http://www.dagbladet.no/2013/08/03/kultur/kulturpolitikk/kulturvalget_2013/siv_jensen/politikk/28476969/

Siv Jensen har ytret noe igjen.

Kanskje på tide at FrP utvider perspektivet litt på kultur og kulturpolitikk? En ting er at musikere og kunstnere stort sett ikke har noe greie på penger, slik at å be dem være profesjonelle bedriftsledere (det er i grunnen det FrP gjør overfor alle yrkesgrupper) betyr nokså sannsynlig at de slutter å spille eller utøve kunst profesjonelt og går over i andre yrker. Antagelig kommer vi til å miste en ganske stor del av det såkalte kulturlivet på denne måten.

Alle andre partier vil vel i utgangspunktet at alle typer kunstuttrykk kommer til orde, mens Fremskrittspartiet sånn som de fremstår i
riksmedia bare vil ha det de liker selv. Lokalt har jeg nok følelsen av at stemmegivning og økonomiske prioriteringer er mer personavhengig, og egentlig ikke nødvendigvis følger partiprogrammet eller de spissede meningene som f.eks. Siv Jensen gir uttrykk for.

FrP mener at det kulturarbeidet som støttes av det offentlige skal komme folk flest til gode. Dette er jo et veldig generelt utsagn, og jeg tror ikke det er helt hensiktsmessig å si det sånn, det er alt for vidt. Det er et generelt poeng som har ganske stor gyldighet når det gjelder bl.a. masseidrett, idrett for barn, kulturskoler og kanskje en del andre ting. Men selv innenfor disse feltene vil man måtte balansere det mot ønsket om å hjelpe de som er spesielt talentfulle eller arbeidsomme, for eksempel, og det vil vel alltid være en diskusjon om hvilken del som trenger mest penger eller oppmerksomhet på et gitt tidspunkt, spissingen av opplæringen eller treningen, eller hensynet til at alle skal ha mulighet til å være med. Eller andre ting.

Når det gjelder ren støtte til kunstprosjekter av forskjellige slag er det ikke helt lett å forutsi hva som kommer ut av et hvilket som helst prosjekt, fordi kreativitet må ha en viss frihet for å fungere. Hvor stor den friheten må være er ikke helt lett å si, men en kunstner av ethvert slag kan i hvert fall ikke fortelles i detalj hvordan kunstverket skal være eller hvilken tendens det skal ha. Løsningen på dette problemet har vært å gi noe til alle.

I den offisielle holdningen til FrP på riksplan har det mer enn skint igjennom at man på en eller annen måte ønsker å beholde såkalt folkelige
ytringsformer, og man har slengt på amatørbaserte, kanskje fordi en god del utøvere innen for eksempel gammaldans eller folkemusikk ikke har formell utdanning. For så vidt vel og bra. Ingenting i veien med nivået eller engasjementet innen mange såkalt folkelige genrer.

I tillegg har man vegret seg mot den mer utdannede del av kunsten, delvis fordi man har trodd den var uinteressant for en selv, delvis fordi man har manglet intellektuell selvtillit. Man har også rett og slett slengt skit, unnskyld meg, men nå må det snart være lov å si det, det er faktisk ikke så gøy å holde på med noe såpass følsomt som et personlig kunstuttrykk når det kommer en haug med folk inn på scenen som oppfører seg som bajaser og begynner å snakke om National som casino. Det har vært mye mer, jeg trenger ikke gå inn på det. At Frp-politikerne har lært seg å snakke såkalt pent gjør meg ikke trygg på at de respekterer alt det mange av dem har rakket ned på de siste årene, og dette er vel en del av grunnen av grunnen til at store deler av kulturlivet biter negler for tiden.

Jeg tror Siv Jensen – og sikkert flere med henne – burde sette av litt tid og gå på noen konserter, friteaterforestillinger, i Filharmonien, på barneforestillinger, ikke minst, det kan være utrolig bra. Det virker som
regel som om de snakker om ting de ikke aner hva er. Jeg tror stort sett de vil bli positivt overrasket. Nivået på norske kunstnere og musikere er virkelig ikke dårlig, selv om det selvfølgelig finnes en del lettvinte løsninger innimellom, konserter som er gjennomført på rutine og er lite engasjerende, for eksempel. Men det er ikke regelen. Stort sett er ting gjort med ganske mye arbeid og engasjement, og man får som oftest noe igjen.

Kunsten og musikken og alt det andre har imidlertid her hjemme et formidlingsproblem som ikke er løst, i hvert fall ikke i Oslo, og det skyldes faktisk for en stor del den typen holdninger som Siv Jensen gir uttrykk for. Tingen er vel egentlig at mange er helt uvant med kunst og ikke vet hva de skal si. Det er litt – vanskelig – når publikum begynner å fnise i den scenen hvor Julie holder på å dø, fordi ballettdanserinnen danser på tåspissene. Jeg skal ikke gjøre narr av det, men det er ikke helt lett å holde på hatten og til og med levere i en sånn virkelighet.

