Noen musikere har et så stort spenn eller er så intenst tilstedeværende at man ikke kommer utenom dem, selv om man ikke liker stilen. For meg har Patsy Cline alltid vært sånn. Arrangementene med Hawaii-gitar og
sjarmørpiano klarer jeg ikke helt å tro på, men stemmen til dama som synger slår inn i systemet uten å spørre om veien og etterlater meg som mannlig groupie, uansett hva hun finner på. Hun har for mye å si til at man klarer å la være å lytte.

Med Elias Akselsen kunne man tro det var omvendt – jeg er godt vant med å høre flinke kompere på mandolin eller trekkspill eller piano eller noe
annet, rufsete og gode arrangementer til nær sagt hva som helst av folkemusikk eller viser eller såkalt popmusikk. Det er ikke der problemet ligger.

For stilen til Elias er i utgangspunktet – for meg – temmelig merkelig. Det er ikke det at jeg selv puster riktig når jeg synger, og jeg har jo digget Ole Paus og andre lenge nok til å ha konstatert at man ikke trenger å lage pen klang for å få sangene fine eller betydningsfulle. Men hvis jeg skulle sunget det Elias A. synger, på samme måte som han gjør det, ville det antagelig være fullstendig banalt, og virkelig helt feil.

Men tilstedeværelsen hans, mørket, overbevisningen, når meg på en måte som får meg til å grine. Han har hørt alle mine innvendinger, sett
all min skepsis, og forteller meg likevel at jo, det var f… meg akkurat sånn, akkurat så ille og akkurat på den måten. Vi møtes akkurat der allikevel, og jeg opplever de følelsene som er uttrykt liksom så banalt, og de er like levende og like sanne som Mozart eller Mahler pleier å være for meg. Eller Mingus, for den saks skyld. Stan Kenton.

Innimellom bikker det litt over og blir for mye, omtrent som klassiske musikere som overdriver sitt eget budskap om tragedie i musikken på
bekostning av balansen, gjør musikken for privat, og dermed uinteressant for andre enn dem selv og deres nærmeste. Det er kanskje på de få punktene Elias Akselsen mister meg, men ikke de som er innafor i utgangspunktet, på samme måte som pianister som ikke er store i
hodet eller har en dårlig dag likevel kan være interessante for meg, men
kanskje ikke for naboen, som foretrekker Stones eller King Crimson.

Men det er bare noen få steder. Stort sett er dette sterkt og seigt og fylt
av blod, minner kanskje litt om Munch på det mørkeste, eller Skrjabin, noen av tingene til Rachmaninoff, hvis man tar ham på alvor og ikke bare ser på ham på samme måte som man ser på et persisk teppe man tilfeldigvis har arvet av tante. (Forresten en fornærmelse mot de kunstnere som har laget teppet.)

Den samme desperasjonen som i ”min” klassiske musikk, de samme tårene, sikkert snakket fra hver sin side av minst ett jernteppe av
klasseskille, men jeg er drit lei av klasseskiller, la oss til h… se å
akseptere hverandre, skjønne at vi er laget av det samme forbanna stoffet, kjøtt, blod, tanker, følelser, liv.

Vi har spist hverandres mat en stund, la oss fortsette med virkelig å lytte til hverandres musikk.

http://www.youtube.com/watch?v=X-PVo_YRKy4
http://www.youtube.com/watch?v=RfSX64AfQ5U
http://www.youtube.com/watch?v=MOOfoW5_2iE

Jeg hører på juleplata mens jeg skriver dette, den er gammel i moderne forstand, fra 2003. Jeg fant ikke det jeg lette etter derfra på YouTube, så her er en annen sang fra en annen plate.