Nå er jeg faktisk litt lei. Her om dagen støtte jeg nok en gang på den lille kommentaren om Knausgård, at han kunne vel bare ha valgt å gjøre det annerledes. Han trengte ikke ha valgt å utlevere familien sin på den måten han gjorde.

Det virker som om dette har festnet seg som et nokså alment synspunkt, og det sier noe om hvor lite mange vet om hvordan en kunstner jobber, hva han må og ikke må. Ja, unnskyld, men det trenges faktisk litt kunstutdanning.

Jeg synes også synd på familien hans, men først og fremst synes jeg synd på fyren sjøl, fordi han måtte ut i skolegården uten klær på.

Det er nemlig ikke sånn at du kan velge alt du gjør som kunstner, og da snakker jeg i en hvilket som helst genre, billedkunst klassisk eller moderne, tekst, performance, musikk, alt. Når du først har satt i gang det toget og satt deg på det, og det gjorde du for lenge siden, kanskje som barn, du valgte å bli musiker, maler, forfatter, alle disse yrkene som våre fortsatt innbitte moralvoktere noen ganger hater fordi det følger liv med på kjøpet som de synes er så lite ”respektable”. For å si det på en annen måte, de respekterer dem ikke, ikke de sidene ved dem som ikke passer inn i de snevreste sidene av deres liv.

Altså, når du først har satt i gang toget, tatt valget (hvis det var et valg) nytter det ikke å hoppe av. Du må være med enten du vil eller ikke, og du kan ikke helt velge dine prosjekter eller fasongen på dem. Du kan selvsagt ha planer, og noen ganger lar de seg realisere, men prosjekter har en tendens til rett og slett å dukke opp, i hodet eller magen eller sjela eller hvor de nå finner det for godt å bosette seg.

Og så må du gjøre det, kort og godt. Du kan selvsagt la være, legge deg på sofaen og pleie din latskap eller ta en kopp kaffe til eller en tur til på besøk til noen eller på kafé hvis du har penger, alt det der som mange misunner oss fordi de tror vi har fri dagen etter. Ja, noen av oss har kanskje det av og til, men som sagt, det er en pris for ikke å arbeide, i tillegg til manglende inntekt. Den klumpen jeg har i magen, og som blir til musikk eller andre ting, den vokser nemlig, hvis man ikke gjør noe med den.

Til slutt, hvis du virkelig lar være i lengre tid av en eller annen grunn, antar den sånne dimensjoner at du føler du er døden nær, og hvor bokstavelig det skal tolkes er det kanskje ikke så lett å vite bestandig. Jeg snakket med min fastlege om det en gang, og han sa noe i retning av at stort sett visste de jo om folk ville dø eller ikke. Men, så var det noen eksempler på det motsatte, en idrettsutøver, i toppen, som hadde en eller annen kroppsdel full av kreft uten at noen hadde oppdaget det. Han var godt undersøkt, tror jeg. Og så sier legen til meg, litt sånn kameratslig: Men det er jo på den ekstreme siden. Underforstått, sånn lever ikke han, og ikke jeg, siden jeg er en oppegående fyr som, til tross for mange års problemer, har tunga rett i munnen, realitetssans og snakketøy og alt i orden.

Men det er jo nettopp det vi gjør, vi lever på kanten. Jeg skal ikke si at alle våre angster fører til døden, men følelsen av det kan jo også føre deg til, la oss si, galskap, ubalanse fysisk eller psykisk, eller manglende evne til å holde orden på de sidene av livet som, som sagt, noen av de gamle synes er viktigst av alt, det et ordentlig menneske i hvert fall holder orden på.

De tingene som er nevnt ovenfor er av og til en del av selve prosjektet, det kan man heller ikke alltid forutsi, det spørs hva som ligger i det, selve stoffet eller greia eller innholdet eller hva man nå skal kalle det. Noen ganger er det piece of cake, noen ganger er det skikkelig jævlig. Lettelsen over å bli ferdig, få levert produktet, er desto større, og – ikke minst, fordelen for meg selv er også stor, det gir meg jo masse i form av personlig utvikling og innsyn i sider av tilværelsen som mange kommer borti mer tilfeldig. For meg er det faktisk en del av jobben.

