Egypterens As-Suyutis bok Profetens medisin er skrevet på 1400-tallet, så dette er ikke ny og ajourført kunnskap. Jeg har nevnt den før, og boken handler i stor grad om mat som medisin.

Selv om den er gammel har den en del interessante poenger. Ikke minst for en gjennomsnittlig norsk leser, som når det gjelder mat akkurat synes han har reddet seg på land, fra å spise for å bli mett (”man kan ikke bli mer enn mett” er et slagord som brukes til å slå potensielle gourmeter i hodet) – til i hvert fall å sette pris på god smak.

Ingenting av dette er feil i min verden, det er fint både å bli mett og å spise godt, men prosjektet er vel ikke komplett før man begynner å tenke litt på helse, særlig til hverdags. I dag må man også tenke på økologi, men denne artikkelen handler ikke om det.

Som sagt er dette gammel kunnskap, og det betyr at noe av den er utdatert og virker urealistisk. Men her er noen poenger som er verdt å tenke over:

Velg alltid den beste maten, hvis du ikke allerede har lagt deg til en dårlig vane – da bør den fjernes gradvis.

Å spise med nytelse (”relish” i den engelske oversettelsen) er det beste av alt.

Å spise det samme mange ganger på rad og å spise i hastverk gir dårlig appetitt.

Det er lurt å stoppe å spise mens du fortsatt har lyst på mer, men stadig avholdenhet gjør kroppen svak og tynn.

Unngå kulemage – det ødelegger kroppen, fører til sykdom, og gjør bønnen trettende.

Mange på min alder som må bøye seg for å knytte skoene kan relatere til det siste poenget, selv om de ikke ber og i hvert fall ikke knelende eller med hodet bøyd mot jorden.

Hva ”den beste maten” betyr er jeg litt usikker på, men jeg velger å tro at det det tenkes på er kvalitet og næring, først og fremst, siden bokens karakter er å være rådgiver for god helse.

At det tar lang tid å endre vaner kan jeg skrive under på, det tok meg en del år   slutte å røyke, og mine matvaner har en tendens til å bli liggende i en del dårlige spor. Noe endres ved at livet endrer seg, men når man er nødt til å gå løs på seg selv på grunn av frykt for helsa, tar det tid å gjøre noe. Treukers diettkurer er vel lite lurt, når den er ferdig ryker man rett tilbake dit man kom fra, sier ryktene. Jeg har riktignok aldri prøvd.

Hippokrates, som også i den vestlige verden regnes som legevitenskapens ”far”, er nevnt i boka. Noen sitater:

”Å sørge for god helse er avhengig av arbeid i moderate mengder, og at man unngår å spise og drikke for mye.” ”Litt av det som er skadelig er bedre enn masse av det som er godt.”

Arbeid i moderate mengder er kanskje noe å tenke over. Vi har i mange år beundret livsstilen ved Middelhavet, som vi forestiller oss er laidback og fylt av gode måltider. Hva maten angår har vi i dag alle muligheter til å ta dem igjen, og mange av oss har helt sikkert gjort det. Arbeidsmessig, tempomessig, lurer jeg på om vi ikke faktisk har levd mer fornuftig enn mange av dem i sør, med våre lange ferier og mange fridager. Det er kjipt for besøkende utlendinger at vi til stadighet sitter incomunicado på en fjelltopp, og jeg er vel etterhvert litt forsynt med den måten å leve på selv. Men for de som gjør det, isolert sett, er det nok sunt både for kropp og sjel, selv om livsstilen kanskje kan bli litt ensporet.

Hippokrates ble, fortsatt ifølge Al-Suyuti, spurt hva slags liv som var det beste, og svarte at trygghet og fattigdom er bedre enn rikdom med frykt. Mange her hjemme lever i dag helt klart i den siste tilstanden, som også i stor grad er med på å styre politikken for tiden. Folk tror de er fattige, men det er vel for de fleste ikke tilfelle, ikke noe annet sted enn i deres egen følelse, som stammer fra andre tider.

Alle burde behandles med urter fra sitt eget land, er et annet av Hippokrates’ råd som er sitert her. En venn av meg som er alternativ behandler sier det samme om mat, at man i hvert fall burde spise nok av det som kommer fra stedet man bor. Kanskje ikke så dårlig poeng som en hovedregel – maten kommer tross alt fra jorda, og det er vel ok å holde kontakt med nettopp jorda på det stedet man bor, og med andre steder på kloden også. Man må jo ikke nødvendigvis spise bare fårikål og kjøttkaker av den grunn, det er nok av muligheter til fornyelse, selv om mange av ingrediensene er lokale eller kortreiste.

Et annet poeng er også noe å tenke over: Hvis det er mulig, bruk en tredjedel av magen til mat, en tredjedel til drikke, og en tredjedel til å puste. Ikke dårlig. Dette er ikke Hippokrates, men gitt som en muslimsk leveregel, tilskrevet profeten Muhammed selv.

Å lytte til resitasjon, og det tenkes på koranresitasjon, er nevnt som den beste psykologiske medisin, som også virker inn på kroppen. Som katolikk og musiker er jeg vant til å se på all kultur på denne måten. Også den mer fysiske, til tross for at jeg har en fortid som kroppspasifist er jeg sikker på at en fotballentusiast får like mye ute av en god kamp som jeg gjør av en god konsert. Selv om det ikke nødvendigvis er de samme tingene som skjer, er prinsippene de samme: man får ut frustrasjon, aggresjon, glede, hva som helst. What comes in must go out.

Jeg vet ikke i hvor stor grad dagens muslimer tenker på de måtene som er nevnt her, men denne litteraturen leses tydeligvis, dette er sjette opplag i denne utgaven, gitt ut på et engelsk forlag som ifølge egenreklamen er uavhengig og befatter seg med temaer fra islam.

Dette er ikke noe forsøk på å gi et overblikk over muslimers forhold til mat, det har jeg absolutt ikke oversikt over, meningen er bare å gi videre noen ideer som for meg er delvis nye, og som vi har bruk for i dag, i vår materielle behagelighet.

Litt for mange har et horn i siden til muslimer i sin alminnelighet. Av og til lurer jeg på om ikke de man hater mest er de man har mest bruk for å elske, og kanskje det noen ganger er nettopp de man har mest igjen for å bli kjent med, når alt kommer til alt. Uenigheter til tross.

Vi er i hvert fall på vei ut i overvekt alt for mange av oss, så værsågod, litt praktisk anlagt tankegods, delvis fra en annen verden.