Hege Jensen, 2. kandidat på FrPs liste i Hedmark, er referert i Østlendingen:

http://touch.ostlendingen.no/nyheter/frp-topp-frykter-nynorsk-kan-fore-til-kriminalitet-1.8046307

På en måte er det urettferdig å være hånlig for eksempel mot Hege Jensen for sånne uttalelser som dette, for hun er åpenbart en som ikke er vant
til å resonnere på denne måten, samfunnsmessig, om man vil, og som likevel prøver seg. Ære være henne for det, på en måte, men hun må faktisk finne seg i å bli veid på samme måte som andre debattanter. Man kan for så vidt ikke se bort fra at folk som har brukt en god del av livet sitt på å skaffe seg kunnskap for eksempel om samfunnet har noen ekstra kunnskaper, men man kommer heller ikke utenom at alle har rett til å mene noe. Som mange andre i FrP, er hun på sett og vis på vei opp i samfunnet, og forsøker å være med på å finne ut hva som er lurt å gjøre.

Men det hun sier er ikke akkurat uproblematisk. Bare med noen få setninger dytter hun borti flere store diskusjoner: Spørsmålet om hvilken rolle nynorsk bør ha i samfunnet, hvordan det går med innvandrerne
våre (eller var det egentlig flyktninger det handlet om?), hvorfor mange
dropper ut av skolen, og i grunnen også hva som er årsakene til kriminalitet, fordi det hun mener kan være medvirkende mildest talt ikke er noen offisiell sannhet.

For å svare på så mye på en gang kreves det faktisk litt plass, så unnskyld. Egentlig en hel del. Ingen av disse tingene er helt enkle, vil jeg påstå, selv
om de kanskje fremstår sånn for mange. Og det er kanskje grunnen til at man ler. Grunnen til at man prøver å ”ta” dem, for det skjer også, er kanskje at de litt for ofte og lenge ikke hører på argumenter, men fortsetter å si de samme tingene til…ja, litt for lenge.

Nå tar FrPerne uansett igjen, men tilbakesparkene er heller ikke alltid saklige. Å si generelt at FrP snakker så folk forstår, er vel en overdrivelse hvis det som skjer er at de forenkler så mye at det knapt nok er sant, det som blir sagt.

Men istedenfor å ta opp alle disse temaene hun snakker om, går det kanskje an å se litt på bakgrunnen for den politiske situasjonen vi er i.

For det første tror jeg man må ha klart for seg at FrP i stor grad er et
arbeiderklasseparti, og mange fra de såkalt ”nedre” skikt av samfunnet lever på mange måter i det jeg vil oppfatte som mørke, i hvert fall på områder hvor jeg opplever mer lys. Det er ingen grunn til å fordømme noen av den grunn, harde livsvilkår eller rett og slett harde liv av et eller annet slag kan noen ganger føre til at man opplever ting fullstendig annerledes enn de som lever i midten eller på den såkalte toppen. Man kan si det er subjektivt, men det er uansett høyst reelt. Måten å forstå ting på er også veldig ofte rent praktisk eller tett på, mens verden for meg minst like oppfattes såkalt teoretisk. Eller tett på.

Livet er annerledes hvis du er en skoletaper (såkalt), sitter i mange år i en litt underbetalt eller kjedelig jobb som du har kunnet i 26 av 27 år, eller på andre måter er skvisa. Det å ha problemer på skolen gir lett en følelse av underlegenhet, men viktigere er at det ofte har gitt deg mindre strukturerte kunnskaper, skal vi kalle det det? Mye av det man lærer i teoretiske fag er å sette ting sammen i systemer, teoretiske systemer, egentlig. Selv om de ikke nødvendigvis er på forskernivå, så er det i prinsippet det samme det handler om: Det å se ting i sammenheng, teoretisk sammenheng om man vil.

Skoen kan jo trykke allikevel, selv om man har et annet perspektiv enn for eksempel en ordentlig akademiker eller økonom eller byråkrat, man kan ha kunnskaper om ting som folk ”lenger opp” ikke har, rett og slett fordi de hverken lever under de samme forholdene, ser de samme tingene, eller er skrudd sammen helt på samme måte, nødvendigvis, da. Det vil selvfølgelig alltid være individuelle forskjeller også, som kan gå på tvers av det vi måtte se av systematikk, men det kan godt og vel hende at de ikke ville opplevd de samme tingene som fornærmende for eksempel, hvis det hadde skjedd med dem, fordi de ville hatt mer å gå på når det gjaldt status, for eksempel.

Jeg ble lært opp til, både hjemme og på skolen, å se på både penger og status litt som nødvendige onder, vi ble i hvert fall oppfordret til ikke å drive med unødig statusjag, og etter hvert som jeg ble med i miljøbevegelsen var det vel ikke noen uvanlig oppfatning at man ideelt sett burde sette hensynet til penger i annen rekke, både privat og i politikken. Men begge deler krever i grunnen at man har nok i utgangspunktet. Ikke nødvendigvis mye, men nok.

