Som et ledd i arbeidet for samlingen av vårt land (endelig) og derpå følgende regionalisering, har jeg begynt utviklingen av en blanding av det jeg tror er vestlandsk og østlandsk fiskegrateng. Det er mulig at det jeg kaller østlandsk også er nordnorsk, eller bare det, eller fra helt andre kanter av landet, og det er mulig at mor (som var født i Bergen) var alene om å blande så mye egg i at den gule sausen stivnet helt. Jeg vet ikke helt. Andre kan gjerne melde seg på lista, men hensikten er ikke å komplisere tingene, men å forenkle, i tråd med tidsånden.

Jeg vet ikke helt om det er best å lande på en saus som ikke er noen saus lenger, men helt stivnet, som en liten, litt grov sufflé (som jeg vokste opp med) eller en vanlig hvit saus, som jeg fikk første gang i Nord-Norge. Kanskje vi kan finne noe midt i mellom, litt tykt kliss, à la lasagna, eller noe annet. Hvis jeg ender med en av ytterlighetene vil det kanskje kreve noe ekstra krydder, tilsetning av kokte egg eller purre, eller noe annet rart. Kanskje ostelokk.

Vi har skult så mye på hverandre opp igjennom historien – vestlendinger mot østlendinger, innfjordinger mot utfjordinger, bønder mot byfolk, Oslo-folk mot nordlendinger, røkla mot Oslo vest, har jeg glemt noen? Helt sikkert. Alle oss mot alle andre, men det er en annen historie. Et problem i Norge (det er kanskje litt drøyt å kalle det problemet, men) er at vi aldri har kommet lenger enn regionalisering, det eneste vi har brukt av vår felles nasjonale kultur er et omriss med bare litt innhold – Ja, vi elsker, Wenche Foss og kanskje Per Aabel (hvis vi glemmer at han var homse), Kardemommeloven (ikke alle likte den heller) og naturfølelsen. Alt dette er ting som noen i dag prøver å hegne om, og resten av kunsten og kulturen kan hver mann skaffe seg selv. Mener noen.

For mange har inntil nylig trodd at deres egen oppfatning av kulturen har vært delt av alle andre, og fordi vi nå er i ferd med å finne ut at dette overhode ikke stemmer idag, og kanskje aldri har stemt, har vi det vi kan kalle et problem.

Noe av problemet kan løses ved at vi åpner øynene og prøver å se istedenfor å skule. Prøv det den som kan, det er vanskelig, men ikke umulig, tror jeg, i hvert fall, både oppover i samfunnet, nedover til bunnen, til høyre og til venstre.

For de som ikke er vant til å lage referanser til bøker når de skriver eller snakker, kan jeg si at Vest-østlig divan, Vest-østlig diktsamling, eller bok, altså West-östlicher Divan ble skrevet av den tyske forfatter Goethe og gitt ut første gang i 1819. Den er inspirert av den persiske poeten Hafez (som er et pseudonym, forresten). Divan er et persisk ord som kan bety flere ting – bok, diktsamling – og divan. Andre ting også. Jeg har forresten ikke lest boken, hvis du lurte. Ikke ennå, i hvert fall.

Fortsettelse følger, med oppskrifter, håper jeg.