Redselen for det ukjente er en ikke uvesentlig del av både barns og mange voksnes matverden. Det spørs hvor tøff man er – men tenk deg at du setter tennene i noe du ikke aner hva er – frukt, fisk, grønnsak… Såkalt italiensk salat har for meg alltid vært et sånt buskas jeg ikke vil inn i. Gud vet hva som skjuler seg inne i majonesklisteret…

Reaksjonen er ikke så merkelig. Etterhvert skjønner jo mange av oss små barns reaksjoner på fremmede: Man gjemmer seg, vil ikke hilse. Grunnene kan være mange, men barn er jo stort sett mye mer ubeskyttet enn voksne, de oppfatter og tar inn mye mer, og det kan være god grunn til å gjemme seg noen ganger, for en som er mer uferdig enn oss store. Hva som stikker ut av en voksen sjel kan jo som kjent være så mangt, og barn er også forskjellige personligheter.

Vi voksne reagerer også ofte sånn, vi er bare mer høflige, det synes ikke så godt.

Og mat er – for barn, vil noen si – ”personer”, levende som alt annet. Som kunst betraktet er det jo faktisk levende, på sett og vis, representasjoner av noe menneskelig, man kan si at osten er sinna, chilien også, ingen vil kalle risgrøt for det, det finnes faktisk forskjellige karakterer her også, som ellers i kunsten.

En annen sak er at sanseapparatet hos barn oftest er helt i orden, i motsetning til hos voksne, hvor det gjerne er sløvet av mange års spising, røyk, kaffe, kanskje presset opp i et hjørne av for mye salt gjennom lang tid. Dermed blir reaksjonene på det som måtte være der sterkere. Man trenger kanskje mindre av krydder også, men det er jo også en vanesak.

Dessuten vil man jo gjerne ”vende barna til” et og annet. Hva man spiser er også et kulturspørsmål, til tider et familiekulturspørsmål, og hver av foreldrene kan jo finne på å slåss for sin egen familiekultur, til ulempe for motparten, kanskje. Så spørs det hvem som vinner. Noen kulturer har problemer med å møtes, å spise roquefort blir kanskje sett på som problematferd i noen pannekakeland, mens risgrøt for noen urbane blir urtradisjonelt og kjedelig.

I tillegg til kulturelle føringer av forskjellig slag er smaken som kjent også som baken, vi er individer i tillegg til kultur- og gruppevesener. Så helt enkelt er det ikke alltid, å finne út hva som er grunnen til at noen ikke liker et eller annet.

Alminnelig familiepsykologi forteller oss også at vaner – og uvaner – har en tendens til å forplante seg til neste generasjon, enten det skjer i form av kopiering eller tvert imot trass, med det motsatte av utgangspunktet som resultat, eller noe helt annet.

Metodene for å vende barna i en eller annen retning spiller også en rolle. Noen presser barna til å spise opp, sitter foran dem en time eller mer inntil de gir seg. De skal ikke få vilja si. Jeg vil si dette er drøyt – i dag er det for det første vanlig å innrømme hvem som helst en god del frihet, hvis ikke motreaksjonen er bitt normen igjen – og dessuten kan det være lurt å bruke tid selv om man synes det man gjør er fornuftig. Sult er en relativt naturlig ting, den kommer ikke på kommando, selv om noen fortsatt synes å tro det eller faktisk fortsatt er programmert til en tid og en situasjon hvor det virkelig var mangel på mat.

Noen er altså også fortsatt bekymret for at barna ikke spiser nok, og selv om det forekommer underernæring i Norge i dag også, vil jeg tro årsakene så å si alltid er av psykisk, ikke fysisk art. På tide å rydde i oppdragelsesmetodene.

Mat er også i utgangspunktet lystbetont for de fleste, så er det leit å bli tvunget til å spise. Det kan avstedkomme mye rart, for eksempel fysiske reaksjoner, kvalme ved enkelte matvarer man ikke likte og likevel måtte
spise, for eksempel.

Matinteressen er jo tross alt også forskjellig fra person til person, det er ingen grunn til at alle barn skal være like interessert i fenomenet smak. Men man kan jo bli enige i familien om at smak er et poeng, i tillegg til sunnhet, utseende på maten og hva man ellers prioriterer. Man kan i hvert fall gjerne respektere matlaging som et håndverk og en kunst, og selv om man selv ikke er verdensmester gjør jo ikke det noe hvis man gjør sitt beste, innen rimelighetens grenser.

Bordskikk er et tema, min strategi er vel at jeg vil lære dem å sitte rolig ved bordet, men ikke nødvendigvis med det samme. Man bør kunne det når man er voksen, men når man er seks er det ikke alltid farlig. Regler uten unntak hører ikke hjemme noe sted, det er etter min mening en regel uten unntak. Forstå det den som kan. Hvordan stemningen i familien og mellom de voksne er vil også påvirke stemningen rundt bordet og ønsket om eventuelt ikke å være der i det hele tatt. Snakker man ikke om ting som er vanskelige blir de som regel liggende der som et problem.

