Apropos overspising:

As- eller al-Suyuti, egyptisk, islamsk teolog og skribent fra 1400-tallet, sier i en bok om medisin at man skal spise når det er nødvendig for opprettholdelse eller bevaring av helsa – ellers ikke, kort og godt. Han lister opp noen – stort sett fysiske – tegn på sult, og konstaterer ganske enkelt at hvis disse tegnene ikke er tilstede, er mat ikke nødvendig.

Riktignok er ett av tegnene at man har lyst på mat, og her ligger kanskje hele problemet for mange av oss, men formuleringen er verdt å merke seg allikevel. Boka er full av beskrivelser av plantenes og i det hele tatt matens egenskaper som medisin.

Av egen erfaring kan jeg si at ren kjemi, som veldig mye vestlig medisin er basert på, i mange tilfeller ikke helbreder, bare stabiliserer en problematisk tilstand, slik at man oftere må fortsette med medisinen over lang tid. Hvis det ikke finnes noen medisin mot det som plager en, for eksempel når det gjelder det som før kaltes “diffuse plager”, vil leger i mange tilfeller gi råd som i hvert fall ikke strider mot det mange “økologisk” orienterte “urtefriker” vil mene. Dermed burde man kunne få en hunch om at det som sies om urtemedisin og andre former utenfor tradisjonell behandling ikke nødvendigvis er feil, men man må se seg for, fordi kunnskapen ofte ikke er ordentlig systematisert.

Jeg er ikke forsker, absolutt ikke medisiner, men jeg tror jeg kan mene at det man spiser, også urter og andre “levende” tilsetninger til maten, i mange tilfeller gjør mer i retning helbredelse, det hjelper på lang sikt, virker det som for meg. Med i regnestykket er også det jeg tror er et faktum, nemlig at helbredelsen i så fall tar lengre tid enn det som er vanlig med rene kjemiske stoffer, piller og andre ting.

I hvilken grad dette stemmer, og når det ikke nytter å bruke biologi heller enn kjemi, er åpent for diskusjon.

I hvert fall noe å tenke over for oss som er på denne siden av den såkalte vestlig/muslimske delelinja, og noe å lære, kanskje, for de av oss som er så sultne bestandig.

Litt drøyt å ta det bokstavelig, jeg liker ikke å være partykiller, men mat som medisin er noe vi her oppe begynner å få behov for å vite noe om – helst i praksis, og vel særlig til hverdags.