om det, virker det som om det å kunne bevege seg raskt hvor som helst, uavhengig av kollektivsystemet, er en helt nødvendig ting for å opprettholde en akseptabel livskvalitet. Derfor er det å bygge veier blitt noe man ”må” gjøre, eller i hvert fall er nødt til å
argumentere for, hvis man ikke skal overfalles verbalt av de som mener det er så viktig.

For min egen del bryr jeg meg katten om det tar meg 40 eller 45 minutter å kjøre fra A til B, men slike differanser koster oss milliarder hvert år. At det kan være rimelig å heve veistandarden en del steder i distriktene kan jeg være enig i, og det finnes selvsagt alltid veiprosjekter som bør gjennomføres, men jeg synes ofte sånne saker får helt ufornuftige proporsjoner, både når det gjelder fysisk utforming og viktighet.

En annen sak at er det neppe er særlig gunstig for turismen at veinettet i Norge ender med å bestå av et system av lange tunneler og motorveier.

Det er en god del mangel på saklig sammenheng i innlegget. Midt i dette avsnittet skifter plutselig fokus fra veisatsing til skatter. Solvik-Olsen slipper resonnementet om hvor få kilometer vei regjeringen vil bygge, og går over til å minne om at Vestlandet vil få mer bompenger enn før, og at dette ifølge ham er en del av en skjult beskatning gjennom avgifter generelt og altså gjennom bompenger.

Det som logisk binder avsnittet sammen er to poenger som gjemmer seg, kanskje fordi de er så enkle og har vært gjentatt så mange ganger, nemlig at det regjeringen generelt gjør blir ”stusselig”, og at skatte- og avgiftsnivået er for høyt. Det inntrykket som også skapes, er at regjeringen generelt ”ikke får det til”.

Kløneri går igjen som en anklage fra FrP mot politiske motstandere. Dette uttrykket er hentet fra en praktisk verden, hvor det ikke er så mye diskusjon om hva som skal gjøres, som hvordan. Rammene er selvfølgelige, gitt, klare, det som er spørsmålet er hvem som er best til å gjennomføre det ”alle” skjønner må gjøres.

Jeg er for så vidt ikke i tvil om at man kan finne mye kløneri i regjeringsbyggene, akkurat som man finner det overalt ellers, både på offentlige og private arbeidsplasser. Amatørisme er utbredt i Norge, og det har sine positive og negative sider. Det er kanskje sånn at vi på mange områder, og blant både reelle og innbilte amatører og profesjonister, trenger en nivåhevning og kanskje mer profesjonalitet. Men man bør
vurdere i hvilken grad vi faktisk har nytte av vår askeladd-mentalitet, og
eventuelt kan ta med oss noe av den videre. Dessuten er det også et faktum at amatørmessighet finnes, ikke overalt, men likevel på de aller fleste felt og nivåer i samfunnet. Også i partikontorene.

Utbygging av kollektivtrafikk er vel ikke det som har opptatt FrP mest, men man prøver kanskje å få tak i velgere som er opptatt av det, eller kanskje Bergensbanen med sin historie har et godt rykte også blant de som allerede stemmer på dem. Uansett er det vel ikke helt greit å forsøke å gi inntrykk av at FrP er kollektivtransportens forsvarer.

Solvik-Olsen ønsker også å fremstå som helsearbeidernes representant, gjennom en formulering som absolutt gir assosiasjoner til en festtale i Helse Øst eller noe sånt: ”Vi har tusenvis av dedikerte helsearbeidere, som står på med stolthet for yrket”.

Sammenhengen i argumentasjonen er temmelig løs videre i avsnittet: ”Regjeringen foreslår 1,7 mrd. kroner til mer pasientbehandling”, og man skulle tro at dette kanskje ville være et positivt faktum, men nei, ”men vi må også sikre at sykehusenes datasystemer snakker sammen med hverandre…” . Til tross for at man akkurat har nevnt noe som er bra,
er inntrykket at ikke dette heller er bra nok.

Leser man åpningsreplikken i artikkelen, ”Mye går bra i Norge”, kan man tro at han har hørt på kritikken om at Fremskrittspartiet alltid er negativt innstilt til alt. Men det er bare en liten ekstra vinkling på noe som er gjennomgående negativt. ”Det er lyspunkter i budsjettet”, lenger ned, får en også til å våkne et øyeblikk, men det innleder et avsnitt som refererer få av de lyspunktene.

