Hvem er det som har prompa? Min spesialinnkjøpte St. Albray, en av Frankrikes mange oster, er kilden til misforståelsen. Min besøkende venn synes nok det er et mysterium at noen kan spise sånt, og hun er ikke en gang interessert i å få løst det mysteriet – bare lukta kan bli borte fra kjøkkenet.

Osten er ikke en gang blant de hissigste, for jeg er bare sånn passe modig når det gjelder ost. Men det skulle kveldsmat på bordet – og litt på pur f, og fordi jeg liker den osten, så satte jeg den frem, sammen med brød og – av alle ting – bringebærsaft, fordi det ikke var annet i huset, og fordi, litt underholdning skal man tross alt ha. Bedre med litt farge på vannet, og bringebærsmak, selv om det altså ikke passer sammen med osten.

Franskmennene snakker visst om at vinen ”gifter seg” med maten når de to virkelig fungerer sammen, går opp i en høyere enhet, som man sier, og skaper en helt ny smak i munnen som hverken er det ene eller det andre. Dette kan selvfølgelig skje med alt annet vi setter på bordet også. Noen ganger blir det riktignok ikke noe lykkelig ekteskap. Hva vi er vant til styrer selvfølgelig en god del av resultatet, men noen mater liker hverandre rett og slett ikke.

Men det finnes brobyggere, i matverdenen som i menneskeverdenen. Noen grønnsaker er flinkere enn andre til å skape harmoni i grytene, og kan få noe som ellers bare er en haug med ingredienser, smaksmessig sprikende i alle retninger, til å bli en rett som i hvert fall er verdt å spise, og ikke så sjelden godt.

Løk, for eksempel, er en vekst som fungerer nær sagt til all salt mat, uten å gjøre så mye vesen av seg. Den ofrer seg for fellesskapet, vel å merke når den varmes opp – rå løk er mer hissig. Smaken av løk forsvinner gjerne når den kokes eller stekes, men hjelper frem den felles smaken av en harmonisk middagsrett. Kusinene, eller var det fetterne, hvitløk og purre, fungerer på omtrent samme måte – løkfamilien er fredsmeglerne blant grønnsakene. Gulrøtter og tomater har ofte en tendens til å være uvenner, men starter vi sausen med å frese hvitløk i olje, har de en sjanse til å finne tonen sammen.

Asparges er kjent som litt sære – de smaker skikkelig godt, men å finne vin som passer er et problem. Det gjør for så vidt ingenting, fordi asparges om våren er deilig å sette tennene i. Hvis noen lurer på hvordan de skal kokes, kan jeg for en gangs skyld sitere min mor, som var en god kokk, men litt for veloppdragen i litt for mange sammenhenger. Hun sa, i et sjeldent anfall av løssluppenhet på det området, at de skulle være kokt sånn at jentene rødmet og guttene skammet seg.

Det stemmer faktisk ganske bra.

Varme er i hvert fall en viktig ting hvis man vil lage en god middagsrett, og tid, ikke å forglemme. For kort oppvarmingstid gjør oss levende vesener harde, ufordøyelige og usmakelige, og hvis vi ikke koker en gryterett lenge nok blander ikke ingrediensene seg nok til å lage et fellesskap, en felles smak.

Koker det for lenge blir enkeltsmakene helt borte, eller konsistensen blir grøt i stedet for saus. Balanse er viktig her også, som i den virkelige verden, kanskje – noen ganger, i hvert fall. Ikke alltid, noen ganger må man ta sjanser for å komme noen vei.

Fett er universalsmøring i de fleste mat- og menneskeforhold. Tomme mager har nok startet mange kriger – med litt fett i magen føler man seg tryggere, også på naboen, hvis man er heldig, og olje og hvitløk er begynnelsen på mange gode ting i gryta også. Derfra kan man bygge videre med nær sagt hva som helst av ingredienser. Smør kan også brukes.

Så lenge det er mer enn én ting på tallerkenen vil alt spille sammen, og den ene ingrediensen får frem én eller flere sider av personligheten til en annen. Kålrabi er av noen regnet som tradisjonell og litt kjedelig mat, men prøv å ta litt Dijonsennep til kålrabistappen, så trer en bonde i finstasen frem fra kulissene. Kanskje ingen vits i å spise ham, men spis for all del kålrabien.

Med sennep, som sagt.

For fredelig bør det ikke være i panna eller gryta, det blir kjedelig. Andre funksjoner enn fredsmegling finnes selvfølgelig også. Noen ingredienser starter et opprør, i hvert fall hvis de som spiser er tradisjonelt innstilt. Noen har litt chili i kålrabien, og synes det gjør den mer spennende, mens andre får fullstendig hetta av sånn tukling med tradisjonene.

De mener kanskje at tradisjoner er noe som skal gjentas og gjentas i det uendelige, eventuelt til man dør av dem. Jeg er ikke uenig at man bør vende hjem en gang imellom, men tradisjoner er for meg noe som bør fornyes, eventuelt forandres. Det som ikke forandrer seg er følelsen av å være hjemme, men det man gjør for å oppnå det trenger ikke være det samme hele tiden. Livet forandrer seg, så da bør vel kunsten følge med.

Det sies om thailenderne at de er gode til å ta opp i seg andres kultur og gjøre den til sin egen. Jeg vet ikke om det stemmer, de som reiser mye kan jo sjekke, eller bli kjent med noen her. Interessant hvis det er riktig, synes jeg.

Men noen ganger ender vi med ”å ha to tanker i hodet samtidig”, som politikerne gjerne sier når de egentlig mener at de ikke har funnet løsningen på problemet. Fransk ost med bringebærsaft til? Kjøleskapet fløt kanskje ikke over av spennende ting den kvelden. Det ble ikke krig, men heller ikke ekteskap. I hvert fall varte det ikke lenge.

Så det spørs bare hvor man vil hen.

Fred er ei det beste, men at man noget vil, for eksempel å lage noe man liker å spise selv, i stedet for å prøve noe som er på moten for tiden. Det siste kan selvsagt også fungere bra, men jeg tror i hvert fall nesten alle virkelig gode måltider jeg har spist, profesjonelle muligens unntatt, har vært laget av noen som elsker å spise det de akkurat har laget. Da spiller det ikke så stor rolle hvor god kokk man egentlig er heller, fordi tanken på den fantastiske smaken man kommer til å sette tennene i om en time får en til å gjøre akkurat de rette tingene med det man holder på med, enten man kan teknikkene som hører til, eller jobber på ren intuisjon. Ideen man har i hodet setter preg på arbeidet, et ideal for enhver kunstner, kanskje.

På den annen side, ost med syltetøy er jo en greie, ikke minst i Frankrike, så kanskje man skulle gi det et nytt forsøk en annen kveld.