Hva tenker du på hvis jeg begynner å snakke om stev? Antagelig enn litt full fyr på en fest som synger en sang han har laget selv, kort og litt vel fyndig, med noen poenger om verten som fyller femti. Eller noe sånt.

Jo, det finnes jo forsåvidt, men stev er en del mer enn det. Det det handler om er en genre i norsk folkemusikk som forteller om folks liv, moro også, ja, kanskje man tok ut nabokrangelen i en stevduell, men vare stemninger også, sanger som beskriver hvordan folk tok avskjed med landet sitt for å dra over havet til Amerika. Ikke noe Skype eller Facebook den gangen, det var farvel for godt. Kjærlighetssanger. Alt dette finnes her, i tusenvis av vers som våre forfedre og -mødre laget til alle anledninger.

To vers fra Guro Heddelid:

Og Guro sat i salen
med raue stakkar på
og soli skein på kruna
som lyste langt ifrå.
Albunad av skarlagen
i ljose håret hekk
og i kring om granne livet
eit sølvarbelte gjekk.

Og malir, lauv og sylgjur
det skein på unge barm.
Og på dei unge kinni
sprang rosa frisk og varm.
Og håre svang nedyver
på herd som straumen fri.
Ho sat lik li’arbjørki
då ho venast stend i li’.


kruna
– krona (en bryllupskrone)
malir, lauv og sylgjur – maljer, løv (av sølv) og søljer
herd – skulder

Ikke dårlig, eller? Sangen handler altså om bryllupet hennes, og det siste verset handler om han som ikke fikk henne, og som ikke kunne glemme henne. Han hadde danset med henne på setra ”kvar sundags morgon”. Hu hei.

Kilde: Aslak Brekke og visune hans. Jacqueline Pattison Ekgren, Aschehoug 1983.

Og musikalsk noe helt annet enn vi er vant til. Lytt til dette og kjenn etter. Hva er det egentlig vi hører? Dette er noen andre stev.

http://www.youtube.com/watch?v=bJDuICnP88k

En sang eller et musikkstykke i vestlig kunstmusikk går ganske rett frem rytmisk, den har en nokså jevn puls, ikke helt som en maskin, i hvert fall ikke litt tilbake i tid, Mozart & co – mer som en jevn puls hos et menneske, av og til rask, av og til langsom. Takten kan også skifte i et musikkstykke, men ordnet, alt sammen er egentlig brøkregning. 2 slag i takta, 3, 4, kanskje 5, som er litt mer uregelmessig. 6 slag, til nød 7. Dobbelt så lange noter, halvparten så lange. Litt raskere, litt langsommere. Men uansett: Pulsen går, noenlunde jevnt fremover. Systemet er ganske oversiktlig og stødig.

Veldig mye folkemusikk i vår del av verden er også omtrent sånn. Rytmene kan være mer kantete, og kanskje en viktigere del av musikken, men prinsippet om at pulsen ikke stopper opp finnes i hvert fall i hele Europa, og bevare meg vel, andre steder også. Det er egentlig innlysende at tradisjonell dansemusikk må ha en jevn rytme, ellers ville man rett og slett ramle overende eller komme helt ut av rytmen, eller være nødt til å gjøre mange kompliserte ting som man kanskje kan finne på på en moderne ballettscene. Akkurat det vet jeg ikke alt om, men jeg vet i hvert fall at mye av det jeg har hørt av folkemusikk i Europa også har en stødig puls.

Men, det er klart, all folkemusikk er ikke dansemusikk, og heller ikke stev. Dette er sanger som man kanskje sang om kvelden, på fest eller blant venner, men man lyttet til teksten og hørte på sangene uten å bevege seg noe større. Det finnes noe som heter slåttestev, som er danselåter, men det er vel mer navnet som er felles med de egentlige stevene. Slåttestev er også instrumentalmusikk, de spilles vanligvis på fele, vanlig eller Hardanger-, mens vanlige stev er korte sanger, med ett eller flere vers.

Jacqueline P. Ekgren er musikkforsker og sanger, amerikansk, fra Cincinnati, Ohio, men har bodd i Oslo siden 1970, Hun har forsket på stev i mange år, innimellom mange andre sysler. Jeg har jobbet for henne en periode selv, så jeg er i grunnen også en del av prosjektet.

Hva har hun lurt på?

