Mange menn må ha en rød biff av og til, og mange damer tåler ikke synet av en dråpe blod på tallerkenen. Hva skjuler seg bak denne lille konflikten?

Mat kommer fra naturen, enten direkte eller kultivert av mennesker. Et enkelt faktum som vi har lett for å glemme i vår telleiver, vi teller kalorier, vitaminer, kjemiske stoffer, vi gir litt for lett prioritet til kjemi og matematikk, og glemmer at biologi også er en naturvitenskap, og at naturen er levende, vi kan ikke leve av kjemi alene, og at mat også hører inn under denne vitenskapen, i tillegg til de andre naturvitenskapene og psykologien, kunsten, medisinen, alle vitenskapsgrener som befatter seg med kultur, samfunnsvitenskapene. Sunn fornuft trenger vi selvsagt også, men det er ikke alltid lett å bli enige om hva det er for noe.

Hvis man er enig i at husdyrhold prinsipielt er ok, gjenstår å konstatere noen ting: At man ikke gjør det helt ”naturlig”- at man forer og eventuelt medisinerer med matkonsum for øye. Men menneskelig virksomhet trenger ikke være helt naturlig for å være funksjonell og riktig – bevisste tanker, at man delvis “lager” et produkt som består av et dyr, som mange ser på som egentlig et naturprodukt, dyredrap med overlegg – dette hører med til vårt liv, tenker jeg. Jakt er også i og for seg brutalt – man dreper for å spise.

Jeg synes det er greit alt sammen til et visst punkt, men man må ta hensyn til dyrene også, miljøet og oss selv. I mange tilfeller henger de tre tingene sammen. Men jeg aksepterer at dyr blir oppdrettet og drept for min skyld.

Det man selvsagt bør passe på å sjekke er hva disse ordene innebærer, det er nok av dem for tiden som sier omtrent det samme i en hånlig tone og lar det skinne igjennom at veggiser og de som sier for mye om dyrevelferd og miljø er noen, vel, kyllinger, som ikke skjønner at en mann må gjøre det en mann må gjøre for å overleve, også å presse det som kan presses ut av en kyllingfarm, hvis det er det det er snakk om. Bunnlinja er det som gjelder, og tøft er det, og stilig er det å være tøff også. Og som sagt bør man sjekke hva som skjuler seg bak dette fliret også, kanskje sånt snakk er mest snakk i første omgang, selv om det, hvis det blir akseptert som norm, kanskje baner vei for akseptert rovdrift.

Jeg har spilt masse såkalt popmusikk, og mye av det er god musikk, men noe er nesten bare spinn.

Det samme skillet finnes i matkunsten. Noe mat har kraft, ofte bokstavelig talt i form av kokte bein eller fiskehoder eller andre ting, mens nokså mye av den fabrikkproduserte maten, for eksempel, hører hjemme mer i Robbie Williams-avdelingen, lett laget, svelget og hivd. Hva som er hva kan man til en viss grad diskutere, men ikke at det finnes et sånt skille. Lever man bare på corn flakes får man trøbbel.

Det er gjort for mye med maisen til at den kan være basismat, den er prosessert for mye eller på feil måte og inneholder antagelig for mye sukker eller lettfordøyde karbohydrater. Og det motsier tilsynelatende det jeg for et øyeblikk sa om mennesket som kultiverende matprodusent. Bortsett fra at det kanskje er snakk om graden av bearbeiding, og også hvilke teknikker som brukes. Det er forskjell på seriøst møbelhåndverk og IKEA også. Å leve først og fremst på foie gras er heller ikke å anbefale, men som supplement går det bra. Antagelig corn flakes også.

Det finnes mat med mye innhold, og med lite, og kroppen vet forskjellen, vil jeg tro, om ikke de mer intellektuelle delene av vår konstitusjon klarer å holde orden på tingene. 100% enten-eller er det vel stort sett heller ikke, da snakker vi om dødelig gift.

