Hva er grunnen til matsnobberi?

En grunn til at mat egner seg til å markere seg med, er kanskje at hva man spiste fra gammelt av sa noe om hvor mye penger man hadde. Blant de som hadde fantes det sikkert de som syntes det var deilig å spise smør og stek og føle helt kroppslig at man hadde nok penger til å kjøpe det. Det var kanskje ikke nødvendig å si det til noen, men andre merket det nok. Blant de som ikke hadde grodde det naturlig nok frem en annen slags stolthet, noen ganger over egen mat, men også fantes det holdninger av forsvar som for eksempel kunne fortelle at vi er i hvert fall ikke så fisefine som dere. Også når det gjaldt mat.

I vår tid, i vårt land, er ikke de økonomiske klasseforskjellene så store lenger, og tildels er de økonomiske forholdene snudd på hodet. Mange rørleggere tjener adskillig mer enn den berømte professoren som alle liker å sammenligne seg med. Ingen sulter.

Men hele Norge har en historie som en slags proletarer, vi var jo lenge egentlig en dansk koloni. Man måtte minst til København for å ta høyere utdanning, og mye av overklassen var dansk. Vår mangel på selvtillit og den høyrøstetheten som følger med må delvis stamme fra denne tiden. De blandede følelser overfor en del utenlandske ting skyldes antagelig også dette. Mange ting som er ”vanlige” i resten av Europa har vært nokså ukjent som en del av “norsk mainstream”, og arrester meg hvis jeg er historieløs, kanskje mine eller dine oldeforeldre hadde mer peiling. Men blandingen av usikkerhet, beundring og forakt overfor en del ting har vært veldig tydelig, for eksempel dyr vin, finere matlaging eller dyr eplemost. Bare for å ta noe.

Kjernen i min matinteresse er en fascinasjon for smaken, et ønske om å trenge inn i den, være der, oppleve den, få stadig mer av den, på samme måte som folk er opptatt av rock eller roser. Kort sagt, jeg liker å spise. Gjerne sammen med noen, også.

Appetitten er stor, jeg kan godt glede meg over gårsdagens brød, hvis det er godt bakt og eventuelt ristet, hvis det trenges. Man trenger ikke alltid noe dyrt, jeg har som regel ikke råd, heller. Etter hvert som nysgjerrigheten jobber seg videre øker også gleden over andres gode ideer, og evnen til å gjenkjenne kreativitet, selv om kunnskapen om teknikker begrenser meg. Jeg vet ikke bestandig hva jeg spiser, hvordan ting er laget. Men jeg er ganske god til å lage smaker, og setter pris på andres oppfinnsomhet. Man kan være elegant også med enkle midler.

Dessverre har det skjedd noen ganger at det jeg får servert ute er for finslig, jeg har kanskje vært for vant til mer rustikke ting til helt å oppfatte hva jeg spiser, og det er jo irriterende hvis man har betalt for kalaset på en litt dyr restaurant. Det kan selvfølgelig hende maten var litt kjedelig også.

Men i den andre enden hender det at noen ikke helt skjønner hva jeg holder på med der borte ved komfyren, og uansett hvilke fantastiske varianter av spaghettisaus jeg har pønsket ut, så går det ned som tomatsaus. Det er kanskje det det er, men mangelen på distinksjoner kan være irriterende.

Her tror jeg kanskje vi er ved kjernen av problemet: Det som er en hel verden for én er en uviktig detalj for en annen, eller enda verre: One man’s meat is another man’s poison. Lever man fullstendig opp ned i forhold til hverandre kan det bli virkelig vanskelig, hvis det som er det aller beste for en er det aller verste for naboen hans. Man kan godt leve med det så lenge man ikke har noe med hverandre å gjøre. Problemet oppstår når man må finne felles løsninger av en eller annen grunn, eller man begynner å by hverandre ting, og entusiasmen uteblir.

Og blir man presset i en bestemt retning av omgivelsene, generell kultur, familie eller det miljøet man ferdes i, mens man har eller får interesser i en annen retning, kan problemene begynne å utvikle seg. Nysgjerrighet skapes til en viss grad av påvirkning fra andre, og det kan være greit, men nysgjerrighet kommer jo også innenfra og kan finne på å kræsje med det som er “vanlig”.

