Du har lest Morgenbladet?

http://morgenbladet.no/samfunn/2013/elsters_utfordring#.UpaGkih30bA

Første del av oppgaven til Harald Eia er så banal at enhver egentlig burde kunne besvare den, men la oss si at litt grunnleggende kunnskap om psykologi eller sosiologi i hvert fall burde være tilstrekkelig.

Hvis man starter i den private sfære, ville det kreve stor dumhet å påstå at man til enhver tid har oversikt over både alle sine egne motiver for
sine handlinger og alle konsekvenser av dem. De tingene som rekker å forplante seg fra omverdenen inn i et menneskes sinn er så mange at en psykolog neppe ville ta på seg jobben med å liste dem opp annet enn eventuelt i lærebøker, og der er det også mer snakk om prinsipper og rammer for sjelens irrganger og utvikling enn en komplett liste over alle bevisste og ubevisste tanker, følelser og drifter som vil kunne dukke opp i hodene våre til enhver tid.

At det vi har innabords danner mye av grunnlaget for våre handlinger
trenger jeg vel ikke si.

Prøver man å lage en oversikt over faktorene i ett enkelt liv, uten å generalisere, mister man i hvert fall oversikten, det får holde å forsøke å
løse de tross alt begrensede problemene som kommer opp for eksempel i en periode med terapi.

Eksistensen av en ubevisst del av – bevisstheten – er vel ikke oppe til diskusjon? Jeg håper ikke vi er kommet så langt ut. Dette faktum alene er i grunnen nok til å besvare problemstillingen, i hvert fall på det private plan.

I samfunnet, når man ser på grupper av mennesker, opptrer de psykiske
eller psykologiske fenomenene ikke nøyaktig som i hvert enkelt av våre hoder, men man må kunne si at mange tendenser gjentar seg. En gruppe mennesker kan, ikke sjelden, begynne å oppføre seg likt, i hvert fall hvis man ser det fra én synsvinkel, og det lar seg ofte gjøre å identifisere egenskaper eller handlinger hos gruppen som kan finnes i oss alle som individer. 

Både hat, kjærlighet, kjedsomhet og begjær er deler av samfunnsveven, og masse andre ting som også finnes i våre private liv, selv om det kan gi seg andre utslag utenfor enn innenfor huset.

At en stor mengde mennesker kommer seg opp av sofaen og kjører til
IKEA når det er salg, for eksempel, kan man gi en sosiologisk eller
samfunnsmessig forklaring, ved for eksempel å si at vi i Norge for en
generasjon eller to siden hadde stort behov for å spare så mye (eller lite)
penger det er snakk om, og at denne reaksjonen sitter i både de samme
menneskene (hvis de fortsatt lever) og deres barn, evt barnebarn, selv om
inntektsnivået i Norge idag er sånn at de fleste ville kunne tåle å tape i
hvert fall noen av de pengene, eller rettere sagt spare dem ved å utsette
oppussingen noen år, altså holde seg hjemme og bruke tiden på noe annet enn å gå i butikken. Reaksjoner forandrer seg ikke så raskt, selv om de kanskje er litt utdatert.

Å si dette om hele gruppa er selvsagt unøyaktig, fordi det ikke gjelder alle, men tilstrekkelig mange til at man si at fenomenet finnes, evt er en betydelig del av forklaringen på fenomenet. Man bør selvsagt forske på dette og forsøke å tallfeste det hvis man vil. Man vil helt sikkert finne andre måter å forklare det på også, men jeg tviler på at dette fenomenet ikke vil dukke opp i det hele tatt. Mange av oss løper til butikken når det er salg og kjøper ting vi ikke nødvendigvis har akutt bruk for.

En av effektene av det er at produksjonen øker, og gitt at i hvert fall noe av den produseres med strøm fra for eksempel kullkraftverk, vil CO2-utslippene øke, noe de som drar til salget selvsagt ikke har tenkt på,
langt mindre planlagt.

