Eller hvorfor så alt for mye?

Selv om man som byråkrat eller politiker eller i det hele tatt styrende i en eller annen posisjon ønsker å tjene de man betjener, kan man nok mange ganger irritere seg over dem. Noen ganger kan det være godt begrunnet irritasjon, som når man som lege vet at mange ikke vil slutte å røyke selv om de er klar over at man kan få alvorlige sykdommer av det. Økende fedme er et annet problem som bekymrer samfunnsplanleggere, og som vil kunne ha innvirkning både på helsebudsjetter og pensjonsdebatt.

Det er selvfølgelig en like gammel vane blant de som blir styrt at man irriterer seg over de som styrer. Av og til er det også godt begrunnet, det skjer fra tid til annen justismord, feilbehandling, kommunale saker kan være problematiske, og urettferdige systemer finnes.

Men ofte tror jeg mange konflikter mellom styrende og styrte skyldes misforståelser og kommunikasjonsproblemer.

Vi vil alle komme til å være blant de som blir styrt i forskjellige sammenhenger. Man spiller så mange roller i et samfunn at ingen unngår effekten av offentlige vedtak av et eller annet slag. I et demokrati er også alle i prinsippet med i gruppen de styrende, i kraft av sin stemmerett og rett til å arbeide politisk, eller på andre måter delta i samfunnslivet. Men følelsen av å bli hørt er allikevel ikke alltid tilstede i samme grad hos alle. Mange befinner seg åpenbart i posisjoner hvor de føler at de har i hvert fall en viss innvirkning på samfunnsutviklingen gjennom det arbeidet de gjør, og dermed at de på en eller annen måte er med. Andre gjør det ikke, de føler seg tvert i mot oversett og kanskje forfordelt. Hva som er rimelig i dette og hva som er reelt kan nok variere. Det virker uansett som om en stor gruppe har stått mer eller mindre utenfor en aktiv deltagelse i formingen av samfunnet, og nå av forskjellige grunner har kommet inn i politikk og samfunnsdebatt.

Dette har ikke skjedd uten gnisninger, og det må faktisk sies at mange av dem ikke har visst nok om spilleregler og vanlige måter å gjøre ting på, hverken i politikken eller i de forskjellige offentlige systemene. Dette har også gjort det vanskeligere å finne ut om det de har på hjertet i de enkelte sakene er fornuftig eller ikke.

En annen ting som forkludrer mange debatter er overdreven prinsippfasthet. Diskusjonen dreier seg gjerne om et prinsipp, for eksempel privatisering av offentlige tjenester, og frontene blir mer og mer uforsonlige inntil det faktisk bare finnes to posisjoner: 100% for eller 100% imot.

Alle burde skjønne at dette som regel er urimelig. Rendyrker man ett prinsipp overalt, enten det handler om for eksempel offentlig styring
eller privat eierskap, nærmer man seg en verden som ikke er helt reell, ideenes verden, om man vil.

Jeg tror dette er et mønster man kan finne mange steder i norsk samfunnsliv: Først krangler man om prinsipper til den ene parten har gitt seg, deretter kan den andre parten gjør det de vil.

Ofte er også begrunnelsen for et standpunkt viktigere enn selve
standpunktet og de praktiske konsekvensene av det. Intellektuelt orienterte vil ofte ha problemer med å godta rent praktiske begrunnelser for et standpunkt, og mistenksomheten mot intellektualitet er ofte ikke mindre fra den ”praktiske” siden av samfunnet.

Praktikere har mange ganger en tendens til å overforenkle og ikke være villige til å diskutere en situasjon, mens de såkalt teoretisk tenkende
noen ganger ikke vil høre på motparten fordi formuleringene er klønete eller litt på siden av saken, selv om det kanskje finnes problemer der som burde tas opp og gjøres noe med. I begge tilfeller er det også mulig å stikke viktige ting under en stol, ting som kanskje er viktige for motparten, men ikke for en selv.

Konsekvensen av det siste er ofte at ting forstørres mer enn det burde. Hvis det som i utgangspunktet kanskje kunne vært løst relativt enkelt ikke blir tatt hensyn til i det hele tatt, ender det som en stor sak som
til slutt må løses. Hvis de som reiste saken vinner etter mye brudulje, skapes det også et inntrykk av at en samfunnsmessig stor sak ble oversett i utgangspunktet, noe som ikke alltid er tilfelle. Synet på hva som er viktig og mindre viktig forandres, og slett ikke alltid i en fornuftig retning.

Den første metoden er også knusende, noen ganger holder man på et standpunkt uansett hvilke argumenter som blir ført mot det, og vinner på
ren utmattelse. Dette er manglende respekt for diskusjonens regler, eller om man vil, prinsipp.

Noen ganger er ting komplisert, andre ganger egentlig ikke, så man kan ikke akkurat si at den ene måten å se ting på alltid stemmer og den andre ikke. Men det kan kanskje være greit å ha klart for seg at denne konflikten eksisterer, mellom to måter å se verden på, man kunne løselig kalle dem erfaringsbasert og teoribasert. Selvfølgelig er det en forenkling å dele inn våre måter å tenke på på denne måten, men det forteller oss noe allikevel. I tilspissede situasjoner har ting også en tendens til å bli temmelig enkle.

Overdreven regelbundethet finnes også, man henger seg opp i regler som ikke er viktige, og det aksepteres for eksempel alt for ofte at offentlige personer skal oppføre seg 100% – absolutt, fullstendig – på bestemte
måter. At man blir behandlet sånn i media er ikke noen begrunnelse for at det bør være sånn.

Fornuft finnes overalt – ufornuft også.