Her burde sånn sett kanskje misunnelsen ligge, heller enn i det som noen tror er den store drivkraften for de fleste, penger eller berømmelse. Og det er ikke greit å jukse med det.

Vi har ting å si, det vi leverer skal være sant i så stor grad som mulig, hvis man tar snarveier blir man sittende igjen med jokeren og publikum trekker på skuldrene eller går rett og slett skuffet hjem og du selv føler deg som en dritt, for de kom og skulle faktisk få noe av deg, noe som for dem er viktig, de elsker jo faktisk musikk, i mitt tilfelle, og lever på de opplevelsene jeg eventuelt produserer. Jeg gjør også det, men jeg kan jo ikke unngå å bli lei av og til. Da gjelder det, for på det femte smeller det. Hvis du ikke leverer er det ikke ok. Noen anledninger, hvor det ikke gikk bra, kommer jeg antagelig til å huske bestandig, og ikke på grunn av egen forfengelighet.

Du blir kort og godt ikke ferdig før du er ferdig, altså, før prosjektet og din egen profesjonalitet sier at nå er det ikke mer å gjøre.

Og som sagt, hvilke sider av prosjektet som er valgmuligheter og hvilke ikke er ikke opp til meg å bestemme, i hvert fall er det alltid noen ting man er nødt til å si, samme f. Ellers, som sagt, er det dårlig samvittighet økende til mageproblemer, mareritt, uvirkelighetsfølelse, you name it. Det kommer som sagt an på.

Om alle kunstnere har det sånn? Kanskje ikke så ille, jeg vet egentlig ikke, men jeg tror vel egentlig ingen blir det uten at de faktisk et eller annet, det er noe i en som må få en fasong, bli et eller annet, noe som må gjøres, hva det er finner man kanskje ut underveis.

Selvfølgelig hender det at man lar seg lede av forfengelighet eller penger eller andre teite ting, man går inn i prosjekter man kanskje skulle holdt seg unna, men det er ikke så lett å vite på forhånd verken form eller utfall på ting når man begynner. Og hvis resultatet blir ok, har man som oftest landet allikevel.

Veldig ofte er det et eller annet som balanserer akkurat på knivseggen, og det kan virkelig ta litt tid å komme seg etterpå, noen dager eller en uke hvor man ikke får gjort stort.

Apropos fridager igjen.

Noen ganger blir heller ikke resultatet fantastisk, det kan skyldes manglende talent for akkurat det, eller i sin alminnelighet, for kort tid, for trøblete privatliv akkurat da. Eller andre ting. Det er som i enhver annen jobb, det er knallprosjekter og mindre vellykkede.

Men er det innafor er det innafor, da vet man i hvert fall at det var ok, det man gjorde, det funka, og noen fikk noe ut av det.

Jeg også.

Og jeg vil kanskje tro at det som koster mest, smaker mest, i hvert fall er det en sannhet i enhver annen sammenheng, tror jeg, og ikke bare jeg, at arbeid som er gjort lettvint ikke blir til noe spesielt nyttig eller interessant. Publikum nyter godt av at vi faktisk har evnen til å omforme våre problemer til noe alment, som andre kan ha nytte av. For så vidt heller ikke noe som er spesielt for kunstnere.

Vær så god, dere som lever i litt stillere vann, eller ikke gjør det, men ikke helt ser parallellen: En liten time om det foraktede kønnstnerlivet.

Jeg klarte forresten ikke å lese mer enn 50 sider av den boka til Knausgård. For meg ble det fullstendig hudløst, selv om det var en vanlig roman, egentlig, hvis ikke det var det at det faktisk er virkelige mennesker han skriver om. Jeg følte det gikk meg for nært innpå, jeg orket ikke. Men jeg har venner som har lest alt sammen og fått noe ut av det, antagelig en hel del, ellers ville de vel ikke lest alt.