Hennes prosjekt har vært å beskrive genren stev i musikkvitenskapelige begreper, og for dem som trekker på smilebåndet av at det finnes noe som heter musikkvitenskap, så kan jeg si at det faktisk er en hel del man kan finne ut. Selv om musikk i seg selv er noe av et mysterium, det er vanskelig å si hva det er, egentlig. Så innvendingen er ikke helt  ubegrunnet. Men man kan beskrive bruken, historien, hvor den har vært spilt og av hvem, hvem som har betalt for den og om den har vært en del av bestemte samfunnsklassers kultur.

Biografier er en ting, det finnes interessante liv, musikalsk, psykologisk og på andre måter. Forskjellige måter å spille på kan til dels dokumenteres historisk, det finnes jo en god del trykte fiolinskoler og lignende bakover i historien, og forskning på dette spiller en stor rolle for de av dagens musikere som holder på med for eksempel barokk- og renessansemusikk. De er blant annet ute etter å gjøre ting mest mulig autentisk, og da er jo forskning nyttig.

Så kan man analysere selve musikkens oppbygning, den består av rytme, klang, tempo og karakter eller følelsesinnhold, for eksempel. Forskjellige genrer har i hvert fall historisk hatt fokus på forskjellige ting, jazz har liksom vært mest opptatt av rytme (It don’t mean a thing if you ain’t got that swing) og klassisk av klang. Dette er grove generaliseringer, det finnes selvsagt alt mulig annet også, men det er ikke helt usant heller, det er en sånn mainstream-sannhet som alle forholder seg til, i hvert fall historisk.

Andre genrer kan ha andre fokus, såkalt popmusikk og ragtime og jeg tror også folkemusikk fokuserer egentlig tradisjonelt både på klang og rytme, begge deler er i hvert fall viktig som basis for musikken, i litt forskjellig balanse, antagelig. Og selvfølgelig, i dag blander ting seg på nye måter, det finnes masse genreblanding og ting på kryss og tvers.

Det finnes andre temaer for forskningen også.

Analysere kan man uansett gjøre, forsøke å beskrive, finne ut hva som er hva, sette fingeren på et poeng som noen har glemt eller misforstått. Og så videre og så videre. Man skal helst komme med noe nytt, selv om det ikke alltid skjer. Som i et hvilket som helst annet fag. Det som kommer frem kan være nyttig for musikere, for vitenskapsmenn og –damer i andre fag, for musikkinteresserte. Og sikkert andre. Eller det kan være unyttig. Man vet som kjent aldri.

Musikk egner seg også som illustrasjon til mange ting, og dette er jo en interessant vinkel hvis man vil prøve å finne en nærmere forbindelse mellom livet og kunsten. Man kan kanskje ikke si akkurat hva musikk er, men man kan si hva det ligner på eller passer sammen med, og da er man jo i grunnen kommet et langt stykke på vei allikevel. Banale poenger kan være dyre- eller naturlyder, litt mer intrikat blir det når det minner om bestemte følelser eller tilstander eller til og med passer – og er laget – som illustrasjon til politiske eller historiske begivenheter. Døden. Kjærlighetens prinsipp. Opprør. Livet selv. Sjøen om natten. Ulykkelig kjærlighet, forviklinger og humor. Mord og henrettelse. Paradokser. Musikk kan ”handle om” alt mulig.

Komponister er ofte filosofisk anlagt, og prøver å lage musikk som både passer inn i deres idéverden og på toppen av det hele fyller bestemte personlige behov, hos dem selv og forhåpentligvis også lytterne. Hvordan musikk – og for den saks skyld alt mulig annet – kan oppfattes og brukes blir man aldri ferdig med å finne ut av – heldigvis, for tidene forandrer seg, og behovene våre med dem.

Musikk er en sånn ting som er uuttømmelig, det går alltid an å snu på flisa og finne ut noe nytt. Det er for eksempel grunnen til at det er et poeng å spille de gamle stykkene om igjen og om igjen, fordi man ikke leverer det samme. Kunsten er større enn oss, kanskje, den er i hvert fall så stor at en tolkning ikke kan romme alle muligheter som ligger i det stykket man spiller. Naboen legger kanskje vekt på andre ting når han synger Ave Maria, og selv om det fortsatt er Ave Maria som kommer får du en litt annen opplevelse, en annen tolkning, som Aftenposten ville sagt. Noen ganger er det veldig annerledes, og fortsatt kan det være bra. Det er som å la noen snakke om et eller annet emne, du får sjelden to like versjoner.

