Enda en dame med bare skuldre, som spiller…faktisk temmelig fint.

Kanskje man kunne ønske seg litt mer galskap, det er noe her og der, men
jeg har noen ganger følelsen av at de mørkere tingene til Rachmaninoff blir spilt sånn som klaverkonsert nr 2, bare liksom litt mer. Den, på sin side, er nærmest essensen av romantisk stil, litt lett tilgjengelig, kanskje, hvis man selv ikke har noe kilent punkt i kjærlighetslivet akkurat da (går det an, forresten?), eller er vant til å kurere seg med sånn musikk.

Men som sagt, noen av stykkene til Rachmaninoff befinner seg tildels andre steder, selv om jeg ikke er helt sikker på hvor han er bestandig, jeg har ikke prøvd å finne det ut selv ved å spille det. Selv om følelsen i denne konserten mange steder vender tilbake til noe man kan oppfatte som kjærlighetssmerte, så er det noe mer der enn ”normal” tragedie, kanskje noe annet. Det samme finnes for eksempel i de såkalte études-tableaux. (Som i parentes bemerket skulle bety billedlige etyder – øvelser, altså. Musikalske bilder som øvelser.)

Det finnes noe her som er er mer i retning av galskap, føler jeg, i hvert fall, kanskje redsel for noe annet enn å miste den du elsker. Eller kanskje det fortsatt handler om det, man kan nok bli virkelig sinnssyk av tap også, hvis man er i en uheldig posisjon.

Tildels utrolig fin dirigering også, forresten, ikke så dårlig å håndtere det tragiske Rachmaninoff tegner, uten at noe av det tas bort. Nærmest som et umulig faktum man likevel må finne seg i, en nesten hverdagslig ting, selv om det er skikkelig ille.

http://www.youtube.com/watch?v=ub-IteLVwzQ