Jeg liker enkel mat. Jeg liker også mer komplisert mat, kanskje helst hvis den samtidig er enkel, akkurat som annen kunst.

De matopplevelsene jeg husker best, er ganske rustikke ting. En gang i Roma, på Interrail som 17-åring eller noe sånt, en hyggelig, gammeldags restaurant, stekte sardiner av en størrelse jeg ikke hadde sett, men det smakte så forb… godt, stekt fisk, litt sånn mørk fiskesmak som selvsagt finnes i hjemmefisket brisling her oppe også, ferskt som bare det, det får man dessverre nesten aldri her. Jeg husker ikke tilbehøret, og jeg husker absolutt ikke hvem jeg var sammen med. Men stemningen, det var om kvelden, koselig som det kunne være i en Oslo-restaurant også selv på den tiden, en mørk høstkveld. Litt sånn stearinlyskveld, selv om jeg ikke helt vet om det var det der, antagelig ikke.

Dette var selvsagt om sommeren, men følelsen var ikke så forskjellig.

Jeg har ikke noe stort repertoar av kokketeknikker, jeg har i lange tider begrenset meg til å kombinere omtrent alt jeg liker av vanlige matvarer på forskjellige måter. Man kommer langt med det også, men det finnes jo massevis av teknikk, synes jeg har snappet opp, helt sikkert mer og mindre vanskelig å lære seg. Lær én ny måte å lage et eller annet, så kan du gå tilbake til alt du kan fra før og kombinere på nye måter. En slags forsøksstrategi, i hvert fall.

Lager man maten absolutt rett frem hele tiden blir det uansett i lengden litt kjedelig. En vanlig spaghettisaus trenger jo ikke bestå av annet enn olje, tomater, hvitløk, kjøtt og salt, og hvis man plutselig tar i kanel og nellik, eller bare litt frisk salvie, blir man kanskje overrasket.

Man kan lage noe nesten orientalsk med masse karri, gurkemeie og chili, eller man kan liksom holde seg i Europa med forskjellige grønne urter. Mer og mindre pepper, chili, eddik, vin, gulrøtter, det er muligheter, uten at man forandrer på det faktum at det er en kjøttsaus med tomater man holder på med. Men den blir annerledes, og forsåvidt litt mer komplisert tenkt.

Noen avviser kompliserte ting i alle mulige sammenhenger, enten det er tanker, kunst eller politikk. Mange er også stolte av sin enkelhet, ”det enkle er ofte det beste”. Selvsagt finnes det genuint enkle ting både i oss selv og i verden som er brukbare til mange ting, og man kan være heldig og treffe spikeren på hodet første gang man prøver noe nytt.

Men oftest er virkeligheten ikke så enkel, til tider temmelig innviklet. Hvis man vil løse problemer i privatlivet eller finne ut hvordan ting henger sammen i sin alminnelighet handler det vel nok en gang om å finne det enkle i det kompliserte. Mange ganger er løsningene til slutt enkle, men de er ikke alltid så lette å finne, og hvis man tror det, går man ofte i baret. Personlige hang-ups man ikke er oppmerksom på skaper ofte trøbbel for andre, særlig om man tror man er enkelheten selv eller bare vet det. Kanskje du ikke er villig til å gå inn på en diskusjon om de tingene som du synes er selvfølgelige, og andre må følge deg enten de vil eller ikke, fordi du ikke hører etter, du mangler egentlig realitetsorientering.

Reaksjonen mot såkalt avanserte ting er sikkert en rikosjett, resultat av generasjoner av små fornærmelser begge veier over klassegrenser eller andre grenser. Det enkle har helt klart noe for seg, men man må jo ikke glemme at ting som tilsynelatende eller i virkeligheten også er kompliserte, kan være enkle i bunnen. Mahlers åttende symfoni, en svær greie som fyller en hel kveldskonsert, med flere hundre på scenen, er visst komponert over ett lite tema, som komponisten setter sammen til et øredøvende rop til Gud som varer i omtrent en halvtime, etterfulgt av en musikalsk litt mer innviklet del som er bygget over Goethes Faust, del 2. Del 1 er umiddelbart forståelig, i hvert fall i min verden, del 2 ikke så lett tilgjengelig.

Olje og hvitløk kan starte en spaghettisaus eller noe enkelt improvisert noe, eller en innviklet gryterett. Asiatiske ting også.

En samtale begynner gjerne med ett spørsmål. Så spørs det.

Alt kommer an på.

Kan du steke omelett?
Her er en metode.

3 egg

en klype salt (gjerne noe godt havsalt)

1 ss smør til steking

Pisk eggene og saltet med en visp. Sett panna på sterk varme og ha i en god klatt smør.

Når smøret skummer, og er på vei til å legge seg igjen, skrur du ned varmen til det halve og har i eggeblandingen. Ikke gå fra, men vent til eggene er nesten stivnet – da tar du en stekespade og bretter omeletten på midten. Hvis du liker den fluffy sklir du den ned på en tallerken og serverer, hvis du ikke tåler litt løs eggemasse lar du den ligge på avskrudd panne ett minutt ekstra.

Det går an å ha i fyll: Ost må raspes på forhånd og helles i med en eneste gang oppå eggene, ellers smelter den ikke ordentlig. Stekt sopp er godt, stekt paprika også. Stekt løk. Fyllet ligger så kort tid i varmen at det må stekes på forhånd, det skjer ikke så mye med det etterpå.

Selve panna er jo faktisk viktig – noen har en egen eggepanne til pannekaker og omelett og sånt. Noen panner nytter det i hvert fall ikke å bruke, eggene bare henger fast.

Er man heldig blir omeletten skikkelig luftig, eggene løfter seg diverse centimeter. Den må i hvert fall spises med en gang. Ti minutter, så er det ikke stort igjen av arbeidet ditt.

En omelett til hver er passe lunsjporsjon, til frokost kan man dele den opp og spise litt hver. Stek en ny hvis det trengs. Ferskt brød til er godt, og te. Eller et glass vin…