Ski er på mange måter i støpeskjeen for tiden. Kommer det til å se bra ut her?

Etter å ha bodd her i ni år er det ikke helt lett å se stedet utenfra, man blir etterhvert opptatt av detaljer, de trærne man har gått forbi så mange ganger, de husene man liker å titte på, hager som er morsomme, eller altså det gamle jordbrukslandskapet, som hver gang jeg kommer med toget fra Oslo vekker en bekymring i meg for bebyggelse, av de stedene som virkelig gir ro, de slake jordene som fyller hele blikket med kunst. Dette er egentlig det som gir Ski karakter fra et estetisk synspunkt, det er dette som er annerledes å se på, det som er den virkelige attraksjonen med selve stedet.

Kommer man inn til Ski en av de andre veiene, for eksempel inn Nordbyveien via E18, finnes det litt av det, ved avkjøringen fra hovedveien, men så kommer man inn i den litt rotete sivilisasjonen – det er mange fine trær langs veien, som skaper fin skygge og hyggelige stemninger, men det er ikke egentlig noen enhetlig følelse av noe annet enn en vei som leder til noe.

Litt rart, egentlig, siden denne innfartsveien er rett nok til å kunne bli en aveny, i hvert fall får man fort den ideen hvis man kommer den andre veien, opp bakkene ut av Ski sentrum. Noen flere, godt plasserte trær her, eller litt omlegging av foirtauer eller vei ville kanskje kunnet gjøre det litt sånn, til en promenadegate, i hvert fall i den nederste halvparten av veien. Noen har kanskje tenkt litt sånn, for det er plantet trær der, bare ikke helt nok av dem, eller de er plassert litt ubevisst. Et eller annet mangler i hvert fall der, det er liksom bare trafikk.

Gangveien, som her faktisk brukes, ville uansett tjent på å bli pakket bedre inn i noe grønt. Eksos er ikke noe man vil ha når man er ute og går, helst ikke. Gangveier bak rekker av trær burde være vanligere mange steder.

Kjører vi inn den nye innfartsveien til Ski er det i hvert fall en følelse av at de som har tegnet den har tenkt på landskapet, og selv om jeg som sagt ofte ikke er veldig glad i moderne veier, og selv om denne kanskje egentlig var unødvendig, så fungerer den i hvert fall som noe i landskapet, ikke bare en praktisk innretning til å forflytte seg på.

Men følelsen varer i grunnen bare til vi kommer til bebyggelsen, som gir oss litt for mye av preg av ikke-sted, som er så vanlig i norske tettsteder.
Det som er tydeligst er at ingen har tenkt noe særlig på hvordan ting skal se ut, bare på å få gjort det de skal på en grei, praktisk måte, med litt rotete, men store parkeringsplasser, og bygninger som ikke er laget av noen annen grunn enn å være funksjonelle, som salgsskilt og butikklokaler.

Det som er virkelig synd er at næringslivet ofte ikke bruker pengene sine på å bygge ting som vi har lyst til å se på eller egentlig ha, om hundre eller for den saks skyld fem hundre år. Det er langt mellom sånne bygg,
og én grunn er kanskje at ”ingen” egentlig bryr seg, det vil vel egentlig si at det ikke finnes en mainstream oppfatning av at det er viktig å lage noe fint.

Olav Thon, som virkelig har råd til det, burde bygge ting som kom oss til gode ikke bare som forbrukere og arbeidstagere (i den grad de gjør det), men som mennesker med sans for omgivelsene sine. Han ligger nivået
over kjøleskapsarkitektur som er bygget av moduler, for å selge biler eller sportsutstyr. Men Storsenteret, for eksempel. er i all sin fysiske storhet litt pregløst.

Mange har ment at det er for innelukket, og det stemmer, det er som en festning, en egen verden, uten noen særlig kontakt med naturen,
menneskene eller bygningene utenfor. Selve stilen kunne også vært gjort noe med, tanken bak rekker ikke langt nok.

Det virker som om Thon selv eller noen i konsernet med ansvar for bygg har sans for art deco og kanskje postmodernisme, og hvorfor ikke? De fungerer jo fint, like bra som andre stilarter. Men det går kanskje an å ta det litt lenger ut, og kanskje bruke litt mer penger på materialer? Kommunale i negativ forstand er vi, alt for mange av oss, og også
mange av disse byggene faller inn i denne tradisjonen, innvendig og utvendig.

Om det koster mye å gjøre noe med det?

