http://www.youtube.com/watch?v=okSpoz6ZUOU

Virkelig ikke dårlig å høre denne pianokonserten som noe i seg selv, ikke
bare som en mindre utgave av Chopins pianokonsert nr 1 (som er den mest kjente).

Denne har kanskje dypere farger eller mer ro enn nr 1, den er i hvert fall spilt sånn her, og det fungerer bra. Egentlig er den ikke mindre interessant enn e-mollkonserten, den forteller kanskje bare en helt annen historie, selv om den har virkelig mange av de samme elementene.

Jeg tror godt man kunne ta den enda lenger i samme retning som pianisten har begynt på, i hvert fall ville musikken tjene på at hun frigjorde seg enda mer fra den første konserten. Noen av de litt mørkere og innviklede tingene i tredje sats ville antagelig forandre enda mer på hele stykket hvis de ble utforsket skikkelig – nå fungerer de ikke helt, fordi solisten fortsatt prioriterer litt for mye de tingene som er karakteristisk for konsert nr 1.

Det er en veldig vanlig måte å gjøre denne konserten, å spille den som nr 1, men ikke helt, og dermed blir det ikke riktig så spennende. Vi har hørt den første, hvorfor skulle Chopin skrive den andre hvis den stort sett handler om det samme?

Hvis man lytter litt mer til de “annerledes” delene av konsert nr 2, spiller dem annerledes også, og forandrer resten av musikken sånn at alt passer sammen, får man fram et annet bilde. Man kan kanskje si at musikken kunne handle om to forskjellige personer i den samme historien, naturlig nok med forskjellige reaksjoner på det som skjer. De er ikke opprørt av samme grunn, eller i hvert fall ikke på samme måte.

Små ting, kan man si, men ikke lurt å overse, tror jeg. Det blir riktigere å spille det på den måten, kan man kanskje si, og i hvert fall mer interessant. Denne musikken har mer å si på denne måten, vi får fram mer, flere poenger.

Her er e-mollkonserten til sammenligning, i en versjon med Artur Rubinstein, som spesialiserte seg på Chopin:

http://www.youtube.com/watch?v=nP_VQ63o_JI