At det finnes folk i regjeringen, og i hvert fall i regjeringspartiene, som mangler forståelse for hva det vil si å drive en bedrift, kan nok hende. Hvor kategorisk den ideologiske motstanden hos de samme mot ”det private (økonomiske) initiativ” er, er jeg mer i tvil om, det kommer nok litt an på hvilke samfunnssektorer vi snakker om. Regjeringen har jo uansett gitt etter for krav om privatisering på mange områder, mye fordi
veldig mange i FrP på sin side har nettopp en ideologisk motstand mot offentlige løsninger.

Som altomfattende og helt faste synspunkter er vel begge posisjoner lite lure.

Lettvintheter finnes også, forkledd som seriøsitet: Hva ”flaskehalser i økonomien” er blir ikke konkretisert, men jeg har inntrykk av at det her egentlig nok en gang betyr for smale og dårlige veier. Et uttrykk til som ser imponerende ut, men som kanskje dekker litt mindre enn det tilsynelatende gjør.

Fine antydninger er et virkemiddel som brukes mye, også i denne artikkelen. Ofte er de så lite påfallende at man nesten ikke legger merke til dem, og hvis man gjør det, er de fortsatt så lite injurierende at det ville være nærmest uhøflig å påpeke at de var der. Altså kan man i grunnen ikke si noe. Men de skaper et lite flatterende inntrykk av motstanderen, ofte uten at man legger helt merke til hva som skjer:

”…hver skattekrone [SV] inndriver”

Det bildet man sitter igjen med i hodet, er at SV’erne faktisk selv driver inn alle de skattekronene vi betaler. Alle skjønner at hvis Solvik-Olsen blir spurt, mener han ikke det, men han har faktisk sagt det, så inntrykket sitter igjen. SV’erne sørger for det personlig, de kommer altså og tar dine penger, som de tar med seg til statskassa.

Dette er ikke argumentasjon, men et spark. Man kan ikke helt argumentere mot det, siden det ikke helt har noe saklig innhold, bortsett fra at det hentyder til det selvfølgelige faktum at SV som parti (og dermed antagelig de fleste SV’ere og sympatisører) foretrekker beskatning som virkemiddel i politikken og samfunnet i større grad enn for eksempel Fremskrittspartiet gjør selv.

Setningen er også et godt eksempel på at han som skriver på en måte trekker vekk teppet under beina på den som leser, fordi avsnittet ikke handler om skatt, men om byråkrati og effektivitet. Denne lille replikken kommer i en sammenheng hvor den overhode ikke hører hjemme. Hvis man selv forsøker å holde seg til å argumentere sammenhengende, er det lett å bli vippet av pinnen av en som plutselig ikke gjør det, men likevel gjør krav på å bli oppfattet som logisk og sammenhengende gjennom måten å snakke på.

”Stoltenbergs favorittord” er også et så lite spark at man ikke kan
kommentere det hvis man ikke vil virke hårsår, men det bygger opp inntrykket av en mann som ikke er smart. Det finnes ganske mange lignende ting i innlegget. ”Regjeringens mantra” om å holde skatten nede får en kanskje til å tenke på for eksempel en hare krishna-fyr som
i hvert fall ikke tenker særlig klart, i hvert fall ifølge utbredte fordommer. Jeg har ikke så mange kunnskaper om hare krishna-bevegelsen, men jeg kjenner til mange fordommer mot den, og assosiasjoner i den retningen kommer raskt opp i hodet når jeg leser en sånn liten politisk klisjé.

Nok en gang har man ikke sagt noe man kan tas for, not in so many words. Man bruker bilder som formidler oppfatninger som vi i og for seg kan definere selv, men innenfor et begrenset spekter av betydninger. Det trenger jo ikke være hare krishna-bevegelsen, veike indere eller andre mediterende som dukker opp, man kan bare assosiere videre til neste luftige eller fjerne person som dukker opp i tankene.

Improvisasjon med de store ordene er forsåvidt også et typisk trekk, som noen ganger fører til en slags slip of the mouth: ”Økte tollbarrierer er ingen god medisin i en tid hvor vår eksportnæring og fiskeri er avhengig av gode handelsrelasjoner.”

”Handelsrelasjoner” høres ”finere” ut enn ”handelsforbindelser”, selv om det ville vært mer naturlig å bruke det siste ordet her. Forskjellen har forsåvidt ingen betydning for vår konkrete oppfatning av hva Solvik-Olsen mener – det er tydelig nok hva som er poenget. Men det er
typisk at man tar på seg søndagsdressen der det er mulig, også i språket. Resten av setningen er også preget av dette.

Hva det betyr at vi er ”i en tid” hvor gode handelsforbindelser er viktig, er jo heller ikke så klart, det vil vel til enhver tid være en fordel.

