Blog Image

Den profesjonelle amatør

_________________________

Mange, inkludert meg selv, er opptatt av frihet og har vært det lenge. Men det lar seg gjøre å jobbe for egne interesser og fellesskapets beste, noen ganger til og med samtidig.

Frihet er heller ikke én ting, og ikke alltid noen enkel ting. Systemer kan gi frihet, og systemer kan ta vekk frihet. Total frihet finnes vel bare i avgrensede tilfeller.

Jeg tror vi alle føler frihet og lager oss frihet på temmelig forskjellige områder i livet og i verden, og på forskjellige måter. Så det gjelder å ta hensyn, og å lage samfunnet sånn, også, at det tar hensyn, så man ikke ødelegger helt for andre.

Og så går vi på fest.

Det vil i hvert fall jeg.

 

 Thereses gate, Oslo.

Ny rag av Gøthesen

Musikk Posted on 20 May, 2014 19:26

Mac’en min blé stjålet på ferie – skikkelig amatørmessig. Amatørmessig var også backupen, dessverre, og det betyr at jeg ikke får lagt ut noe nytt der akkurat nå.

Derfor bruker jeg bloggene så lenge: Her er “The Hamlet Rag”, skrevet for en god stund siden, men omarbeidet til teaterprosjektet vi nylig hadde i den tyske kirken i Oslo, “Shakespeares verrückte Geschichte”. Det står en kommentar på nota, ta en titt.



Small, but beautiful

Turist i egen by Posted on 20 May, 2014 08:02

Når man kommer fra Trondheimsveien, gjennom gamle Schous bryggeri og skrår opp mot Grünerløkka, risikerer man å treffe på Grünerløkkafilialen av Deichman, som egentlig ligger ganske fint til i en liten park.

Eegentlig, for følelsen er at det hele er litt bortgjemt. Bygningen er fra 20-30-tallet, så vidt jeg kan skjønne, overgang mellom 20-tallsklassisisme og det man litt latterlig kaller bollebarokk. Ikke så veldig prangende, men stort nok til å gi et inntrykk av noe, som H.C. Andersen snakket om. Noen syntes de var noe, litt for mye, da.

Av og til er noe kanskje greit, man skal ikke stikke sitt lys under en skjeppe, står det visst et sted også, og trærne ved Deichman kunne bare vært klippet litegrann, så hadde man sett ansiktet til bygningen bak luggen. Som min mor eller far ville sagt til meg for nesten en mannsalder siden. Tjaja.

Baksiden av huset er selvfølgelig ikke like interessant, men det ser jo ikke ille ut, hvit- eller gråmalt murvegg og store trær. Her kunne det også vært klippet litt, gjort det litt luftigere, litt mindre innelukket. Går man videre og svinger rundt hjørnet, og skrår inn på plassen fra Toftes gate, ser man plassen sånn som den virkelig er tenkt, og det er noe typisk Oslo ved at den veien er den kjipeste inn, men viser det fineste når man kommer ordentlig inn i herligheten. Det er akkurat den samme følelsen man får av å se Konserthuset, det ligger fullstendig inneklemt av nødvendighetsartikler, forsikringsbygg og andre kontorer som har med fysisk overlevelse å gjøre. Litt Janteloven i visuelt uttrykk.

Men fint er det begge steder, egentlig.

Følelsen av fremmedhet kommer overraskende og behagelig, klokka er bare kvart over seks, om morgenen, der jeg går mot en liten statue av ei lita jente, hun er egentlig ganske fin, selv om ansiktet er litt rart, litt kantete og upersonlig. Hun holder en fugl i hånden, kanskje et bilde på oss selv i all vår oppblåste eller overbeskjedne mangel på selvfølelse.

Jeg føler meg noen sekunder virkelig som turist i en by jeg aldri har vært, følelsen av ny erfaring har jeg opplevd mange andre steder.

Gaten er våt av regn, spurvene kvitrer. Noen på vei til jobb, en som tømmer en sekk med glass i en container. En som ikke fikser å gå på jobb, sannsynligvis, leter etter tomflasker i en søppelkasse.

Hadde det vært tørt hadde jeg satt meg på en av murkantene som er bygget i nyere tid, noen av dem er kanskje ment som benker. Hele poenget med en park, nei, ok, ikke hele, da, men noe av vitsen er å kunne sette seg der, og også i skyggen. Jeg vet mange elsker sol, men jeg trives i skyggen, under et tre.

Da kommer selvfølelsen, helt av seg selv.