Sett fra IKEAs side er salget en suksess hvis de får kvittet seg med
kostnadskrevende lagervarer, og antagelig gir salget et visst overskudd isolert sett også. De har neppe noe ønske om å påføre samfunnet problemer, men fra et miljøsynspunkt er kanskje hele bedriftens forretningsidé problematisk, og i så fall salget også. De er kanskje også i utakt med samfunnsutviklingen, fordi hele poenget med IKEA er å tilby folk billige møbler, mens verden lenge har vært på vei inn i en tilstand hvor den langsomme avskaffelsen av fattigdommen skaper store problemer for naturen. Med høyere inntekt blant flere ville det være en fordel med dyrere møbler som lever lenger. For samfunnet, i hvert fall.

For den enkelte er problemet selvfølgelig at de ofte ikke har de pengene som skal til, eller motet, til å kjøpe de dyre tingene, kjøper billige istedet og ender opp med å bruke mer penger totalt på for eksempel møbler enn
de som har mer penger. Hvordan man løser dette problemet for de som er virkelig fattige vet jeg ikke helt, men jeg lurer på om vi ikke i Norge har nådd et innteksnivå hvor et flertall faktisk har råd til å kjøpe ting som varer, men henger igjen i gamle vaner.

Jeg har møtt mange mennesker i mitt liv, fra nær familie som i noen sammenhenger knapt er til å skjelne fra en selv, til tilfeldige bekjente som
likevel har delt av sine egne opplevelser. Jeg har ikke noe problem med å se at de fleste på ett eller helst flere punkter mangler oversikt nok over seg selv til helt å kontrollere sitt eget liv, sine handlinger eller konsekvensene av dem. Det gjelder selvsagt også meg selv – selv om jeg ofte roser meg over å vite mye om meg selv, blir jeg stadig overrasket, og slett ikke alltid positivt.

Det er vel heller ikke et fornuftig mål å kontrollere sitt liv helt, det ville dessuten fort kreve at man kjente omverdenen og dermed sine medmennesker 100%, eventuelt kontrollerte dem like mange prosent. Tendensen kan vi ha alle sammen, men lurt er det ikke å være helt kontrollfrik eller rett og slett manipulator. En viss tillit til verden er nødvendig, og har man det er det nødt til å skape en viss usikkerhet om utfallet av det man gjør. 

En viss mykhet av denne typen er også nødvendig hvis man skal unngå for stor stivnakkethet eller rett og slett brutalitet.

Det andre spørsmålet, om en handling lar seg identifisere ut fra
konsekvensene av den, krever litt mer tankearbeid, kanskje mest fordi det ofte vil være stor uenighet om hva konsekvensene av samfunnsmessige eller politiske handlinger er. Identifiseringen vil altså avhenge av hvordan man oppfatter samfunnsfenomenene, når man velger den synsvinkelen å se på dem som konsekvenser av noe. 

Men i den grad man kan oppnå enighet for eksempel om at oppsigelser eller nedleggelse av en hjørnesteinsbedrift vil kunne skape forskjellige sosiale problemer via arbeidsløshet, bør det ikke være umulig å slutte seg til at tilstedeværelsen av ett av disse fenomenene kan skyldes at noen bedrifter har lagt opp eller flyttet på seg, for eksempel på grunn av konjunkturene, bør det la seg gjøre å etterspore i hvert fall noen av konsekvensene hvis man kjenner noe til historien til bedriften eller stedet, altså vet noe om hva som skjedde.

Begrunnelsen eller beskrivelsen vil altså kreve en viss enighet om fakta, ellers må man slåss for synspunktet sitt i en diskusjon, noe som selvsagt skjer jevnlig. Ofte bunner forresten uenigheten i uenighet om hvilke
fakta som er viktige og hvilke ikke, ikke om det og det faktisk er skjedd.
Vanligvis finnes også ganske forskjellige oppfatninger av hva man burde
gjøre under bestemte omstendigheter, hvilke forventninger det er rimelig å ha til samfunnet, for eksempel, noe som også påvirker vurderingen av hvilke valgmuligheter man hadde hvis man for eksempel ble oppsagt.