Men hvis barn, for eksempel, konsekvent velger ensidig kost eller lettfordøyelig mat, kjeks hver gang man kan, kan det hende at det skyldes ett eller flere følelsesmessige problemer. Jeg sier ikke at det alltid er sånn, men det kan være det. Hvis man spiser ordentlig mat kan man risikere å bli konfrontert med seg selv, på samme måte som når man møter ordentlig kunst. Det er jo til en viss grad samme sak, mat er også kunst, ikke sant?

Et barn har ikke rukket å prøve alt mulig, og er stort sett så mye mer følsomt enn en voksen at reaksjonene på ting kan bli sterkere og vanskeligere å håndtere. Men prinsippet om at mat er kunst, en meddelelse fra ett menneske til et annet, forklarer noen av reaksjonene som kan komme.

For oss, i dag, er det jo også mye mat å velge i, poenget er at det å spise masse sukker og junk ofte er en flukt fra egne følelser, eller i verste fall et vedlikehold av nevroser. Selvstimulering og selvdestruktivitet finnes også, i seg selv nevrotisk atferd som ikke bidrar til oppbygging, men nedbryting av personligheten og helsa.

Ikke dermed sagt at man bør leve 100% sunt, man trenger også time-out i forskjellige former, og selv om jeg innser at jeg selv og mange andre overdriver dette, tror jeg overhode ikke det er lurt å leve uten frisoner, og man kan jo ha dem i matveien også.

Skillet som jeg har antydet ovenfor (og det er selvsagt ikke alment) skyldes kanskje også noen kvinners angst for det urene eller det usunne, mens det for mange menn er deilig å gi blaffen i mors formaninger om å spise sunt eller være helt ordentlig. Dette er jo ikke et kjønnsskille for alle, som sagt, men det finnes.

Spartanske holdninger kan være født av nødvendighet, ikke sjelden i form av fattigdom eller knapphet, og bør vel modereres på samme måte som for mange overdådige vaner, så man ikke ødelegger gleden ved maten. Selv om hverdagen kanskje bør holdes litt nede, må man ikke glemme festens gave, som jeg så det formulert i en eskimomyte. Selv om man har sett folk drikke seg fra gård og grunn er det ikke gitt at alle som fester eller i det hele tatt drikker lever et uansvarlig liv. På samme måte har jeg festet sammen med avholdende som ikke hadde problemer verken med sitt eget humør eller det faktum at jeg drakk øl eller vin eller hva det nå var.

Motstand mot å vite noe om både mat og drikke har vært klart tilstede i vår krok av verden – tenk på fortellingen om Babettes gjestebud, som satte i gang masse god matlaging her til lands, forresten, da den ble filmatisert. De gamle jomfruene gjorde jo faktisk skam på maten ved ikke å si noe om de fantastiske rettene. Selv har jeg hatt en lang periode hvor det har vært vanskelig å huske den lille kunnskapen om vin som dryppet inn, og selv om jeg ikke har gjort noe seriøst forsøk på å bli flink, registrerer jeg reaksjonen min, som manglende evne til å systematisere på dette området, en hvit flekk på kartet som det var vanskelig å relatere til, en sperring.

I dag finnes det eksperimentering med det meste, men disse fenomenene finnes fortsatt. Den gamle bondetradisjonen lever også i beste velgående, og siden man fra gammelt av stort sett saltet ned for å få ting til å holde seg, er gjennomkokt kjøtt en signalting for denne eller disse kulturene. Blodig lammekjøtt eller kylling som ikke er helt drept er for noen litt jålete, litt for moderne mat. Avocado og squash har noe av den samme følelsen. Puslete, kanskje. Man blir kanskje ikke ordentlig mett heller, til tross for at et moderne liv burde kreve et annet kosthold enn det gamle fysiske slitet.