Musikk brukes også som terapi, både for definert mentalt syke og for ”vanlige” lyttere, som ikke bare får en opplevelse, men kanskje noe nytt å tenke på eller noe som snur opp ned på et eller annet problem i livet, eller kanskje musikken rett og slett løser det. Hvem vet. Og det betyr også at musikkens struktur, måten den er bygget opp på, også kan være sånn at den løser temmelig kompliserte problemer, det er det som skjer i notene. Om man kaller dette mentalt eller ikke spiller kanskje ikke så stor rolle, fordi alt uansett må innom hjernen for å komme ut igjen i verden.

Satstyper som man i hvert fall kan si tydelig løser problemer er sonatesatsform (typisk første sats i en symfoni eller en sonate for et eller annet instrument) og fuge. Det finnes en haug andre former som i større og mindre grad gjør dette – i disse to er det i hvert fall lett å høre at det foregår kompliserte ting, etter min mening. En del moderne komponister har hatt det med å gjøre helt andre ting, for eksempel bevege seg inn i naturvitenskapen og antagelig løse problemer musikalsk som strukturelt hører hjemme i matematikken. Jeg har stort sett ikke vært helt der, men egentlig, hvorfor ikke?

Glenn Gould, som var en ekstrem fyr, men (og) utrolig god med Bach, spiller en stor fuge av ham:

http://www.youtube.com/watch?v=GRRw-mMbykM

(Contrapunctus XI fra Die Kunst der Fuge)

Dermed har man også sagt at en komponist som regel ikke skriver et stykke uten grunn, da blir det i hvert fall sjelden bra. Det er et eller annet problem han eller hun vil ha løst, enten navnet er Mozart eller Clara Schumann, og selv om det er musikalske problemer det tumles med, er musikken altså sånn laget (hvis det er nødvendig å si det igjen) at den godt kan brukes til å løse helt andre problemer enn musikalske, når man lytter til den eller spiller selv. Musikk er i prinsippet sånn at den er forståelig for alle, hvis man ellers er vant til stilen. Ikke nødvendigvis interessant for deg, men prinsipielt forståelig.

Musikk i dag er kanskje ofte mindre jordbundet enn før, i hvert fall mindre bundet til et bestemt sted, fordi så mange reiser så mye og kan ta inn inntrykk fra hele verden. I dag må man kanskje velge å være jordbundet, eller kanskje nesten velge hvilket sted man vil være fra, så å si. Man kan velge nærmest alt, hvis man bare klarer å gjennomføre det. Det finnes mange musikere – amatører og profesjonelle – som spiller ”feil” musikk hvis man bare ser på hvor de kommer fra.

Ikke sånn med stev. De kommer i hvert fall fra et sted, Norge, nærmere bestemt finner man mest av det i indre Telemark og Setesdal. Dette er
altså korte sanger, fire linjer, som regel, noen ganger ett, ofte flere vers.
Innholdsmessig som sagt stort spenn, fra morsomme eller sarkastiske tekster til vare stemninger av ulykkelig kjærlighet eller naturopplevelser.

Og som sagt, det finnes tusenvis. Rart at de ikke er mer kjent, i hvert fall hadde ikke jeg peiling før jeg dumpet borti dette prosjektet. Jeg har forstått at hvis man er vokst opp på landet, i hvert fall noen steder, så er de mer kjent og brukt som en del av kulturen, og det finnes lærere som har gitt elevene i oppgave å skrive stev, for eksempel. Så der kan man se. Jeg hadde knapt nok hørt om dem.

Da Jacqueline kom inn i norsk folkemusikkmiljø var det vanlig å trampe med beina når man sang stev, trampe takta, nærmest, bare at takta var
så ujevn. Så ujevn at det var vanskelig å oppfatte det som en vanlig takt, og sangen stoppet også opp ganske ofte, og tilsynelatende nesten så lenge som utøveren ville. Det ville man ikke kunne tillate seg i ”vanlig” takt, uten at hele sangen, følelsen av sammenheng og hele sulamitten ville gå istykker.

Trampingen ble filmet som en del av forskningen hennes, og deretter målt, timet. Det viste seg at det var visse mønstre i selve trampingen,
den kom faktisk ikke helt tilfeldig. Første slag i hver strofe, hver tekstlinje, var nesten alltid kortere enn det andre. Men fortsatt disse uvanlige
ujevnhetene: For det første den spesielle rubatoen, den særegne måten å utforme rytmen ved å trekke og og dra i ”pulsen”, og så det at hele greia nærmest stopper opp etter hver tekstlinje.

