Gleden ved å finne en som virkelig liker å snakke med deg minner meg om den rolige ekstasen ved å finne en perfekt dansepartner.

Jeg elsker å snakke, jeg har mye å si. Grunnen er vel egentlig at jeg tenker hele tiden, og jeg blir aldri så lei meg eller irritert som når jeg får beskjed om ikke å tenke så mye. Jeg vet selvfølgelig at noe av det man snakker om må konkretiseres og settes ut i livet, jeg gjør dét også, men de som sier det er noen ganger litt for maurflittige akkurat da, og glemmer det faktum at å tenke og snakke også er handlinger. Selv når det man sier ikke er hverdagslig eller konkret. Det å gi tanker videre til andre er også en ting, en del av en arbeidsdeling, et begrep som noen er så opptatt av på andre områder.

Addison og Steele, engelske 1700-talls-skribenter som ga ut en slags avis sammen, stilte spørsmålet om du lytter eller snakker mest i en samtale, og lagde en av artiklene sine av tanker rundt det. Jeg husker ikke hvor de gikk videre, men hvis man tar jobben med å komme seg inn i 1700-talls-engelsk er det de skriver ganske underholdende lesning. De filosoferer rundt mange hverdagslige fenomener, og iscenesetter en del av funderingene med ganske morsomme, fiktive figurer fra England på den tiden.

Jeg har etterhvert blitt en mer balansert samtalepartner, tror jeg, ikke minst fordi jeg har fått sagt en del i årenes løp. Jeg vet jeg har tendensen til å flyte over, og noen liker det ikke. I andre sammenhenger blir jeg sittende og lytte hele tiden, som noen ganger er interessant, andre ganger slitsomt.

Men så skjer det fantastiske, den man møter synes ikke det er for mye, tvert imot, det ene emnet tar det andre, man tenker ikke over om man lytter eller snakker, man er avvekslende i fullstendig samme verden og tar hverandre til nye steder, det oppstår visjoner av fremmede templer og byer, fiktive og virkelige, tåken letter flere ganger i løpet av kvelden og man skiller til slutt lag, langsomt, med ny varme. Hjem går man til sist og tenker over noe man absolutt ikke hadde kommet på selv. Man er i samme takt, spiller to instrumenter sammen, i – ja, faktisk – nesten uforstyrret harmoni en hel kveld.

Byens musikk, for to stemmer.

I heldige tilfeller blir man forelsket, og det kan jo være fint selv om man ikke gifter seg allikevel. Hvor langt man tar det, eller prøver å ta det, kunne kanskje noen ganger være likegyldig, minnet om en sånn kveld forsvinner ikke.

Og mat er det på bordet. Hvis det er en date, rett og slett, er jo maten ekstra viktig, noe smått for et innledende bekjentskap, kanskje, eller noe hverdagslig til å begynne med, ikke noe bedre enn å begynne med å dele frokostmat på kafé. Litt mer substans hvis man har rukket å bli kjærester eller ordentlige venner. Dessert og kaffe kan være veldig viktig når man kommer så langt, og hvis ikke hun eller han som har tent fyr på deg på den ene eller andre måten er avholds går det jo an å utforske et glass brennevin sammen. Jeg har noen gamle minner om genever, det må ha vært da jeg fikk vanen med små snapsglass.

Kjernen i det hele er vennskap, uansett hva det blir av det, hvilken form bekjentskapet tar eller man klarer å gi det. Følelsen av at skuldrene faller ned i det øyeblikket du møter en person. Man godkjenner hverandre, resten er kanskje ikke så viktig akkurat da.

Noen spisesteder klarer å gjøre det samme, de skaper en atmosfære av aksept, ro, for så vidt rom, kan man si, et sted man vil være.

Sånne steder dyrker jeg.

