Mange standpunkter begrunnes idag med henvisning til forskning, og det virker som om mange tar “fakta” vel bokstavelig.

Når vitenskapsmenn og –kvinner sier de vet noe, er kunnskapen basert på observasjoner, men den ”sannheten” det er snakk om er alltid formulert i en bestemt sammenheng, innenfor et fag eller et fagfelt, og med de forbehold som følger av det.

Forbehold tas selvfølgelig også som en følge av mulige feilkilder og
muligheter for uriktige eller ikke helt dekkende teorier.

Unøyaktighet finnes ofte også i selve faget. Selv i fysikken finnes det en grense for hvor nøyaktig ting kan måles, og sosiologiske sannheter, som handler om grupper av mennesker, kan ikke nødvendigvis puttes rett inn i ett menneskeliv. Allikevel vil det være en sannhet at en bestemt gruppe mennesker har oppført seg på en bestemt måte (fortalt gjennom statistikk eller annen type observasjon) – og forutsigelser om hva de vil finne på å gjøre vil også ha en viss sannsynlighet for å slå til. Man vil også ofte kunne gjenfinne fenomener i det ene livet vi snakker om, men de vil gjerne se annerledes ut fra bakken enn fra fugleperspektiv.

Man vet ikke ingenting, men sannheter har alltid en viss rekkevidde.

Generelt befinner også all vitenskap seg også i et språklig og logisk område som er bestemt av vitenskapsteori, språklig og annen logikk og filosofi. Dette gjelder både naturvitenskap og humanistisk vitenskap, altså kunnskap om språk, musikk, psykologi osv.

Det er alltid en grense for hvor mye man kan si om virkeligheten, vitenskapen vet heller ikke alt hverken om naturen eller mennesket, og vil aldri gjøre det. Dette ”vet” alle i dag hvis de blir spurt, men i praksis vet veldig mange litt for lite om hvor grensene går. Mange av oss blir en smule hypnotisert av alle ”fakta” man kan putte et tall på, gjerne med desimaler. Det er 5.4 % sannsynlighet for…

Jaha, med hvilke forutsetninger? Hva har man egentlig spurt om eller undersøkt? Og hvor interessant er det tallet?

En del ting vil aldri med fordel kunne puttes inn i et måleapparat. Graden av forelskelse eller opplevelsen av en tur på Lopphavet i havblikk er bare noen enkle eksempler. Religiøse opplevelser og erfaringen å få barn, alle disse tingene er sikkert gjenstand for forskning, men ferdig definert eller
telt blir de ikke nødvendigvis. Virkelige er de allikevel, også som del av vitenskapen. Det er også grunn til å huske på at ord er viktigere, eller spiller en annen rolle, i humaniora enn i naturvitenskap.

Det gjøres hele tiden det man kan kalle nye oppdagelser i vitenskapen, og det er vel rimelig å anta at den utviklingen ikke vil stoppe. Men inntil man når neste punkt i en eller annen utvikling, må man jo faktisk
finne seg i at vitenskapen har mangler, kanskje på felt som senere, når man har kommet så langt, vil vise seg å kunne defineres ganske godt.

Selve den vitenskapelige tenkemåten kan også være forskjellig fra land til land, fra universitet til universitet og fra fag til fag. Man kan godt si at hvert fag og for så vidt hver person som arbeider med forskning ser en bit av virkeligheten, ofte fra én bestemt vinkel, det er i grunnen mye av poenget med et fag, og i en del tilfeller utelukker dette andre synsmåter.

Dette må man også leve med. Noen ganger fører det til konflikter, også innenfor vitenskapelige miljøer. Allikevel finnes nesten alltid en viss konsensus, en viss enighet, nok til at samarbeid også er mulig.

Slik er menneskenes verden – det er ikke noen gitt å vite alt. Enhver påstand er i og for seg en abstraksjon, og dermed en tilnærming til sannheten. Livet er også forskjellig i forskjellige verdensdeler og samfunnslag, og det vil ofte være en utfordring å finne felles begreper i mentale landskap som tilsynelatende ikke har noe med hverandre å gjøre.

Allikevel er det ikke riktig å si at alt flyter i vitenskapens verden, eller at enhver påstand kan være riktig. Til tross for feilkilder og mulighet for logisk svikt vil det i mange tilfeller være mulig å si bestemte ting, både om ting som er riktige og ting som er gale, selv om man altså må ta med seg forbeholdene og legge til eller trekke fra ganske mye hvis man bruker VG eller Dagbladet eller naboen som kilde.

De fleste forskere vil være forsiktige med å være bombastiske, ikke minst fordi de vet litt for mye om forutsetningene for kunnskapen sin, hvilke forbehold som må taes når man sier noe – mens journalister som regel ikke er på samme nivå, og det er for så vidt heller ikke meningen. Diskusjoner og meninger finnes også i tilsynelatende nøyaktige fag som matematikk og fysikk. Allikevel er det alltid noe som i praksis regnes som fakta, både ting som er grunnlaget for et helt fags tenkemåte, og mer konkrete funn som alle regner med stemmer.

Med de forbehold som er nødvendige.

Ulempen med forskernes faglighet kan noen ganger være at man omtrent ikke får noe svar på spørsmålene sine, fordi forskeren ikke er flink til å gi sin oppfatning en vanlig språkdrakt, eller ikke vil gå med på journalistens formulering, fordi hun ikke synes den er nøyaktig nok. Eller fordi han vet så mye om emnet at han fortaper seg i detaljer, og tilhøreren mister oversikten.