Dette er selvsagt litt uskyldige måter å fremheve seg selv, men det viktigste i denne sammenhengen er at det er et uttrykk for en tenke- og væremåte hvor høflighet og korrekt fremtreden er alfa og omega, hvor det å gjøre alt korrekt er den egentlige rammen rundt tilværelsen, kanskje både privat og i hvert fall offentlig. Riktige ord, riktig antrekk, riktig produkt. Riktige holdninger og riktig oppførsel.

Dette er nok en holdning han deler med litt for mange av oss. Jeg hadde foretrukket å gi korrekthet en sekundær plass, underordnet gode poenger og fornuftig livsinnhold, eller gode poenger og politisk innhold. Noe viktig eller bra først, form etterpå.

”Infrastruktur” er også et ord som for mange fremstår som ”pent” – ikke helt forståelig, men likevel fullt av betydning. Begrepet er i virkeligheten ikke så vanskelig å forstå, det omfatter i vanlig bruk alle tilførselsveier og
-kanaler som skal til for å gjøre en bestemt ting på et bestemt sted, for
eksempel fysiske transport-og kommunikasjonslinjer til og fra en fabrikk eller en by eller mellom forskjellige steder der det foregår produksjon eller salg. Vanlige transportveier for mennesker og gods, dessuten telefonlinjer og andre kommunikasjonskanaler.

Her dekker ordet først og fremst nok en gang over behovet for å bevege seg fra et sted til et annet, og siden individualisme dominerer den nyliberale bølgen også i tenkningen om samfunnet, er bil det mest aktuelle. Frihet tolkes av dem oftest nokså konkret, og friheten til å reise er lett følbar og lett definerbar.

Opptatthet av motorveier og i det hele tatt veistandard er en logisk konsekvens av dette. Det usagte eller tilsynelatende innlysende argumentet er at næringslivet alltid og overalt har behov for raskere
tilførselsveier og utkjøringsveier. For den vanlige velger er det beste
argumentet kanskje heller at man vil slippe å stå i kø når man skal på ferie eller jobb, og bruke minst mulig tid og anstrengelse på å forflytte seg. Når det snakkes om infrastruktur betyr det veldig ofte raske bilveier.

”Målet er åpenbart ikke at man skal fullføre prosjektene raskt, men skryte av at man er i gang”. Det han egentlig sier er at regjeringens mål
er å somle, og så skryte av det etterpå. Dette er innholdet i setningen, selv
om den ser ut som en saklig setning.

”Vi har en unik mulighet til å gjennomføre fornuftige realinvesteringer”. Ingen er i tvil om at vi har fantastisk mye penger for tiden, og at vi burde diskutere ordentlig hva vi skal bruke dem til. Ingen bør heller etter å fulgt med bare litt, være i tvil om at FrP ser på seg selv som noen som vet bedre enn de fleste hvordan alles og for så vidt alle penger bør forvaltes.

Man kan selvsagt lure på hva det motsatte av fornuftige realinvesteringer er. Jeg overlater til leseren å finne det ut.

”Budsjettet mangler [da også] viktige grep for næringslivet”. Det inntrykket man lett sitter igjen med er at budsjettet mangler alle de viktige grepene som næringslivet trenger.

”Vi må gi vårt politi-, brann- og helsevesen ressurser som gjør at de effektivt kan håndtere sine oppgaver i krisesituasjon”. Å koble inn hele helsevesenet, som han faktisk gjør, er unøyaktig, når det han prøver å si noe om er akuttberedskap (i hvert fall får vi anta at det er det han har hatt i tankene da han skrev dette). Dette er også en selvfølgelighet
som ingen kan være uenige i, egentlig en valgtale- eller festtaleformulering.

Men det skapes et inntrykk av at det står dårlig til med akuttberedskapen, og det tror jeg ikke på. (”Hva for noe? Fungerer ikke det heller?” vil vel være en typisk reaksjon.) Man får også litt problemer med å argumentere både for og imot påstanden, fordi selve ordet akuttberedskap ikke står der – ”krisesituasjon” kan jo bety en god del forskjellige ting. Altså gjør selve formuleringen det lettere for ham å slippe å bli motsagt, fordi det ikke er helt greit å vite helt nøyaktig hva han mener.

Kjernen i det politiske engasjementet til Solvik-Olsen finner vi kanskje i avsnittet om lyse – og mørke – punkter i budsjettforslaget. ”Våre små og mellomstore bedrifter hadde nok heller ønsket seg, og fortjent, bedre avskrivningsregler”. Dette er sjeldent konkret, og sagt med sjelden varme, og denne setningen tror jeg rommer ganske mye av det egentlige
grunnlaget for FrPs politikk.

