Paprika er undervurdert, som min sønn ville sagt om noen år når han har lært seg den fleipen, han elsker det. Særlig sammen med fisk, ville jeg si.

En annen ting som mange også unngår, og uten noen fornuftig grunn, er lodderogn, farget rød eller svart. Mange tror sikkert det er veldig dyrt og eksklusivt, men det koster mindre per skive enn flykræsj, sikkert hvis du regner gram også. Så vidt over tjue spenn for en boks som holder til du har vondt i magen, hvis du ikke hopper av i tide.

En kjapp prøving-og-feiling en onsdag kveld i kjedsomhet og tåke: En halv grov skive fra Råde, smør fra Tine (det franske, folkens), dijonnaise (altså Dijon-sennep og majones, man burde blande selv). Ikke for mye og ikke for lite sennep. En god klatt av det svarte stoffet, sikkert opprinnelig farget svart for å ligne på russisk kaviar, og tre tynne skiver paprika på toppen. Pepper var greit, men ikke nødvendig, rå løk ble litt for mye rart.

Poenget var den litt ensidige, men deilige smaken av salt rogn, sennepen er også ganske salt, sammen med paprikaen som lager motstemme, et ganske mykt kræsj. Søtt og to slags salt, altså, eller tre med smøret.

Tralala. Tchai til, uten noe oppi. (Det betyr altså te, på diverse språk, men er en spesiell krydderte i norsk sammenheng. Smaker bra ellers også flott med sukker & melk.)

Man får ikke vondt i resten av kroppen av å spise så mye fiskepålegg, den blir rolig, som sjøvann i bukta. Kanskje det veier opp for smøret.