Mange av oss har en tendens til å ta med seg hang-ups på jobb, og det
krever ofte en viss romslighet å være kollega, noe de fleste heldigvis har.
Drivkraften for å velge den jobben de har valgt er for mange nokså uklar, de snakker for eksempel om hvilke ”tilfeldigheter” som førte dem til et lykkelig valg av arbeid, eller de føler nesten ikke de har foretatt et valg i det hele tatt, men havnet riktig allikevel.

Uansett om vi gjør vårt beste for å legge igjen private problemer hjemme når vi går på jobb, er det vanskelig å komme unna at noe av det vi gjør
på jobben er å løse noen av dem. Det trenger overhode ikke være negativt, og for noen er det så enkelt som at de ønsker en inntekt fra noe som ikke er alt for krevende. Andre, for eksempel kunstnere eller andre som har klart å finne en jobb hvor de kan bruke evner de har virkelig lyst til å bruke, kan finne på å bruke sitt eget privatliv nokså direkte i arbeidet, og beveger seg fra problem til problem, som løses til andres nytte hvis de får til noenlunde det de vil og er heldige med nedslagsfeltet.

De som ikke er livskunstnere på denne måten bidrar selvsagt også, men kanskje på mindre personlige måter, eller man kunne kanskje si, på mer personlige måter, for eksempel ved utholdenhet i arbeidet eller gode sosiale evner på arbeidsplassen. Betydningen eller viktigheten av det ene eller andre skal jeg ikke ha sagt noe om, særlig i dag hvor dine kolleger eller venner i Palo Alto er bare et par-tre tastetrykk unna og betydningen av ordet ”lokal” er svømmende.

De flestes arbeid vil vel ligge et sted imellom disse to ytterpunktene, eller kanskje flere steder, gjerne på den måten at de personlige aspektene er tilstede i arbeidet, men kanskje ikke så bevisst, eller i hvert fall ikke som en bevisst integrert del av arbeidet. I ettertid, over en øl eller en kaffe, vil man allikevel i heldige tilfeller kunne konstatere at et prosjekt eller en jobb ”bragte en videre” på den ene eller andre måten, uten at man kunne si helt på forhånd hvordan ens egne valg bidro til det.

Man kan si at selve arbeidet ofte bærer i seg muligheten til å utvikles av det, og uten at man selv planlegger det, skjer akkurat det, gjerne som følge av andre innlærte egenskaper, for eksempel utholdenhet, trofasthet og energi. Kreativitet er heller ikke å forakte i denne sammenhengen, fordi man da ofte får gjort ting man i hvert fall ikke hadde planlagt.

Selve spørsmålet om en strategi kan være ubevisst er forsåvidt uinteressant hvis det man vil er å finne ut om det for eksempel er lurt for samfunnet at veldig mange handler veldig mye på IKEA. Poenget er selvsagt at mange for tiden ikke vil bli tatt for noe som de selv hevder det ikke var meningen å gjøre, men de har allikevel ofte bidratt til for eksempel økt CO2-utslipp, akkurat som alle oss andre som også handler mye i perioder, men som allikevel ikke tror det er så lurt. Våre hensikter er – noen ganger – mindre interessante, effekten i verden av det vi faktisk gjør er av og til viktigere å diskutere.

“Logisk sett”, vil mange si, kan ikke en strategi være ubevisst, fordi selve ordet impliserer en bevisst handling. Men selv om dette språklig sett
kanskje er riktig, blir det litt for enkelt å henge seg opp i dette isolerte
faktum og se menneskelige handlemåter så snevert. Mennesker gjør mange rare ting, og dette er vel en av dem.

“Ubevisste strategier” er så vidt jeg vet et uttrykk i hvert fall fra psykologien, og fra mitt hverdagsliv også, ment å beskrive det
faktum at vi noen ganger kan sette i gang og gjennomføre ganske innviklede ting i forhold til verden rundt oss, både uten at vi legger merke til det, og uten å vite helt vet hvorfor eller hvordan vi gjør
det. Praktiske feiltagelser kan godt sees på som ubevisste strategier, og
hele begrepet er en konstatering av at man ikke alltid vet hva man holder på med, selv om det også kan være tilfelle, at man vet det, altså.

De 100 000 kronene kunne gjerne vært brukt på noe mer fornuftig. Helt
ærlig.