Nei, Gøthesen. Nei. Det der går ikke an. Du kan ikke be dem oppføre seg 100%. Det er umenneskelig, og uinteressant også. La dem klage litt, eller for Guds skyld, la dem klage mye. Prøv heller å finne ut hvorfor de
klager, og se hva som skjer.

Ok. Teorier. Hvorfor klager FrPerne?

1. Noen, antagelig ganske mange, kommer fra familier som har opplevd fattigdom i ikke alt for fjern fortid, inkludert de ydmykelser som følger med. De tingene har ikke nødvendigvis sluppet taket, selv om det er en generasjon eller til og med to siden. Oppfatningen, følelsen av å være underdanig kan fortsatt være der, og ingen vil ha det sånn. Mange er antagelig også ”fattige” i dag, jeg har selv vært der. Har du ikke vært i Spania? Å nei, jeg har liksom ikke hatt tid, du vet. Sannheten min er i hvert fall at jeg stort sett ikke har hatt råd. Jeg har møtt andre.

2. Akademisk tenkemåte finnes nesten ikke, i hvert fall ikke på den måten jeg er vant med. De tenker overveiende praktisk, og hvis de tenker i retning akademisk er det naturvitenskapelig inspirert eller økonomisk, eller teknisk. Naturvitenskap er på et visst nivå også veldig nært beslektet med praktiske fag, innlysende nok siden det handler om omforming av naturen med materielle midler. Egentlig er det kanskje humaniora som er
problemet, kanskje til og med en rød klut for dem til tider, jeg er ikke helt sikker. Den delen av vitenskapen er jo i hvert fall fra deres synsvinkel mest knyttet til fritidssysler, av typen lesning, musikkutøvelse eller –lytting, å lage kunst. Hvis man er vokst opp i en nødvendighetskultur er alt dette tradisjonelt sett på som luksus. Det er bare det at for meg er det jobb og livsinnhold, så det er klart jeg blir forbanna når de tråkker på mine tær. Men ok, jeg vet virkelig ikke så mye om hvilke tær jeg kan finne på å tråkke på hos dem. Stress ned litt.

3. Hvis man ikke har formell utdanning, eller selv synes man har for lite av det, er det ikke så uvanlig å ha lav selvtillit. Selv om det ikke er uvanlig i Norge å ha ganske høyt kvalifiserte jobber uten å være helt utdannet til det, sitter det liksom i oss at uten et vitnemål er du ikke god nok. Reelle kvalifikasjoner kan virkelig være så forskjellige, det er ingen grunn som helst til å la seg blåse overende av papirer. Heldigvis har det vært ganske akseptert å både ansette og godkjenne folk så lenge de gjør jobben. Men et press er det å gjøre det, man kan bli krakilsk av mindre.

4. Så er det det der at ingen vil høre på dem, som er et sammensurium som i grunnen ligner en solid ekteskapskrangel. Jeg kan ikke helt frikjenne dem, som sagt, men det skal som kjent to parter, da, til å krangle. Den krangelen er for lengst gått av hengslene, og for de som er gift eller samboer eller har vært det, så bør en del ting være gjenkjennbare.

Usaklighet fra begge sider, misforståelser, det at man legger vekt på helt forskjellige ting, dette er si 80% viktig for meg, kanskje 0,1% for deg. Forakt på visse felt, ting som det virkelig ikke går an å gjøre, jeg mener ærlig talt – på begge sider. Vrangvilje, som sagt, fra begge kanter, etter hvert som posisjonene blir mer og mer umulige. Jeg trenger ikke fortsette, tror jeg.

5. En del såkalte praktikere har problemer med å skjønne ”våre” systemer. Nå blir kanskje noen sure igjen, men altså, jeg har håndtert det offentlige i mitt privatliv helt greit, jeg vet omtrent hvordan byråkratene tenker, jeg forstår systemene, stort sett, jeg skjønner også hvor langt en sak kan tas, hva systemet tillater meg å gjøre. Så jeg tar det jeg har krav på, ikke mer, jeg kan lese regler, jeg skjønner dem. Jeg er ikke den typen som krangler
til jeg får til ting som er urimelige, de finnes jo faktisk, jeg stopper når jeg skjønner at sånn er opplegget. I dag virker det som om mange prøver seg på ting som er urimelige, og de finnes kanskje like mye blant FrPs velgere som utenfor.

Men ofte får jeg følelsen at mange som klager ikke forstår hvordan disse greiene fungerer, og jeg har også oppdaget at hvis man ikke gjør det, så blir man ofte heller ikke møtt med så mye forståelse i den andre enden av telefonlinja. Jeg har også hatt noen skikkelig dårlige dager i mitt liv, og de dagene kan det å ringe et offentlig kontor være en selsom opplevelse for en som er vant til å bli forstått og respektert. Sorry, men her ligger det et problem av et eller annet slag.

Mange tror systemet vårt hjelper folk, men det er egentlig ikke helt min opplevelse av det. Oftere sånn: Hvis du klarer å finne veien i systemet selv, så kan du få hjelp. Ikke så rent lite heller, selv om det ikke egentlig flyter av penger. Det er en god del annet å hente også, gratis kurs som ikke alltid er så dumme, veiledning. Terapi hvis du er virkelig dårlig.

Men det at du må hjelpe deg selv til ting har i hvert fall vært bottom line når det gjelder alt fra sykepenger til reisestipender, i kultursektoren, da. De aller vanligste tingene i trygdesystemet er ganske automatisert, så du skal være ganske døv for å gå glipp av dem, men begynner ting å bli innviklet, så må du faktisk jobbe. Og gjør du det, da møter du velvilje og får det du skal. Eller du kan være heldig og møte en som gjør jobben for deg, men det var i hvert fall ikke helt det vanligste, selv om jeg absolutt har opplevd det også.

Ikke vet jeg hvordan dette burde løses, men i hvert fall ikke ved å kræsje hele systemet eller si at alle skal ha skreddersydde løsninger. Jeg er ikke byråkrat selv, men det høres dyrt ut. Dessuten, alle dere som snakker om ansvar hele tiden: Å forlange alt av for eksempel en lege er jo egentlig å overlate livet sitt til ham eller henne. Ikke helt lurt, spør du meg. Bedre å prøve å finne ut mest mulig selv, støtte seg så mye på legen som man må og kan, og bruke ham eller henne til å få den hjelpen man trenger. Jeg sier ikke at det er akkurat lett, men altså. Det er i hvert fall lurt.

6. Men ok. Greit. De må jo få lov til å si noe, de der luringene, og nå er det på høy tid å diskutere sak, ikke form. De ikke oppføre seg hele tiden heller, de får si hva de vil, men da får de regne med å blir arrestert for ting også og ikke bli så fornærmet.

Det er vel kanskje omtrent sånn det er.

7. Ja, forresten, den staheten de har utviklet får de faktisk lov å dempe litt, for å snakke litt svensk. De har kommet så langt at de fleste faktisk har svelget de viktigste sannhetene deres, ikke minst pressen, og den jobben er ikke stort sett blitt gjort ved hjelp av rolig argumentasjon, men i stor grad rett og slett utholdenhet, og verbale knyttnever også. Det er mulig jeg skal være litt forsiktig, men det er vel ikke fantastisk stor forskjell på budskapet fra begynnelsen av 80-tallet og budskapet i dag? Det virker som om det er de samme tingene som er blitt gjentatt og gjentatt så mange ganger at folk til slutt er falt i søvn eller bare har gitt seg av utmattelse.