Det er et utbredt ideal i vitenskapen å få de sannhetene man finner formulert enklest mulig, å koke det ned til minste felles multiplum, som jo i seg selv er en enkel formulering i matematikken. Ting blir tydeligere
på denne måten, lettere å forholde seg til. Men jo enklere man formulerer setningen som skal si noe sant, desto større risiko tar man, fordi man sier mer og mer ”Sånn er det”, nettopp med færre og færre forbehold.

Så må man selv, som avisleser og nettsurfer, vurdere om man tror det stemmer eller ikke, det som sies om såkalte vitenskapelige fakta og av vitenskapsmenn. Forutsetningene for forskningen er for så vidt åpent tilgjengelig, på den måten at alt en forsker sier eller har funnet ut om en sak skal være offentlig tilgjengelig.

Men det krever jo av leseren at han skjønner systemet sånn noenlunde. Generelt kan man si at å formulere en vitenskapelig sannhet vil si å formulere en setning om hvordan verden er, altså å sette navn på tingene i seg selv, slik man mener de opptrer, og de egenskaper man mener de har. Man kan si at anvendt vitenskap sier noe om hva som skjer hvis man gjør dette eller hint, men disse to tingene glir ofte over i hverandre. Allikevel er det to forskjellige vinkler som det er viktig å holde fra hverandre som prinsipper.

Noen ganger har de samme fenomenene forskjellige navn innen
forskjellige vitenskapsgrener, men man snakker om de samme tingene allikevel, og forskere på ett felt vil kunne nikke gjenkjennende til det som kommer frem fra andre felt, selv om de kanskje ville sagt det litt annerledes, lagt vekt på andre ting, for eksempel.

Andre ganger er begrepene så forskjellige at det kan oppstå uenighet om hvordan virkeligheten faktisk er, men da lar det seg som regel gjøre å finne ut hva uenigheten består i.

Uansett vil dette bety at en sannhet ikke alltid lever så godt utenfor det vitenskapelige systemet, fordi enhver sannhet er en delsannhet som er
produsert innenfor et fag, med de spesielle forutsetninger og forbehold som finnes i det faget.

Dette er en konstant utfordring: Vitenskapen vet ting, men de er formulert i et faglig språk. Samfunnet rundt er også nødt til å forstå
noe av det, men det må flyttes inn i mer allmenne begreper for å få plass i
avisene. Den overgangen er som regel ikke helt enkel.

Men man kommer uansett ikke utenom at man må ha en form for filosofisk og logisk fundament for det man sier, på universitet eller på gata. Et system av sannhet, om man vil, som man også må begrunne hvis noen ber om det. Det gjelder i selv den mest praktiske livsholdning, også selv om man ikke vet det eller har oversikt selv over alt man tenker. Alle har en virkelighetsoppfatning, en filosofi, enten de vil eller ikke, en
utenforstående kan godt analysere det du sier og gi deg for eksempel en
vitenskapelig kommentar på det eller kritisere det fra et vitenskapelig
synspunkt.

I vitenskapen er det meste systematisert og begrunnet, for å unngå feil i så stor grad som det er mulig, og for å gjøre det mulig å diskutere ting. Det er i prinsippet det man lærer på forberedende, og en viktig del av en vitenskapelig utdanning eller dannelse. Allikevel finnes det selvsagt mer og mindre interessante vinkler også i vitenskapen, fra tid til annen skjer det sikkert slurv.

Det finnes større og mindre hoder, skarpere og mindre skarpe, som skjønner mer eller mindre av ting.

Det kommer også i vitenskapen an på hva man vil. Hva man velger å
undersøke og hvordan man legger opp undersøkelsene sine er også resultat av bevisste valg, selv om det finnes regler man ikke kan bryte uten å komme opp i ubehagelige diskusjoner.

Og ting utvikler seg også. Siden en viktig del av en forskers jobb er å være kreativ, å finne nye veier for kunnskapen og for verden, kan det godt skje at noen finner på å bryte en tradisjon og ta faget inn i nye områder. En vitenskapelig artikkel fra 40-50 år siden er ikke alltid like interessant, fordi vinklene eller forståelsen har forandret seg.

Noen ganger utvikler verden seg sånn at det blir virkelig problematisk å
forstå den med gamle begreper. Alternativ behandling og sykdommer i
skjæringspunktet mellom kropp og psyke er typiske eksempler idag – de er utfordringer for medisinen og andre fag, fordi mange plager ikke har noen plass i den tradisjonelle tenkemåten. Symptomene lar seg ikke definere eller måle slik man er vant til, man har problemer med å
gi tilstandene en diagnose og anbefale en kur. Men pasientene blir ikke kvitt problemene sine.

Det kan hende at dette fører til et paradigmeskifte, som man kaller det, det at ”hele” den vitenskapelige verden – eller deler av den – begynner
å tenke på en helt ny måte om vitenskap eller om verden i sin alminnelighet. Dette skjer altså fra tid til annen, med ganske lange mellomrom, gjerne flere hundre år.

Slike store bevegelser vil vanligvis ta tid, og alle følger ikke bølgen på samme tid eller på samme måte. Noen blir kanskje stående igjen
med gamle standpunkter.

Vitenskapen er en hel verden, med sine regler, vaner og uvaner. Sannheten kan diskuteres og fakta fortolkes, tenkningen endrer seg og beveger seg i mange retninger, men ikke uten system.