Jeg har dessverre for lite greie på økonomi, og derfor leser jeg en bok om det. Alltid morsomt å lære noe nytt, og interessant å begynne å finne ut hvor langt lønnsomhetstenkning kan og bør strekkes. At den må være med kan det vel ikke være tvil om, men det er mange andre ting enn penger som betyr noe i verden. Det er heller ikke bare nok penger som gjør oss verken materielt eller mentalt rike. Jeg har vært nok fattig selv til å vite hvor mange grå dager den kan skape, så jeg kimser ikke av det. Ekstrem fattigdom, som jeg ikke har opplevd, må være enda verre.

Men et poeng som står i boken jeg holder på med er åpenbart feil. Avsnittet handler om noe annet, men poenget er at det man i siste ende er
ute etter i økonomi og næringsliv er større mengde inntekt og forbruk.

Det kan godt hende dette er dekkende for dagens situasjon, eller for mange debattanter i økonomisk politikk eller aktører på forskjellige
markeder, men for meg som borger og for samfunnet som helhet er det bare delvis sant at det burde være sånn.

Inntil nylig var naturalhusholdning en viktig del av økonomien i Norge, særlig på landet, og jeg tror fortsatt det henger igjen mye av det. Jeg husker hvordan det var å gå i butikken på småsteder for bare noen få år siden, særlig grønnsaker var det ofte nesten ingenting av etter min standard, og jeg antar at det var fordi mange dyrket selv, eller byttet eller småhandlet grønnsaker og annen mat med naboen.

Når man leser om prisnivået i Norge må man ta dette med i betraktning. Det gir seg kanskje heller ikke utslag på noen økonomisk statistikk, og involverer ikke nødvendigvis penger. Men det involverer selvfølgelig materielle goder.

Sånn sett kan man si at raushet i dette eller et hvilket som helst økonomisk system er en ting som også gir rom for å klare seg med mindre penger.

Jeg er ikke en fyr som ”dealer” eller pruter særlig mye, men jeg kjenner mange som gjør det. I hvilken grad dette reflekteres i offisielle statistikker vet jeg ikke, men hvis man pruter mye fører det rent praktisk til at man klarer seg med mindre penger. Om man totalt har bedre råd kommer an på mange andre ting også, men noe sparer man på denne måten. Praktisk er det også hvis man har et eller annet å bytte med, for eksempel arbeid. I dag sees dette gjerne på som svart arbeid, og det er en annen diskusjon om det er hensiktsmessig for samfunnet å ha det sånn, og i så fall i hvilken grad. Men at det er sånn og kanskje enda mer har vært sånn kan det ikke være tvil om.

Det finnes andre sider ved rikdom og fattigdom. Det at man ønsker seg status og alminnelig tilfredshet kommer delvis av andre ting enn magens behov eller altså rent fysiske krav – noen har ikke behov for å kjøpe så mye, andre blir aldri mette på et eller annet. En viss status klarer man seg heller ikke uten, problematisk blir det først når noen ser virkelig ned på deg av en eller annen grunn. De fleste har vel dessuten minst én ting de er gale etter. Man kan kalle mye av dette irrasjonelt, og det er det kanskje, men det er ofte sånn ting er, og vi er nå en gang ikke bare rasjonelle vesener. Og hvis de som bruker tingene ikke dør av det (mat, røyk) eller plager naboene alt for mye med et eller annet, så ville det vel ikke gjøre så mye om de hadde 300 par sko i skapet. Verst for samboeren.

Men enda en side av forbruk er at ting skal produseres, som regel i fabrikker, og fraktes dit hvor det skal konsumeres, med litt varierende
transportmidler. Industri og transport er blitt temmelig internasjonalt, og det betyr at energiforbruket går opp, fordi produksjonen går opp, og på grunn av lengre transportavstander. CO2-utslippene følger som regel med. Jeg har ikke hatt tid til å prøve å kartlegge hvilke ting som skaper mest problemer, bare konstatert at forbruk er blitt et felt hvor vi først må finne ut av hva som er problemene, og så prøve å løse dem.

Bunnlinja på den første påstanden – om at hensikten med en velfungerende økonomi er å skaffe mest mulig inntekt og varer til forbruk – stemmer altså ikke helt. Det er ikke helt feil, men ikke helt riktig heller. Det er fortsatt mye fattigdom i verden, men å løse dette problemet ensidig uten å tenke biologisk bærekraft, for eksempel, virker ikke
fornuftig. Det er vel i ikke så liten grad det som holder på å skje.

Kanskje man også burde tenke mental bærekraft, på den måten at man
samtidig som man gir de fattige muligheten til et bedre liv rent materielt, også forsøker å gi dem muligheten til bedre selvtillit, selvfølelse og stolthet, slik at de slipper å kjøpe alle statussymbolene – fysisk, som ting – før varmen tar kloden fullstendig. Utdanning og kultur må jo også være viktige ting for å kunne være tilfreds, slik at man også både følelsesmessig og intellektuelt forstår litt mer av det som skjer med en (på et hvilket som helst plan), at man ikke lever i avmektighet, og kan gjøre noe i tide hvis omgivelsene er i ferd med å kverke en. Jeg løser i hvert fall mange av mine egne problemer ved å skaffe meg mer kunnskap, gå på konsert eller ta meg en fest. Av og til trenges det ikke mer enn det.

Jeg håper det stemmer, at mer tilfredshet fører til et lavere eller i hvert fall mer fornuftig forbruk, og som sagt, vi bør sjekke hvor skoen egentlig trykker mest når det gjelder miljøet og klimaet. Jeg vet det ikke ennå.

Uansett er det ikke vi som er til for at økonomien skal fungere, det er økonomien som er til for at vi skal ha det bra – materielt og på andre måter. Da må den ha et formål – utover å produsere eller tjene mer til enhver tid.

Boken? “Economics. Making Sense of the Modern Economy.” Redigert av Saugato Datta. Utgitt av “The Economist”.

Kan i hvert fall kjøpes på Amazon, som i det minste burde hatt en mulighet for å velge bort flyfrakt på varene sine. Jeg føler meg ikke trygg på at jeg bidrar i riktig retning med denne delen av mitt forbruk.