Jeg drakk noe i går, alene, men det var en begivenhet uansett, fransk fruktbrennevin, eau de vie, utrolig mye mer i det glasset enn noe annet jeg har smakt, et helt skuespill nedi der. Det er sånt som for min del fører meg rett over i meditasjon, over innholdet i glasset og livet i sin alminnelighet, omtrent som på en skikkelig bra konsert. Ikke for mange ord, men mye innhold i hodet eller sjela.

Jeg delte opplevelsen med servitøren, som overhode ikke var flørtende, men profesjonelt fornøyd med at jeg likte det, siden det var hennes forslag å drikke det. Ikke så verst det heller, hvis man er opptatt av mat.

Hvis man er gift, og ting har gått litt i stå, burde man kanskje spise noe som er ikke det aller dyreste, men det nest dyreste, det er forresten er et godt råd i mange sammenhenger.

Jeg mener, hvis man er kommet helt ut av det og ikke vet hvor man er med ektefellen, er det kanskje litt farlig å satse på å reparere alt på en gang og bestille hummer på en god fransk restaurant, omtrent som når man er i de innledende fasene av flørt og ikke vet hvor mye smiger eller
oppmerksomhet motparten tåler. Som gift, med barn, da, for eksempel, er man også som regel så sliten at man kanskje vil sette pris på noe litt mindre høytidelig, for eksempel noe skikkelig god orientalsk mat.

Jeg snakker i klisjeer som vanlig. Orientalsk mat kan gjøre deg religiøs på stedet, det trenger absolutt ikke være hverdagslig. Jeg har hatt den opplevelsen med thaimat, det var noe helt finskåret og saftig svinekjøtt, med veldig tynn, sprø svor. Det var masse annet på tallerkenen også, men det er dette jeg husker, og en følelse av forfinelse, jordnærhet og en oppstemt følelse av chili.

Og sprø svor.

Jeg prøvde å se ut gjennom vinduet til kjøkkenet hvem som hadde klart å lage denne buddhistiske tempelmaten, og kanskje det var en middelaldrende dame, alminnelig utseende i mitt hode. Jeg kjenner ikke en gang Thailand eller thailenderne godt nok til å kunne gi en ordentlig beskrivelse av menneskene når jeg ser dem, men maten ga meg i hvert fall øyeblikkelig stor respekt, som sikkert kan brukes til noe en gang seinere.

Jeg har en vane med å invitere ut en og en venn, fordi samtalen eller samspillet ikke blir forstyrret av noe, det er ett møte, ikke flere på en gang. Ikke sjelden løser vi et problem sammen, litt på samme måte som i en wienerklassisk sonatesatsform (lytt på 1.satsen i en Beethoven-symfoni eller –sonate, for eksempel, det ligner faktisk).

Vanen med å oppfatte ting som offentlige hvis det er mer enn én tilhører unngår man også når det bare er to ved bordet. Jeg vet som regel ikke helt hva mine venner vet om meg, det er ikke sikkert de er så interessert heller, men det som er sagt under fire øyne sees liksom på som privat, i hvert fall i den forstand at det ikke automatisk gjenfortelles i fellesskapet ved en annen anledning. Man slipper på en måte å forholde seg til alt man har sagt, og det kan jo noen ganger være en fordel for en.

Men det kan være deilig å være alene ute også, man kan faktisk godt snakke med de som jobber på kafeen, den østlandske sjenertheten er i ferd med å gi seg litt, tror jeg, det er en god stund siden Mykle skrev om lengselen etter å snakke med henne som sitter ved siden av deg på trikken.

I dag skjer det, og hvis man passer seg og ikke er alt for nærgående av feil grunn eller på feil tidspunkt, kan man kanskje skaffe seg enda flere venner. Kanskje til og med på et hvilket som helst nivå, fra det nære til det hverdagslig luftige.

Jeg har ikke noe i mot det siste heller, det er utrolig bra med noen som hilser på deg når du kommer ut på gata om morgenen, og kanskje hjelper deg med å konstatere at det i grunnen er en ganske ok dag, ikke minst
fordi vi traff hverandre og sa hei.

Et fellesskap, skapt i byens mange kafeer.