Jeg trives på kafeer. Jeg kan jobbe der, slappe av, snakke med noen eller la være. Har jeg god tid kan jeg tenke over hva jeg skal gjøre, eller til og med tenke over hva som er bra i livet akkurat nå, eller dårlig.

Jeg har det også ganske bra som katolikk, jeg konverterte for en god del år siden, og selv om det tok tid å komme sånn noenlunde på en slags plass i kirken, har jeg hele tiden følelsen av å ha Gud med meg, rundt meg, hvis jeg bare kommer på det. Jeg kan åpne opp og slippe inn følelsen av nærvær. Som regel blir jeg roligere, litt avhengig av hva det er som foregår i hodet akkurat da.

En ting som har vært virkelig plagsom i kirkens historie, uansett retning, og som vi fortsatt sliter med, er når Guds representanter på jorden, med eller uten embete, går over streken og mener de eier sannheten. Ikke
minst gjelder det selvfølgelig sannheten om hvordan vi alle skal oppføre oss og hva vi skal gjøre. Når det skjer, stenger de både for en opplevelse og en forståelse av Gud, de lukker verden inne og jager folk bort fra religionen, og selvfølgelig, fra Gud og alt som kan komme ut av den kontakten.

Man må som prest kanskje si noe om moral, men man bør være litt forsiktig, ikke minst fordi feltet for en prest er fag, mens det for oss andre
stort sett bare er en helt uprofesjonell del av livet, og ikke det vi egentlig lever for. De verste er forresten ikke alltid prestene, men like ofte andre som mener de representerer kirken eller moralen.

Jeg tror kanskje jeg vil tenke på moral som gjerder i min tilværelse, og det følger av bildet at gjerdestolpene ikke bør plantes for tett, man må ha plass å bevege seg på. Man trenger heller ikke gjerder overalt, fordi man ikke alltid har lyst til å gjøre gærne ting. Landskapene jeg lever i forandrer seg også gjennom livet, og krever at man flytter noen gjerder av og til. Enhver kan bygge videre, på bildet og på egne gjerder.

At man av og til har lyst til å gjøre noe galt, og av og til bør gjøre det, hører til livet. Ikke noe menneske klarer å gjøre alt riktig, og bør i grunnen ikke prøve. Det interessante er heller ikke nødvendigvis å gjøre ting riktig i enhver forstand, men ganske enkelt å gjøre dem.

Det naturlige å gjøre når man utsettes for religiøs påvirkning eller
skjellsord av den mørke sorten, er å stenge av, og denne avstengtheten
nettopp mot kristendommen er blitt en del av vår hverdag ikke minst her i Europa. På mange måter har det allikevel vært til gode for oss, fordi det er vokst frem en kultur som på sitt beste ikke bare er antiautoritær, men frihetlig og tolerant. Misforståelsen, som mange av den gamle skole akkurat nå prøver å dytte på oss igjen, er at en avslappet, men aktiv livsholdning ikke er forenlig med kristendom eller overhode religiøsitet. Når man hører enkelte gamle tanter snakke får man følelsen av at de gjerne vil være for eksempel prest, lærer eller journalist, og kanskje de burde vært nettopp det, da hadde de måttet bryne tankene sine på virkeligheten.

Å gå i kirken er for meg meditasjon, uten noen spesiell gjenstand eller metode, man setter seg ganske enkelt og lar ting skje, føler Guds nærvær, omtrent som solen en hvilken som helst dag, eller hvorfor ikke månen, hvis man er i nattlig modus, uansett en kraft utenfor meg selv som
smelter vekk problemer og løser knuter. Ut fra kirken går jeg nesten alltid
lettere til sinns enn da jeg gikk inn, mer klar for ny aktivitet, lettet for enda noen tyngende ting.

Det er altså et sted hvor jeg kan komme i kontakt med meg selv, samtidig som jeg kommer videre med et eller annet.

Hvis man plages av liturgi, musikk eller det presten sier, kan man sitte der når kirken er tom, og jeg gjør det også, svært gjerne, så lenge jeg orker eller har tid til. Ikke så sjelden er prestens ord irriterende for meg også, det er jo tross alt ikke Gud som snakker, men et menneske. Bibelens tekster er ofte tankevekkende og dype, men også de er menneskeskapte, selv om man kan tro at de er gudsinspirert. Jeg tror absolutt de kan være det, men man må ha saltkaret klart her også, fordi, som sagt, Gud ytrer seg ikke direkte, men fortolket, kanalisert, filtrert gjennom et menneskes hode eller hjerte.

Lengsel etter det åndelige gir seg mange uttrykk i dag, men har man først funnet det, trenger man ikke lete etter selve fenomenet Gud lenger – han er jo der, eller hun, man trenger bare se etter nye sider ved Gud hvis man ønsker det, nye måter å bruke den energien man får, nye aspekter ved
egen eller andres religiøsitet. Man kan lytte, hvis man tør, eller bare hvile,
før neste post på programmet. Et eller annet skjer som regel, i hvert fall hvis man vil det skal skje noe.