”Stev-rubato”, som vi kan kalle det, den spesielle følelsen som kommer av denne spesielle måten å lage rubato på, kan gjenfinnes i andre norske folkemusikkgenrer, både vokale og instrumentale. I andre genrer kan det være 2, 3 eller 4 slag i takten, men den rytmiske følelsen ligner. Her er det 3 slag i takten.

Pols, for eksempel, ikke å forveksle med polka akkurat, nei, pols, og springar, sikkert andre også, de gamle norske folkedansene, de har den samme følelsen av treghet på mildest talt uventede steder. Uventet i hvert
fall for en uinnvidd, en som meg, som er vokst opp og føler meg hjemme i Mozart- og Grieg-land, hvor matematikken er enkel, eller altså, rytmen i musikken er puttet inn i enkel brøkregning.

Stev- og pols-måten å gjøre det på føles for meg ikke helt naturlig, men det er sikkert akkurat det den er. I Mozart og Grieg er rytmen følt og utformet med hodet, om man vil, her – er den tenkt med kroppen, sånn
opplever jeg det.

Men begge deler er former for rubato, altså at man trekkerog drar i pulsen, litt raskere og litt langsommere i forhold til den jevne takten.
Det er en helt vanlig ting å gjøre, det er bare at dette er gjort på en måte jeg ikke er vant til.

Det samme skjer som sagt egentlig i stev også, ikke bare i dansene, men
i tillegg stopper musikken ofte opp etter hver frase. Resten av linja er også
så løs i rytmen at det noen ganger er vanskelig å oppfatte det som skjer som en puls i det hele tatt.

Man har altså egentlig en struktur som ser ganske vanlig ut, fire linjer med tre slag i takta er jo ikke akkurat noe spesielt, men i praksis, når det synges, så gjøres det ting med det som gjør at man må se på det som noe helt annet.

Parallellen til læstadiansk salmesang (fra Nord-Norge) er etter min mening tydelig. Der er det også vanlig å stoppe opp, ta en skikkelig
pust, etter hver linje, slik at man mister den jevne pulsen.

Det ligner faktisk også på gregoriansk sang, altså kirkesang fra katolsk tid som fortsatt brukes i den katolske kirken, og som også finnes som norsk folkemusikk, med norsk tekst. Gregoriansk sang har ikke noen fast takt, hver setning i teksten utformes relativt fritt, nokså likt en vanlig snakket setning når det gjelder rytme, men med musikalsk melodi, ikke vanlig
tale-”melodi”, altså. Dette er den eldste musikktypen fra Vesten som er notert ned slik at vi kan gjenskape den sånn noenlunde.

For så vidt er ikke rubato én ting i klassisk musikk heller. Hver komponist og stilepoke har sine vaner og måter å puste på, må man kalle det, og jeg har også oppdaget at hvis man som pianist er vant til å spille med messingblåsere, så kommer man til noe helt annet, også når det gjelder dette, når man får en fiolinist inn på øvingsrommet. De forskjellige
instrumentgruppene trekker og drar ofte på helt forskjellige måter, som gjerne ikke stemmer overens med hverandre i det hele tatt. Hvordan et orkester løser dette aner jeg ikke, antagelig ved å gjøre enda noe annet.

Jeg får også mange ganger en merkelig følelse når jeg hører på det de fleste cembalister gjør med pulsen når de spiller solo (altså barokkmusikk): Det er ofte ikke mulig for meg å forstå hva de driver med, det henger ikke sammen for meg. I tilfelle cembalo blir jeg sjøsyk, det virker umotivert, nærmest feil. I norsk folkemusikk henger jeg med, fordi det overhode ikke er mitt musikalske hjemsted, jeg kan gi avkall på å prøve å styre det, og jeg synes det virker helt fint. Men forståelig er det ikke, ikke med hodet, i hvert fall ikke med min systematikk.

Og hvis du nå innvender at hodet må legges igjen hjemme når man spiller eller synger, så unnskyld meg, da må du tenke om igjen. Jeg klarer meg ikke uten når jeg spiller eller øver, like lite som jeg klarer meg uten følelser eller kropp. Det skal ikke styre alt, men det må heller ikke være
kuttet av.

Spørsmålet er mer hva man skal bruke de forskjellige delene av sin personlighet til. De forskjellige delene av et stykke må henge sammen,
selv om systematikken ikke er styrt nødvendigvis av ord, men gjerne av
musikalsk logikk. Den finnes. Hvis ikke jeg som utøver kan finne den, min
oppfatning av den, og gi den videre til deg som lytter, henger ikke du med heller, det blir uinteressant, poengløst.