Det er ganske uvanlig i europeisk sammenheng at et land ikke har i hvert fall én opera, og ”folk flest”, som alle liksom ønsker å være en del av, har vel egentlig vært temmelig uvant med det vi kan kalle europeisk kunsttradisjon. I hvert fall er det mange nok som omtrent ikke har hatt kontakt med den, og de har satt alt for mange av premissene for
mottagelsen av for eksempel moderne kunst eller klassisk musikk.

Det tar også tid å vende seg til nye ting, og i mellomtiden lever kunstnerne fortsatt i en følelse av konfrontasjon med de såkalt brede lag. Noen kunstnere kan godt ta noe av det ansvaret, en del ytringer er vel litt i overkant. Men de som ønsker å utgjøre de brede lag, eller gjør det i kraft av et eller annet, får jammen ta litt ansvar, de også. Som sagt: Det mangler en viss åpenhet, og det mangler også en evne til å sortere det man liker og det man ikke liker. Kanskje naboen din faktisk liker samtidsmusikk som er skikkelig provoserende, og du får vel kanskje rett og slett akseptere det, selv om du eventuelt ikke liker ham. Toleransen – den mentale – er i grunnen ikke spesielt mer fremtredende på høyresiden enn venstresiden for tiden, heller.

En del av kunstuttrykkene i nyere tid har også hatt et politisk tilsnitt som ikke har passet FrP. Radikalitet i kunsten har jo vært et historisk faktum lenge, ikke bare i Norge, men i Vesten og hva vet jeg, sikkert resten av verden også. Denne bølgen er vel kanskje i ferd med å endre retning i
kunsten også, eller bre seg ut i mange retninger, uavhengig av bevilgninger og politikk i snever forstand. Uansett kan man ikke helt kutte ut provoserende kunst selv om den skulle moderere seg eller dø ut, fordi kultur- og kunstlivet også fungerer som museum. Man kan ikke slutte å spille Webern bare fordi man mener at hans musikk er slitsom, like lite som Odd Nerdrum kan defineres vekk fra kunstlivet fordi man ikke liker ham som person, eller fordi man føler seg ukomfortabel med hans kunstprosjekt. Som kunstnere har begge noe å komme med, og hvis du ikke oppfatter det er det i grunnen uvesentlig. Noen oppfatter det, og jeg tror vi kan si at det er der. Ingen av dem er tomme tønner som bare romler, ikke i det de arbeider med.

Det kan hende at begge to, eller begge typer kunst, er uegnet til å danne hele basisen i kunsttradisjonen. Vi kan vel ikke basere hele samfunnet bare på opprør eller opposisjon, heller. Men å basere det bare på det gjengse eller det tradisjonelle går heller ikke. Følelsen hos Nerdrum er forresten ikke så langt fra modernistenes, begge verdener er ofte nokså dystre, selv om Nerdrum tilsynelatende er mer harmonisk, eller kanskje ønsker harmoni i sin kunst. Eller kanskje ikke, hva vet jeg, kanskje det bare er det at vi ser hva det er. Eller vi tror vi ser det.

Det er heller ikke rettferdig å dømme all modernisme etter de mest ekstreme uttrykkene, den rommer både humor og ro, i tillegg til provokasjoner. Ytterlighetene får vi kanskje se på som grenser for et eller annet, eller mangel på det, eventuelt. Vi jo ikke la oss blåse over ende av alt mulig, selv om vi mener det er dårlig eller poengløst. Og alt må jo heller ikke ha støtte fra det offentlige. Alt får ikke støtte heller.

Selvsagt kan man sikkert si at noe kunst er uinteressant, men sånn har det alltid vært. Masse barokkmusikk klinger – for meg – kjedelig, men igjen, man skal aldri si aldri, for det første er det avhengig av øret som hører eller øyet som ser, og det kommer i stor grad an på utøveren eller kunstkuratoren eller altså formidleren også. Plutselig dukker det opp en luring som så hva som lå der uten å bli brukt, og som er i stand til å gi oss det. Dessuten er en god konsert ikke akkurat det samme som et opptak, det er som forskjellen på å se et maleri på galleriveggen og i en bok. I hvert fall ikke tettere på enn det.

Vi kan ikke helt forutsi hva som er bra og dårlig, og hvis vi i det hele tatt vil støtte kunst med offentlige penger, må vi finne oss i at ikke alle prosjekter er helt vellykkede. Ingen systemer er feilfrie. Ingen grunn til å kutte kvalitetskontrollen av den grunn, men slapp litt av. Ingen vet alt, selv ikke folk flest.

Finansiering av kunst har i og for seg alltid vært et problem, fordi den er en smule uforutsigbar og udefinerbar, og fordi noe av den enten har provosert eller ikke passet inn. Noen konger og dronninger – den gang de betydde noe – var lure nok til å betale noen kunstnere til å gjøre akkurat hva de ville, og i moderne tid har vi altså til en viss grad holdt oss et sted imellom. Det er også vanskelig å få noen til å forstå at man gjerne vil og gjøre et eller annet uansett om man får betalt for det eller ikke, eller eventuelt får dårlig betalt. Mange – litt for mange – ser ikke på ubetalt arbeid som arbeid, selv om mange faktisk har nytte av det som gjøres. Verdi er ikke det samme som inntekt, selv om inntekten har en verdi.

Mennesket lever ikke av brød alene, var det visst noen som sa en gang.