Det er ikke så rart at argumentasjonen bryter sammen i møtet med den nyliberale bølgen, for det man står overfor er ikke så mye en politisk eller samfunnsmessig tenkemåte som ønsker å finne sin plass som en praktisk anlagt kultur, som absolutt ønsker å være med, men som oppfyller sine behov i så mye større grad ved å gjøre ting mer enn ved å tenke dem ut.

Det virker som om det er et viktig anliggende for hele partiet å bli tatt på alvor. Hvis dette faktisk er alvorlig ment, må de snart begynne å oppføre seg sånn noenlunde alvorlig, helt ned til virkelige holdninger, og ikke bare polert språk. Det er greit at man kommer inn på banen som nykomlinger, og at man har en masse uvaner til å begynne med, men hvis man ikke legger av seg tilstrekkelig mange av dem til at det går an å diskutere noenlunde saklig med dem, ender de bare med å ødelegge
for oss andre, og antagelig seg selv også.

Det er for så vidt et godt tegn at man også i FrP begynner å finne frem formuleringer man bruker når man ikke helt vet hva man snakker om. Men etter hvert bør man finne ut at de graderingene man bruker faktisk trenges, ikke nødvendigvis fordi man vil dekke over at man ikke vet nok, eller fordi man vil skjule det man egentlig mener, men fordi det er vanskelig å være helt presis når man snakker om samfunnet og verden. Det gjelder ikke minst når man snakker om det man gjør i samfunnet, i og
utenfor politikken, og hvilke konsekvenser handlingene får. Det dukker gjerne opp effekter man ikke har tenkt på.

Det mangler fortsatt litt i min tekstanalyse av Ketil Solvik-Olsen, rammen rundt hele argumentasjonen hans.

Artikkelen åpner med setningen ”Mye går bra i Norge”. Underforstått: Men for Guds skyld ikke alt, hør bare: ”Høye oljepriser og lave importpriser smører norsk økonomi”. Smører, altså. Det høres allerede ikke bra ut, et ord med dårlig klang. ”Europas ulykke gir oss…” [fordeler], altså ”…lav rente”.

Europas ulykke… Noen tjener på andres ulykke, får man jo inntrykk av. De som har fått oss i denne situasjonen kan ikke være helt gode, de tar jo til og med æren for at det går så bra.

Vi hopper til avslutningen, og også her er det delvis et følelsesmessig inntrykk jeg refererer: Vi, faktisk det eneste partiet som virkelig jobber for å få ting fremover i Norge, kan allerede nå love at vi vil være mer ansvarlige enn de folka som styrer i dag. Vi vil bruke pengene til riktige ting, ikke feil ting, sånn som de andre.

Hele artikkelen gir inntrykk av at noe er ordentlig galt, både i landet og blant de som styrer, uten at det egentlig sies hva det er. Språkbruken og tonen, for eksempel i åpningsavsnittet, står i hvert fall ikke i forhold til det konkrete innholdet. Den konkrete beskrivelsen av situasjonen er på viktige punkter selvmotsigende, men ikke det følelsesmessige innholdet i de samme avsnittene.

Avslutningen sier i grunnen enkelt og greit at ”vi kommer til å levere, i motsetning til alle andre.” Klar melding, kan man si, som forsåvidt kunne vært sagt av enhver politiker som nærmer seg et valg.

De skjulte budskapene i artikkelen kommer frem ved hjelp av hint og ladet språkbruk, mer enn konkret kritikk eller sammenhengende argumentasjon. Det man sitter igjen med hvis man hører på artikkelforfatteren er en følelse av at de som styrer er useriøse, ikke til å stole på, mens vi, som gjerne vil styre, er til å stole på, har de rette holdningene, kommer til å gjøre de rette tingene. Det meste av dette står skrevet mellom linjene, prøver man å finne konkrete påstander som sier dette får man ofte problemer, fordi mye av det ikke finnes som konkrete påstander, mer som farget maktspråk og hint om motstandernes holdninger.

Hvis vi tar inn dette og bruker det i møte med Fremskrittspartiets politikere, kan vi begynne å diskutere politikken deres. Ikke før, det er ikke mulig, i hvert fall ikke i bredden, fordi den i dette formatet ikke presenteres i klartekst.

PS Her er Ketil Solvik-Olsens innlegg på hans egen blogg, kopiert fra nettet.