Det viktigste kommunikasjonsproblemet mellom den ”praktiske” og den ”teoretiske” verden ligger i forholdet til språket.

I en rendyrket praktisk holdning er språket intuitivt et praktisk arbeidsredskap, og et utsagn oppfattes ofte spontant mer som en beskjed om å gjøre noe enn en formulering som beskriver verden.

I en typisk ”praktisk” holdning vil man også ofte oppfatte ting mer bokstavelig, i betydningen mer konkret. En ”teoretiker” vil i noen
sammenhenger oppfatte nær sagt et hvilket som helst utsagn som en tilnærming til virkeligheten, ikke en nøyaktig beskrivelse av noe, og oftere regne med at det finnes mange måter å oppfatte og snakke om et hvilket som helst fenomen.

I en ”konkret” verden er dette en erkjennelse som ikke alltid er tilstede, fordi en ting er en ting, man tar utgangspunkt i at en stein er en stein, det vil ofte regnes som på siden av saken å snakke om at den for eksempel både kan oppfattes som en geologisk frembringelse av en bestemt type, mulig kasteredskap, poetisk virkemiddel eller et symbol for et eller annet. Og at hver av disse kategoriene har hauger av underkategorier. En stein er som sagt noen ganger en stein, og spørsmålet er mer hva man skal gjøre med den, hvis den for eksempel har havnet på et ubeleilig sted.

Dette er situasjonsbestemt tenkning, og avstanden mellom tanke og handling er av og til så kort at den ikke har noen praktisk betydning.

Dette er åpenbart en saklig måte å se ting på hvis man snakker om en stor stein som ligger i veien et sted. Da er det kanskje litt usaklig å begynne å diskutere hva man har foran seg, all den tid noen holder på å kjøre på den og ødelegge bilen og eventuelt seg selv.

Men tar man med denne måten å se ting på inn i for eksempel mer kompliserte samfunnsfenomener kan man komme galt av sted. At strømregningen går opp kan man kanskje merke, og reaksjonen kan fort være at den er for høy, og at det for eksempel er urettferdig, at strømprisen burde settes ned. Det er ikke sikkert man tar høyde for at lønna er gått opp også, hvis den har det, eller at elmarkedet er blitt nettopp et marked slik at man plutselig har en markedspris i stedet for en pris som er fastsatt av en offentlig instans.

Debatten om energiforbruket trekkes kanskje heller ikke inn, slik at man ikke uten videre vil vurdere om det er lurt for samfunnet at man skaffer seg en varmepumpe eller på andre måter begrenser strømforbruket selv.

Jeg sier ikke at dette er situasjonen for alle, eller at alle tenker sånn. Selvsagt finnes det folk med virkelig dårlig råd som får problemer i en sånn situasjon. Men jeg tror heller ikke det er helt uvanlig hos oss å snu et helt prosjekt av veldig små grunner, for eksempel at noen ganske få har utnyttet en ordning som i det store og hele fungerer bra, eller at noen få rammes av et vedtak. Noen ganger kunne kanskje også disse tingene vært ordnet enklere, uten store snuoperasjoner eller omorganiseringer.

Mange er så vant til å regne seg selv blant de styrte at de vil oppfatte mange utsagn fra det de oppfatter som de styrende som pålegg som må følges, ikke innlegg i en debatt eller utsagn som rett og slett ikke trenger å få noen konkrete følger utover å være meninger. Jeg skal være enig i at maktpersoners meninger ofte høres godt og har en tendens til å styre
diskusjoner i bestemte retninger, men man trenger faktisk ikke følge alle deres oppfatninger allikevel. Eventuelt er det selvsagt greit å ta til motmæle, hvis man føler at utviklingen eller diskusjonen går i en retning man ikke liker. Men her kan det kanskje enkelte ganger være greit å fokusere litt mer på konkrete konsekvenser av det som sies, og litt mindre på såret stolthet.

Mange tror de må følge alle lover som vedtas, men min erfaring er at de fleste lover og regler som finnes ikke berører mitt liv i det hele tatt. Jeg er stort sett lovlydig, men det er heller ikke så vanskelig, og jeg bruker ikke mye energi på å være det. På dette punktet er livet mitt relativt enkelt, så jeg trenger ikke lære meg alle reglene. Det kan jeg oftest overlate til de som har sånt som jobb.