Og så har de forskjellige musikktypene forskjellige måter å bruke kropp, psyke, følelser, intellekt, what have you. Hver utøver også, vil jeg tro.

Snakke-synging finnes i andre sammenhenger, det hender det brukes blant annet i kirken, for eksempel når Jesu lidelseshistorie fortelles i
påskefeiringen. Her er det nesten ikke snakk om en melodi, mer en
resitasjonstone med noen avvik, altså én tone som man synger nesten hele teksten på, og noen stavelser hvor man går opp eller ned til en annen tone.

Et stev ligner tross alt mye mer på en vanlig sang enn dette, men antallet vanlig brukte melodier er forbløffende lite, 15-20 stykker, når man tenker
på at det finnes tusenvis av tekster. Riktignok brukes det fra tid til annen
melodier fra ”vanlige” folkesanger, men stort sett holder man seg til de spesielle stevmelodier som finnes.

Ok. Vi har altså vers på fire linjer, i tretakt, men sunget med kraftig rubato av en bestemt type, og hvor man får lov til dra så mye i rytmen at pulsen innimellom egentlig ikke finnes annet enn på papiret. I tillegg tar man en lang og varierende pust etter hver linje som gjør at pulsen også der stopper helt. Alt i alt er det snart ikke noe igjen i rytmen som ligner en vanlig sang sånn som jeg lærte dem på skolen. Og så bruker man melodier som er temmelig standardiserte, nesten som formler, selv om de for så vidt ligner på vanlige folkemelodier. 20 melodier til 20 000 tekster, eller noe sånt. De ligner forresten også på hverandre melodisk, de er bygget over noen få forskjellige lester.

Hva dette enn er, Lisa gikk til skolen er det ikke.

Et par andre forvirrende ting roter til bildet enda litt og gjør at det noen ganger kan se ut som om norsk folkemusikk har en annen struktur enn
den faktisk har. For det første hender det at man synger opptakter med tungt trykk, noe som er uvanlig som standard, i hvert fall i musikk fra 1800 og fremover. (En opptakt kommer for eksempel på Eg i Eg heiter Håvard Hedde.) Man kan vel si at fenomenet finnes i eldre koraltradisjon, både i Norge og resten av Europa, så det burde egentlig ikke være rart, men det høres uvant ut for moderne ører, uordentlig, rett og slett, eller som om takten begynner et annet sted enn den faktisk gjør. For oss er det ikke så lett å synge der det finnes i gamle salmer heller.

Dessuten er det også vanlig, i stev, å legge til stavelser når teksten er sånn, så mange man vil, til tider, slik at man plutselig får en frase, en del av en melodi, som bryter pulsen fullstendig. Det høres ikke ut som (og er egentlig heller ikke lenger) tretakt, hvis man for eksempel på slag nr 2 i takta plutselig legger til en haug med ekstra ord eller stavelser.

Musikk og kunst er så mangt, det eneste det ikke har pleid å være, er vel egentlig virkelig, inntil Knausgård og de andre sprengte de grensene også. Eller, virkelighet som kunst har vært der en stund, men egentlig ikke rent private ting, som han og andre har gitt oss, enten vi liker det eller ikke. Nå finnes det også.

Norsk folkemusikk er ikke privat i den forstand, men den er på en måte natur, tatt rett inn, ville jeg si, for meg er det her ingen avstand mellom naturen og kunsten, eller skal vi si kulturen, musikken fremstår egentlig som en del av naturen, og dette er vel grunnen til at den store musikkopplevelsen for meg ofte kommer hvis man spiller den ute i naturen. Eller i en gammel eldstue eller lignende kommer man jo også tett på, fordi byggeskikken er i samme stil, egentlig, like naturnær.

Dette er nok en gang en mainstream-generalisering fra tradisjonen, jeg skal ikke si om det ikke fantes andre ting enn dette, og i dag gjør det det i hvert fall.

Eller, kanskje jeg må snu på flisa enda en gang, og si at det som holder avstanden til naturen, ikke er en tanke, men en handling, nemlig dansinga eller spillingen. Det er jo menneskelig – dette er jo kunst like mye som Beethoven og Webern, men det er vanskelig å avgrense det intellektuelt mot det naturlige, fordi det helt naturlige (nå gjetter jeg, egentlig) er det som er idealet. For meg – igjen – er det litt ubegripelig,
men jeg vet at mange lever sånn i mye større grad enn meg, de rydder ikke i virkeligheten først og fremst med hodet, men med kroppen.