Tendensen til å bruke mat til å tøffe seg med kan også ha en selvdestruktiv side, sukker er lettere å være tøff med enn frukt, som nok ville dekket det reelle behovet for fruktsukker eller C-vitaminer, og kaffe føles barskere enn te, kanskje rett og slett fordi det er giftigere og man merker det. Barn som ikke har mer protestrepertoar igjen tyr ofte til selvdestruktivitet, og det er verdt en sjekk om det ikke også gjelder usunt kosthold på andre stadier i utviklingen. Jeg synes jeg har sett forholdsmessig flere tenåringer enn 50-åringer sette tenna i en hamburger fra gatekjøkkenet, men uten at jeg bekymrer meg mye, egentlig. Når det blir en familiegreie å gå må mækkern blir jeg mer urolig. I tenårene er det mange flere som gjør rare ting, uten at de nødvendigvis dør av det.

Man får uansett lese om igjen det jeg sa om time-out.

For mye usunn mat, eller for mye mat i det hele tatt, kan også være et middel til å dekke over vanskelige følelser, noe jeg regner med mange med såkalte spiseforstyrrelser vil skrive under på. Man stapper i seg, for eksempel, i frustrerte øyeblikk, får en slags rus eller i hvert fall bedøvelse, fraværenhet fra problemene, kanskje, og lever en stund til med dem. Man blir jo som regel overfladisk sett ”fornøyd” av å spise et eller annet, blant annet fordi en helt grunnleggende side av det rett og slett er å stille sulten.

Sukker inneholder denne effekten i destillert form. I verste fall kan matavhengighet, om man kan bruke et sånt uttrykk, bli et langsomt selvmordsforsøk.

Vaner og uvaner forplanter seg også ofte fra foreldre til neste generasjon, direkte i form av imitasjon, eller på mer innviklede måter, ved en protestreaksjon som ikke forsvant, avsky eller irritasjon over kjedelige matvaner, over slafsing, snobberi eller andre ting. Hva utfallet blir er ikke alltid godt å si, men et eller annet utfall blir det jo ofte, så lenge det er et problem der.

Det er ikke lett å forutsi hva slags mat som utløser hvilke følelser, men at det er forskjeller kan det vel ikke være tvil om. Gamle kataloger over matvarer som innvirker på helsa på bestemte måter bør oppfattes med forsiktighet, men det er på høy tid å rydde i feltet kropp og psyke, som dette også handler om. Noen gjør det kanskje faglig, men i offentligheten er det mye uklarhet for tiden.

Man burde, synes jeg, ikke miste helt følelsen av at maten kommer fra naturen, men dette kan komme til uttrykk på så mange måter og i så mange grader av naturlighet og kultivering, rått eller kokt, fint og grovt.

Det er kanskje et poeng som ikke føles helt relevant hvis man nettopp holder på å fri seg fra deler av det ”naturlige” liv fordi man føler seg for mye bundet av tradisjoner eller andre ting. Både Internett, reising, nyvunnen fysisk frihet og mange andre ting er uttrykk for en frigjøring fra naturen som er en stor bevegelse for tiden.

Jeg synes for så vidt ikke det er rart at det skjer, naturen har jo vært et problem for menneskene bestandig, i tillegg til en positiv ting.

Men forlater vi naturen fordi vi trenger friheten, må vi huske på å komme tilbake til den igjen i den grad at vi ikke ødelegger for mye av hverken den eller oss selv. Vi unngår ikke å ødelegge noe og endre noe, men tross alt klarer vi oss ikke bra uten å ta hensyn til naturen, enten vi ser på oss selv som rene kulturprodukter eller rene naturfrembringelser.

Vi er vel ingen av delene, vår jobb er både å passe på naturen og å kultivere den. Jeg vil tro vi som mennesker trenger å spise begge deler også, rå grønnsaker, for eksempel, og skikkelig mat-kunst.

Dette bør være basis for matkulturen, sånn at det er mulig å møte seg selv ved matbordet, som i møte med all annen kunst.