Jeg har aldri i mine levedager sett så mange politibiler i gatene som etter regjeringsskiftet. Jeg ser minst 4-5 om dagen, og jeg er jo ikke ute i byen hele dagen.

Det er litt for mye prat om ”trygg by” også – Oslo har stort sett alltid vært trygg, så lenge man ikke bøller med noen og passer litt på seg selv. Det er tross alt en by, og passe på må man sikkert på Kløfta også, vil jeg tro. Man kan vel i hvert fall ikke si akkurat hva man vil til enhver tid uten konsekvenser, ikke der heller.

Oslo har mange innflyttere, og ikke noe galt sagt om å være innflytter, jeg har selv vært det i andre byer og hatt mye igjen for det, og også sett stedet jeg bodde på andre måter og fra andre vinkler enn de som var derfra. Ikke noe galt i det, tvertimot. Men mange nok av de som er innflyttere
i Oslo, jeg skal ikke si mange, for jeg vet ikke, men mange nok er redde, de tror at Oslo er en farlig by, og det er faktisk stort sett ikke sant.

Jeg har rekt rundt i Oslo, i hovedgater og bakgater, siden 14-årsalderen, med unntak av de årene jeg bodde utenbys, altså – til de merkeligste tider på døgnet. Egentlig har jeg ikke opplevd mye mer sjokkerende enn fulle, litt bråkete folk, eventuelt en og annen man som sagt burde passe seg litt for. Som kanskje også er full eller dopa, helst det første, egentlig.

Men hvis man selv viser sine gode sider, eventuelt dekker til de dårlige litt når det trengs, har det i hvert fall gått bra med meg, også i nærkontakt med såkalt skumle en gang i mellom. Hvis man ikke er blandet inn i noe fra før av, trenger man heller ikke å bli det. Det er i hvert fall min erfaring. Det er ikke så fryktelig mye å passe seg for, selv om det selvsagt er noe.

I kveld kom jeg med toget fra Ski, og tok for en gangs skyld trikken de få holdeplassene bort til Grünerløkka. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke gikk – eller kanskje jeg vet det – skrekken setter seg i beina, ikke fra vonde
opplevelser i byen, for de har jeg som sagt knapt nok hatt – men fra all praten om farlige ting som pågår. Det snakkes så mye, og de offisielle sannheter beveger seg i denne retningen for tiden.

Trikken hjem var sånn halvfull, rolig pratsom som den kan være en tirsdagskveld, noen sleika unggutter, en og annen søt dame, en t-banesjåfør eller noe sånt på vei hjem. Ikke noe spesielt, egentlig. Da jeg gikk av trikken var det oppsiktsvekkende hyggelig å se to damer i 30-40-årsalderen stå på hjørnet og klemme hverandre takk for i kveld, godt og lenge. Deilig å se sånt klokka 12-aktig om kvelden. Litt lenger borte i gata sto det noen utenfor den lokale kafeen og pratet, en av kokkene vinket til meg, og jeg lot min ”naturlige” norske genanse vinne, dessverre, jeg vinket bare tilbake og gikk opp til meg selv. Normalt ville jeg slått av en prat.

Med typisk norsk mindreverdighetsfølelse snakker vi alltid om byer sørover som så fantastiske, og kelnerne er så hyggelige, mye bedre enn hjemme, folk er mye mer åpne, og så videre.

En ting er at ferie som regel er deilig, og man ser det stedet man drar til som regel fra en hyggelig side. Det er vel og bra. Men Oslo, som alle snakker ned, er for det første blitt en fin by, ærlig talt, det er jo ikke mye igjen av den litt musespiste byen som jeg elsket å utforske da jeg ble tenåring. Nesten alt er striglet og fint, og det er snart sånn at man skulle ønske seg at det stoppet. Det kunne finne på å bli litt kjedelig, litt snusk må man jo ha i en by. Men stort sett synes jeg det er flott, det er en nytelse å gå gjennom byen for tiden, den er tatt vare på mye mer enn før, i hvert fall akkurat nå.

Gatene blir heller ikke så tidlig tomme, som sagt, selv klokka tolv midt i uka er det folk ute, og de ser ut til å ha det sånn noenlunde, en god del har det til og med hyggelig, hvis de ikke er kommet seg hjem fra et måltid eller en øl.

Trikken er også en ting i seg selv – den skaper ro, tar faktisk ikke så mye lenger tid enn de til dels ganske masete og humpete bussene, og man får ro på vei til jobb. Det er en behagelig måte å forflytte seg på, man kan tenke der.

Det er faktisk ganske trivelig, ganske ofte. Mye bedre enn det rykte jeg tror byen fortsatt har blant en del.

Men altså, hvis man vil ha bråk, så får man det vel, det gjelder hjemme, og det gjelder på gata. Det gjelder vel også politiet, og for den saks skyld regjeringen, som styrer i hvert fall politiet, får vi regne med. Mer av dem i gatene har vi jo hørt mye om. Nå er de altså der.

Man kunne kanskje sagt noe om unødig bruk av skattepenger. Kanskje.

PS For de som ikke er inne i Mummitrollets verden, er Filifjonka en ensom dame som bor alene i et hus like ved sjøen. Hun er redd for det meste, stort sett at alt skal gå galt. Sånn går livet inntil den store stormen kommer. Den gjør igrunnen ikke mye galt, et vindu som blåser inn og
litt mer, tror jeg, men den snur opp ned på hennes tilværelse fordi katastrofen faktisk kom, og hun døde ikke, det skjedde ikke riktig så mye som hun hadde tenkt seg.