Å snakke om helt teoretiske eller helt konkrete mennesker går selvfølgelig ikke an, alle vil vel ha begge tenkemåter i hodet, både den såkalt abstrakte og den såkalt konkrete, avhengig av situasjon og andre ting. Men en del diskusjoner har en tendens til å strande fordi det som av den ene parten er ment som et innlegg i en diskusjon, ment å kunne motsies i hvert fall til en viss grad, av den andre parten kanskje blir oppfattet som et pålegg som alle må etterleve. Eller en påstand som ikke er ment bokstavelig, og som er tenkt med mange forbehold, oppfattes nettopp bokstavelig og altomfattende.

Noen ganger føles antagelig noen utspill nærmest som å få en stein i hodet, og da er det ofte bare to alternativer: Full tilslutning eller full avvisning. Kanskje det som ble sagt hadde fortjent å bli diskutert, og kanskje det beste utfallet hadde vært et kompromiss, en delvis realisering eller noe helt annet som man kom på underveis i diskusjonen. Kanskje det ikke var meningen å oppfordre til noen handlinger i det hele tatt, bare påpeke et poeng som man mente noen kunne ha bruk for.

Noen oppfatter nesten alt som handlinger, andre oppfatter nesten alt som begreper. Begge deler er vel til en viss grad sant. Man får problemer med å diskutere hvordan ting er, for eksempel i samfunnet, uten begreper, og begreper er på en måte ting, de oppfører seg litt som noe bestandig, noe som ikke forandrer seg uten videre. Begrepene påvirker hverandre allikevel, litt på samme måte som konkrete ting også gjør.

Samtidig er vel alt rundt oss resultat av handlinger, i hvert fall det som
menneskene har funnet på. Mange fenomener er handlinger i seg selv, utført med en hensikt om å oppnå et eller annet, men ikke alt som gjøres har helt bestemte hensikter, det kan være resultat av tilfeldigheter eller gjort i vanvare. Det som er stort for én person kan også være lite for en annen, så muligheten til å ødelegge for andre uten egentlig å ville det er også tilstede.

Samfunnet er såpass stort at det er vanskelig å få tak på bare med konkrete begreper. Man er nødt til å nærme seg hele greia med tilnærminger, altså egentlig unøyaktige påstander, enten de består av tall eller begreper. Det er vanskelig, for ikke å si umulig, å beskrive samfunnet helt riktig selv fra ett ståsted, og det blir enda mer komplisert fordi vi gjerne prioriterer forskjellig, det er altså ikke de samme tingene som er viktigst for oss alle sammen, så hva skal man legge vekt på når man presenterer en sak?

Dette er et klassisk problem for eksempel i journalistikken, objektivitet er kanskje et ideal, som i hvert fall aldri oppnås helt. Det beste er i hvert fall for meg å vite – eller skjønne – noe om hvilket ståsted den som snakker eller skriver har, slik at man kan bygge det inn i ens egen forståelse av det som sies.

Til tross for denne usikkerheten i selve oppfatningen av hva som er rundt oss, så påstår vi – menneskene, altså – at vi faktisk har noe kunnskap. Den er vi pent nødt til å bruke, til å planlegge fremtiden, og diskutere og krangle om hvordan ting skal være og gjøres.

Ren usaklighet er også et problem i samfunnsdebatten som ikke bør stikkes under en stol. Ikke alle har tid eller energi til å undersøke alt mulig, selv de store avisene bruker ikke bestandig all verden av penger på såkalt research, og slett ikke alle debattanter. Temperament mangler jo allikevel ikke i diskusjonene, selv her oppe i det såkalt kalde nord. Det mangler ikke alltid krasse påstander i overskriftene heller.

Uvitenhet om hvordan de andre lever er også et åpenbart problem, etter min mening, og det gjelder like mye fra både bunnen og toppen av samfunnet, hvis disse begrepene fortsatt har noe innhold.

Blinde høner kan finne gullkorn, tror jeg, og en tom tønne ramler mest, som regel, og kanskje man også bør tenke at disse ordtakene i grunnen gjelder mer for utsagn enn for hele mennesker.