Det som koster, tror jeg, er å få noen til å tenke langt nok i en eller annen estetisk retning, eller skal vi si profesjonelt kreativ, og det problemet tror jeg vi finner i mange, kanskje de fleste bransjer her til lands. De som kan det tar seg kanskje litt for godt betalt, i hvert fall kan det se sånn ut på prislappen. Eller kanskje det er de som hyrer de gode formgiverne som stikker av med gevinsten, og noen prosjekter mangler kanskje styring. Jeg vet ikke.

Det flyter i hvert fall ofte ikke over av virkelig gode ideer for hvordan ting skal se ut, særlig ikke i mainstream-avdelingen. Ideene finnes, men koster ofte mye og er kanskje begrenset til få og store prosjekter.

Som sagt, Olav Thon har i hvert fall råd. Vi har alle betalt for det det koster.

Jeg har tidligere etterlyst en ordentlig diskusjon om hva vi egentlig skal bruke alle oljepengene til, og dette er én åpenbar ting som burde gå an: Å bygge bygg som varer, også utseendemessig, ikke kjappe ting som ser
kjipe ut og som uansett plukkes ned eller forandres helt om et tiår eller fem. En del offentlige bygg er sånn, ordentlig spennende selv etter mange år, og de næringslivsfolk som tjener penger burde føle seg forpliktet til å gjøre noe i samme genre, enten det er snakk om mindre detaljer eller et helt gjennomarbeidet prosjekt.

Det er dyrt å være fattig, er et gammelt ord, og ettersom Norge for tiden flyter over av penger kunne det kanskje være lurt å gjøre det motsatte av det de fattige må: bruke dem på noe som varte en stund. Selv om det ikke ser sånn ut nå, så tar vel overfloden slutt en dag, og da hadde det vel vært lurt å sitte igjen med noe med varig verdi.

Turisme, folkens, er også noe noen tjener penger på – og hvem har egentlig lyst til å dra til et sted hvor det ikke ser noe fint ut?

For et tettsted som Ski er det kanskje ikke nødvendigvis et spørsmål om å tenke så digert heller, i hvert fall ikke hvis det fører til at man skviser alt som måtte finnes av sjarmerende rot. Men det er nok lurt å tenke helhetlig i den forstand at man alltid leter etter det vakre, det pene, det morsomme, det stygge med karakter, men prøver å unngå det likegyldige
eller virkelig tilfeldige når man først planlegger.

Finnes det et bygg som har en eller annen karakter man har sans for, kan man bygge opp under den ved å fikse på det sånn at eventuelle detaljer i denne karakteren kommer frem. Nabobygget spiller vel også bedre med hvis det pusses opp sånn at det snakker med det første huset og med plassen rundt, at de begge blir en del av en ny helhet.

Trær og annen vegetasjon kan også bygge oppunder, og bør også være estetiske enheter i seg selv, det man bør lete etter er steder man har lyst til å være, en treklynge med en benk, en hekk eller beplantning som har en karakter, en fasade som sier en noe, blomster som passer inn. En plass som er et sted – mentalt, i tillegg til fysisk og praktisk.

Orden er forsåvidt en viktig ting, man er jo ute etter å ordne omgivelsene når man formgir dem, men det er bare én side ved estetikken. Karakter, det at noe har tydelige egenskaper, er vel så viktig – strenghet, løshet, det svinger av det, ro, bevegelighet, farger, svart/hvitt, klanger – det er mange muligheter, og mange av dem er faktisk brukt av tidligere tiders arkitekter eller byggherrer. Noen ganger er det bare et spørsmål om å se det, og fremheve det som er der allerede. Eller man kan tolke ting på nye måter, hente frem detaljer som ikke var så viktige da huset ble bygget, men som vi setter desto mer pris på i dag.

Noen hus er ikke så fine, men planter man ting rundt dem, hjelper det kanskje allikevel. Vi lider fortsatt litt av en sykdom som heter riv rukkelet, og selv om det etter hvert er blitt mer vanlig å ta vare på de gamle
husene, koster det oss nok en god del penger at vi river nyere ting som kunne vært bygget om eller pusset opp, eller altså plantet noe rundt.

Og litt uorden overlever vi også. Selv et og annet kjedelig eller grusomt bygg går an, hvis bare det finnes en grunn å stå på, at de fleste eller i det minste mange nok hus og steder gjør et forsøk på å se ok ut, på sin egen måte.

Her er et annet eksempel på balansert estetikk med et interessant innhold. Landskapet i Ski omtolket? Kanskje. Eller noe helt annet som også er relevant å tenke over.
http://www.youtube.com/watch?v=2nqtVQGWQBQ