Usikkerhet kan som kjent skape en del lite heldige reaksjoner. Hardhet, irritasjon og overlegenhet skulle være godt kjent. Snobberi, som sagt, består blant annet av noen av disse tingene. Man kan gjøre narr av det, og det er selvsagt ikke så gøy for omgivelsene, men det kan godt hende det egentlig kommer av en genuin interesse som ikke får utløp, som ikke riktig klarer å bli til noe.

Og man må kunne si at det eksisterer begge veier, selv om det internasjonalt er mest kjent som et ”wannabe” overklassefenomen, er Norge så nedpå og folkelig at snobbing ”oppover” antagelig er vel så vanlig. Janteloven spiller vel en rolle begge veier. Ikke prøv deg på å si for mye eller bruke for fine ord, du er ikke noe mer enn oss andre. Eller – kan du egentlig de fremmedordene du bruker?

Som sagt: Dette brukes begge veier. Mange reagerer hvis du kommer med forslag om for innviklet mat i et felles arrangement, ”la oss ikke gjøre for mye ut av det”. Ikke så gøy hvis man virkelig ønsker å gi noe til andre og ikke har noe imot å jobbe for å få det til.

Selve snobberiet er selvfølgelig ekkelt, man blir sett ned på fordi man ikke kan eller vil være med i en eller annen klubb, enten man blir sett på som ubegavet, usivilisert, nerd eller kløne. Man kan lure på om vi her hjemme egentlig har noen på toppen, eller om dansketiden og svensketiden fortsetter, altså med en utenlandsk overklasse som holder oss nede pr. stedfortreder. Tilsynelatende føler alle grupper seg tråkket på, og til tider bruker mange av oss ganske mye energi på å ødelegge for andre ved å gjøre det behagelig for oss selv. At det ikke er det som er hensikten hjelper kanskje ikke hvis det er det som er effekten av det man gjør eller sier.

Vi kunne nok også ha godt av å bli litt stødigere, litt mindre påvirkelige, for av og til handler det mest om ord, om hva som skal oppfattes som riktig eller sant. Kanskje vi er på vei mot mer integritet og toleranse, man kan jo håpe. Kanskje vi ville slutte å rope så høyt og forsvare oss så intenst mot angrep hvis vi var litt mindre følsomme. Bedre forståelse av oss selv ville være et viktig skritt på veien.

Vi har ikke vært et selvstendig land i særlig mange år av vår historie, og vi har jo faktisk totalt sett, alle sammen, ikke så mye selvtillit og selvfølelse når det gjelder egen kultur.

Vi trenger både praktisk og intellektuell kultur, og det går til og med an å oppfatte den praktiske kulturen med intellektuelle midler og den intellektuelle med praktiske.

Jeg liker godt pølser og øl, og jeg har ingen innvendinger mot å diskutere det med andre som liker det. En skikkelig innviklet lørdagsmiddag er for meg også stor underholdning, for ikke å si utdanning, gjerne med jazz eller Mozart på stereoen.

Det finnes intellektuell rock, Rossini skrev fuger som det svinger av, (ja, faktisk, fuger, noe av det mest kompliserte i såkalt vestlig kunstmusikk) og både han og Vivaldi må ha tatt seg minst ett glass før de skrev noen av tingene sine. Leter man finner man alle mulige kombinasjoner i kunsten. Matmessig blandes også det meste i dag.

Og selv om jeg ikke ser noen grunn til å vise mat som er laget uten engasjement så masse oppmerksomhet, kan jeg respektere selve måltidet: Bedre med kjedelig mat og godt humør enn god mat og dårlig humør. Enkel trenger heller ikke være det samme som kjedelig, forresten.

Jeg vil forsåvidt gjerne ha kreativ mat, men de følelsene vi først og fremst er ute etter når vi dyrker kunsten å spise sammen, er vel ro, vennskap og egentlig – fred.

Og underholdning. Noen ser ned på underholdning, jeg ser ingen grunn til det. Det kan være stor kunst, som regel med den forskjellen fra annen stor kunst at den er basert på humor.

Og det er heller ingen dårlig ingrediens ved matbordet.