Hvis man er vokst opp i et miljø hvor det tradisjonelt har vært underskudd på begge deler, altså både for lite penger og for lite status,
da stiller saken seg litt annerledes. Det kan godt hende det er irrasjonelt i dag å prioritere så hardt for disse to tingene, i et samfunn som tross alt er så likestilt som vårt, og med så mye penger som flyter rundt, men dette er i stor grad en følelsessak, og det er gamle regninger som blir forsøkt gjort opp. Bestefaren din hadde det ille, og ingen har bedt ham om unnskyldning, så det sitter i. Eller moren din. Eller kanskje deg selv. Det er ikke så veldig lenge siden vi vel var ganske fattige, i grunnen, Norge altså, hele landet sett under ett i hvert fall.

Det der med forurettethet er nesten en nasjonal sykdom, forresten. Alle grupper som kan defineres som grupper er sånn. Det er ikke vanskelig å få noen til å formulere et krav, enten man befinner seg på høyre- eller venstresiden, og alle er sure på en eller annen annen gruppe som ødelegger for en selv eller de man deler arvelodd med. Dette er en viktig del av dynamikken i mange ting, mest de som har med penger å gjøre, kanskje, skjønt veldig mange samfunnsdebatter også fremstår som
revirkamper.

Det er nesten så man kan mistenke danskene for å ha brukt det som strategi: Sett nordmennene opp mot hverandre, så er de lettere å styre.
Eller vi har startet ballet selv, og de har bare fulgt opp. Uansett ender det i
dag med alles kamp mot alle, til skade for – alle, antagelig. Vi er så opptatt
av norsk selvstendighet at det er litt mistenkelig, og riktig nok: Egentlig
selvstendige har vi bare vært i 35+68=103 år. Ikke så lenge, egentlig, eller
hva? Først danskene, så svenskene, og faktisk, til slutt tyskerne.

Unnskyld at jeg ripper opp i dette, tyske venner, men en side ved krigen som ikke er så veldig sterkt fremme er den rent sivile siden av saken: En ting er alle grusomheter som ble begått av tyskere og nordmenn og andre, de tingene er godt og vel dokumentert, og vi er vel for Guds skyld snart ferdig med dem, men det at vi enda en gang, etter bare 35 års selvstendighet, levde under et annet lands styre, med sine helt andre måter å gjøre ting og ordne seg på, det må da også ha vært en viktig ting. Som sagt, det var ille nok at det var et diktatur, og til og med en krig, med alt det medførte, men i tillegg må det jo ha vært en hel hærskare med små og store viktige og uviktige ting som nok en gang ble påført oss: Vaner og uvaner som ikke var våre.

Jeg kan ikke si at det er sånn, men jeg synes det virker sannsynlig at det har noe å si. Uansett er vi for eksempel helt usedvanlig uinteressert i å ta inn fremmede kulturer på virkelig nært hold, og kanskje – historisk sett – med god grunn. På samme måte som tyskerne – i den grad man kan skjære dem over en kam – har i seg en inngrodd mistillit mot staten – og man får si, de har jo også historisk sett meget gode grunner til å være redde. Vi har ikke egentlig det i samme grad, ikke de fleste av oss.

Velvel. Jeg tror uansett kanskje det er et stykke vei fra sidemålsstil, via skolefrustrasjon til kriminalitet, men jeg må kanskje innse at veien muligens er lenger i mitt miljø enn i hennes, eller i det hun ser. Det å bli kriminell, hvis man ikke er det fra før av, må jo også være et valg man tar ut fra veldig mange plagsomme ting i en selv og ens situasjon, og en sidemålsstil kan uansett ikke være mer enn en liten del av bildet hos en person, i vedkommendes liv.

Hvis det faktisk lar seg påvise en eller annen sammenheng i ett menneskes liv mellom frustrasjon over nynorsk (blant andre ting) og en
kriminell løpebane, via skole-drop-out, er det kanskje litt drøyt å dra det inn i diskusjonen om nynorskens fremtid også. Så mange kan det vel ikke gjelde.

Men praktikernes frustrasjon over teoretikernes tradisjonelle herredømme er ikke noe å kimse av – det er kanskje akkurat det som er i ferd med å velte hele korthuset akkurat nå. Det er i hvert fall ett bud på det som skjer. Hvor mye som egentlig er igjen av det herredømmet får vi kanskje også finne ut av alle sammen, og det hadde vel helt ærlig
vært best med mange forskjellige kombinasjoner av teori og praksis i våre liv, i stedet for en skarp inndeling i overklasse, middelklasse og
arbeiderklasse.