Jeg var i bystyret i kveld, på galleriet, og hørte bl.a. på en diskusjon om hvorvidt leger i Oslo skulle få reservere seg mot å ha noe med abortsaker å gjøre. Ett av argumentene ble fremført av FrPs Øystein Sjøtveit, og innlegget hans sier noe om hvor banal tenkningen er når det gjelder diskusjoner om frihet. Hans poeng var at siden abort var et samvittighetsspørsmål, kunne ikke han bestemme over kvinnen, siden det var hennes og ikke hans samvittighet det gjaldt. Dessuten var det legens samvittighet – og ikke hans – det handlet om når det gjaldt deres rolle i denne saken, og han kunne heller ikke bestemme over legens samvittighet. Ergo ville han også gå inn for reservasjonsrett.

Realitetene i saken synes jeg ikke er ikke så enkle. Jeg er også tilhenger av selvbestemt abort, men ser det problematiske i at en som utdanner seg og bruker mesteparten av sin energi på å redde liv, skal være nødt til å ta et. Det er likevel mange om og men, det skjer mange spontanaborter av befruktede egg, en lege må vel regne med døden som mulig utgang i en god del sammenhenger i sitt arbeid, og forsvarlighet i en sykehushverdag, for eksempel, innbefatter ikke at man alltid klarer å redde alle. Jeg er amatør i feltet, men disse poengene kan jeg i hvert fall se.

Så det er forsåvidt uproblematisk å ha diskusjonen, synes jeg, rent bortsett fra at mange selvsagt er redd for at dette er første skritt på en vei tilbake til legenemnder eller andre slitsomme ting. De konservative bestemødrenes definisjonsmakt for tiden gjør meg ikke helt rolig, ikke i noen sammenhenger, egentlig.

Men tilbake til diskusjonen om frihet. Det er vel en god del spørsmål som kan kalles samvittighetsspørsmål, og i hvert fall mange ting som berører ens samvittighet, hvis man strekker det langt nok.

Samvittigheten er en privatsak i den forstand at ingen skal bestemme hva noens samvittighet forteller dem. Men man kan ikke gjøre den til rettesnor – i samfunnet – for alle handlinger enhver borger får lov å utføre. Noen mener i stort alvor at man ikke skal ta valg på vegne av andre, men bare den i og for seg ganske lille handlingen å putte en stemmeseddel i urnen innebærer å ta en hel haug med valg på vegne av naboen, som kanskje er helt uenig i den politikken “ditt” parti følger. Min konservative nabo vil kanskje ikke like det hvis jeg stemmer SV, Rødt eller Venstre, fordi jeg sammen med andre velgere sørger for at de får mer å si når det gjelder å forme samfunnet. Det kan også godt hende at vi har forskjellige interesser, mer objektivt, at det lønner seg for meg å stemme radikalt, for ham å stemme konservativt. Uansett vil den enes valg ha konsekvenser for den andre.

Mitt arbeid har også samfunnsmessige konsekvenser, jeg skriver for eksempel om temaer som opptar meg, og ikke så sjelden ønsker jeg å påvirke fellesskapets oppfatninger av verden rundt oss. I den grad jeg lykkes tar jeg for så vidt valg på vegne av andre, fordi mine meninger, i den grad de har noe gjennomslag, forhåpentligvis vil føre til noen holdningsendringer og kanskje i siste ende politiske vedtak som jeg liker.
Jeg kan ikke overskue konsekvensene av det jeg gjør helt – heller ikke styre dem helt – men noe gjør jeg, jeg er en aktør i samfunnet, selv om jeg ikke har noen formelt viktig posisjon. Jeg setter kreftene inn på noe, og selv om jeg ikke vet helt hva jeg gjør, så vet jeg noe, og jeg vet at en eller annen effekt har det jeg gjør, også i andre sammenhenger.

Den ”samfunnsholdningen” som gjør seg gjeldende for tiden hører ikke til en rutinert samfunnsaktør – den hører til en privatperson som har levd isolert fra aktiv deltagelse i offentligheten. At alt mulig sees på som personlige og egentlig private valg, at mange flere ting gjøres til samvittighetsspørsmål – dette er holdninger som mer hører hjemme i en familie enn ute i samfunnet, og selv her vil det være problematisk å tenke sånn, fordi man fra tid til annen vil være nødt til å utfordre hverandres posisjoner og ta nye runder, nye diskusjoner, om rammene rundt familielivet.

Å si at man ikke skal stoppes som privatperson i å gjøre dette eller hint, fordi det begrenser ens frihet, kan ikke gjelde alltid, fordi man ikke er bare en privatperson, men også en del av samfunnet. Det kan heller ikke gjelde bare det som er ulovlig, fordi det er mye som er lovlig, men kanskje ikke ok å gjøre. Som sagt, man må vurdere konsekvensene i hvert enkelt tilfelle.

Den motsatte ekstreme posisjonen, som vel tildels ble praktisert av AKP i sin tid, er ikke bedre – at enhver handling skal innordnes i fellesskapet, i dette tilfellet partiet, såvidt vi utenforstående skjønte praktisert sånn at partiet i noen tilfeller til og med ble blandet inn i avgjørelser om tillitsvalgtes kjærlighetsforhold, og sikkert i mange andre ting som vi andre aldri ville la andre enn oss selv komme i nærheten av å bestemme.

Men tanken om at enhver handling har en mulighet til å påvirke det fellesskapet som et samfunn er – den bør være klar, og det er den prinsipielt ikke for de sittende makthavere eller deres velgere. De er ofte helt uten bevissthet om at deres vedtak, uttalelser og andre handlinger påvirker verden på forskjellige måter. Hvor alvorlig det er, varierer
selvfølgelig fra det banale til det ødeleggende, men prinsippet er ikke
forstått.

Et eller annet sted så jeg en påstand om at det ikke finnes noe annet enn 100% frihet – jeg tror sammenhengen var en diskusjon om kvinnefrigjøring. Jeg husker ikke det konkrete temaet, men meningen var at mannen skulle gi kvinnen friheten hun ba om i en eller annen sammenheng. Sannheten er etter min mening at det absolutt vanligste er at frihet forekommer i alt under 100%, ikke minst i offentligheten.

Man bør i hvert fall tenke seg godt om før man slåss for 100% frihet på noe område, på samme måte som 100% innordning vel også er plagsomt og skadelig.

Man trengte selvsagt ikke henge seg opp i sånne prinsipielle unøyaktigheter hvis diskusjonen ellers var relevant og ryddig, men det er ofte sånne posisjoner som avgjør saken. Enten det ene – 100% – eller det andre – 100%.