Sukker demper følelser eller setter en i litt ubegrunnet godt humør, hvis det finnes noe sånt. Fett pakker en inn, så det er mulig man kan tenke at det har evnen til å gi oss en form for trygghet. Sjokis er i hvert fall ofte trøste-”mat” for mange, og det er påfallende at det man stort sett kan få å spise på en bensinstasjon er sukker og fett.

Det er ikke sagt at alle er hekta på disse tingene, noen barn liker ikke sjokolade og noen orker virkelig ikke for mye fett. Det blir statistiske størrelser, det meste.

Barn blir ofte mette av andre ting enn voksne, vi har i hvert fall i vår(e) kultur(er) vendt oss til at uten mel om morgenen og kjøtt, fisk og karbo til middag får man ikke nok energi. Jeg skal ikke ha sagt for mye om dette, men mange vaner kan endres hvis man vil eller må, og man får så passe på at alle får det de skal av næring, sånn som man tror. En dag uten brød eller kjøtt er definitivt ingen katastrofe, heller, er det et virkelig behov kan man bare ta det inn igjen om kvelden eller dagen etter. Eller to dager etter. Livet er relativt langt, selv for et barn, det finnes veldig ofte en sjanse nr 2.

Det har nok også noe på si for fordøyelsen hvordan vi får i oss maten, og mange av oss har en tendens til å glefse i oss, med store biter. Magen liker det bare sånn passelig, er min erfaring i hvert fall. Jeg tror ikke så få på min alder fra tid til annen har problemet med en ”klump i halsen” som er vanskelig å får svelget, og helt uten medisinsk empiri kan jeg tro at det er en sammenheng med måten å spise på et eller annet sted. Kanskje blant annet.

100% sikker er det vanskelig å være med barn, synes jeg, barneoppdragelse er noe som i nokså stor grad må finnes opp på nytt av hver familie eller i hvert fall generasjon. Upålitelighet eller uberegnelig oppførsel skaper problemer, helt konsekvent strenghet også.

Jaja. Lett er det ikke, man får ta et prinsipp i hånda og se om det kan brukes til noe.

Man må nok noen ganger finne seg i å la være å gjøre et og annet også, selv om barn, som alle andre, også lever ok med folk rundt seg som ikke er perfekte. Så lenge det ikke blir en unnskyldning for slitsomme ting.

Man bør ideelt sett jobbe med seg selv også, selv om dette er et kilent punkt fordi mange ikke helt vet hvordan, og fordi det ikke er lett å si hvor dypt man skal gå med egenterapien. Men barn oppfatter uansett veldig mye av hva du er også, ikke bare hva du gjør.

Selv om du selv oppfatter deg som summen av dine handlinger, vil man enten man vil eller ikke få inn andre inntrykk av en person som ikke nødvendigvis er tilsiktet eller bevisste. Er alt dette ubevisst blir det fort et problem å gjøre noe med det, når det faktisk trenges en holdningsendring av et eller annet slag. Mange er flinke til å ”lese” andre personer, og barn er veldig flinke, de må det for å forsvare seg, blant annet, mentalt, da, får vi håpe.

Finnes det noen ideell holdning til mat som man kan viderebringe? Glede over maten er på moten, får vi håpe, måtehold er det ikke. Det burde kanskje være det, selv om vi selvsagt alle prøver så godt vi kan å fri oss fra puritanismens tvangstrøye, med overspising i matveien som resultat. Alt kan jo bli et mas også, hvis man overdriver eller lager for mange prinsipper av ting på forhånd. Av og til er det enkle best, av og til ikke.

Positiv kreativitet kan være en vei til mye fint – hvis man selv lager den maten man liker, kan barna lettere være med å lage den også, vil jeg tro. Selvsagt den maten de liker også, men virkelig entusiasme smitter, mange dytter seg selv vekk fra horisonten og argumenterer alltid med at det er et eller annet ”barna vil ha”. Noen ganger stemmer det, andre ganger kunne kanskje de også tenke seg noe nytt, ikke alltid det  samme gamle. Det spørs jo hva en selv liker også, men da kan man jo stå ved det hvis det er en selv som egentlig bestemmer.

Som sagt, lett er det ikke, jeg skal ikke si at jeg har orden på tingene, men et poeng er i hvert fall å bruke tid, synes jeg, med moderat press. Hvis barna blir greie spisere, er det kanskje noe som skjer delvis uten at vi vet hvordan, og fint hvis vi slipper å tenke og streve så mye.

Men tid er et nøkkelord, ingen liker tvang, og har man dårlig tid til å spise kan man bli nødt, eller måtte gi opp det man prøvde å få til.