Man kan rett og slett gå i kirken og ellers leve sitt liv, som forhåpentligvis får en mer meningsfylt dimensjon enn før man fant frem til Gud, eller helst stadig nye dimensjoner. Kanskje man finner nye ting man liker, eller synes man burde ta fatt på, eller kanskje man finner ut at det livet man hadde ikke var galt, selv om det kanskje trenger justeringer.

Kanskje man finner noe skikkelig vanskelig, akkurat som det kan skje på andre måter også. Det kan man jo ikke sikre seg mot, og det kan bli ekstra problematisk hvis man ikke er vant til å være på dypt vann sammen med seg selv.

Er man ikke kristen kan man vel også bare gjøre de tingene man føler bringer en i kontakt med Gud, eller ens egen religiøse følelse, kollektiv åndelighet eller hva man har funnet. Gud finnes vel i og for seg overalt, ikke bare i alle religioner, men i alle menneskers liv, i vår verden, kort og godt. Alt det gode kommer fra Gud, mente en katolsk diakon jeg snakket
med.

Og hvis det fortsatt føles som monopolisering av sannheten å si dette, kan man i og for seg bare glemme det, nyte det man holder på med, hvis det føles bra, og nok en gang fortsette med det. Jeg tenker heller ikke på Gud hele tiden, det er ikke nødvendig for meg, jeg har hatt min krise på det
punktet og har landet, sånn noenlunde. Det er så vidt jeg vet også et kirkelig dogme at moralen er nedlagt i oss alle, uansett hva man tror eller ikke tror. Det er et menneskelig, ikke nødvendigvis et religiøst faktum at man er laget for å oppføre seg sånn noenlunde, gjøre rimelig fornuftige ting.

Å leve helt uten egoisme tror jeg ikke på. Man må ha i hvert fall litt, nok til å forsvare seg, for eksempel. Prøver man å være perfekt, altså helt god, ender man som regel som temmelig slem. Det virker som om det i enkelte subkulturer har vært svært dårlig plass til egoisme, som renner over når den får muligheten. Har man mulighet til å mele sin egen kake litt, er det også lettere å være romslig.

Et kristent slagord, ikke minst katolsk, er at man skal være Jesu etterfølger, gå i hans fotspor, være mest mulig som ham. Jeg har aldri
helt funnet ut hva det betyr, for hvis han faktisk var Gud inkarnert, så er det ikke mulig for meg som menneske å bli helt som ham. Jeg kan ikke være Gud, selv om noen musikere fleiper med at det er det de er når de for eksempel dirigerer et orkester.

Det beste er antagelig – som med de fleste prosjekter – å jobbe så hardt man kan, vil eller må, og så slippe taket i tide og overlate resten til tilfeldighetene, publikum, tiden. Gud. Dette er vel heller ikke spesielt
kristent, bare fornuftig, hvis man vil oppnå noe med det man gjør, uten å
knekke seg selv eller andre.

Noen plages av rasjonalitet, og bruker religionen til å argumentere mot vitenskapens evne til å svare på spørsmål, for eksempel om hva et menneske er, historisk eller psykologisk.

Ett svar på dette er at teologien begynner der vitenskapen slutter, og jeg er ikke teolog nok til å si om det stemmer helt, men kanskje det er et sted å begynne å tenke. Noen tror at man dermed avskriver vitenskapen, men det er ikke meningen, bare å konstatere at selv doktorgrader har en horisont, en vinkel. Selv Platon eller Aristoteles har sin begrensning, og ikke dermed sagt at de ikke har masse å si. Vår legevitenskap kan en masse, men det er også en masse den ikke kan. Og så videre.

Men å avfeie vitenskapen fordi den ikke passer inn i ens egen religion går ikke. Man får diskutere i hvert enkelt tilfelle hva som er saken, å være rasjonell er i hvert fall like naturlig som å være religiøs.

Det er ikke min eneste medisin i livet å gå i kirken. For meg er det å treffe andre mennesker kanskje den viktigste kilden til latter og energi, i tillegg til kunst og musikk, som også er ganske menneskenært. Naturen var viktig, men er dessverre kommet i bakgrunnen. Den kommer forhåpentligvis igjen, kanskje på en ny måte.

Tomheten i tilværelsen er behagelig fraværende og samtidig tilstede her jeg sitter på en fredelig kaffebar på Torshov lørdag formiddag, fylt av mennesker som gir et skikkelig avslappet, men svært levende inntrykk. Jeg trenger ikke gjøre noe, det er ikke nødvendig å si noe til noen, jeg kan bare hvile i lenestolen sammen med alle disse ukjente menneskene, betrakte dem, ta imot den vennlige energien som er rundt meg. De titter på babyen sin, diskuterer et eller annet, snakker med sin jevnaldrende svigerfar fra Tyskland, drikker kaffe. De gjør alt mulig.

Jeg fylles av en bevegelig ro, og jeg skulle være mye forbauset om ikke nettopp det er én fornuftig beskrivelse av Gud – rolig, men bevegelig. De absolutte prinsipper, som mange forbinder med religion, er et tilbakelagt stadium akkurat nå. Det er nok bare å leve.