Jeg går den vanlige veien rundt hjørnet og opp Markveien.

Idag regner det, sånn passe, foreløpig, men de jeg møter ser ikke på meg, de stikker nesa ned i et imaginært gjemmested hvor det ikke er vått.

En baker er oppe! Jeg stikker min nese inn, kjøper et brød. Det er et av de «gamle» bakeriene, et lite høl i veggen med langsgående disk, og en svensk bakedame bak disken. Hun sier ikke så mye, litt uvant.

Jeg vet ikke hvilken baker det var, regnet dytter meg også litt inn i min egen verden.

Opp i parken, og plutselig en gang til, følelsen av behagelig fremmedhet, dette minner om noe, London, tror jeg, store trær og bygårder som man ser gjennom og under løvverket. Særlig én av dem, av en eller annen grunn, kanskje bare fordi fargene kontrasterer så sterkt, mørk grått og hvitt eller lyst grått, noe sånt i hvert fall.

Men følelsen av å oppdage noe er der igjen, selv om jeg har gått her tusen ganger, sikkert, begynner jeg til og med å bli nysgjerrig på hvem som bor der. Det pleier jeg da aldri å tenke på, hvis det ikke er sånn at jeg ser etter noen, noen spesielle. Ikke sånn nå, jeg ser bare plutselig for meg et mylder av fargerike personer, sikkert noen grå også, men allikevel interessant. Butikkene i første skapte ikke så mange følelser, skjønt, en skredder? Kanskje til reparasjoner av noe tøy en gang.

Hvorfor skal man alltid vekk? Er det ikke bra nok å være her? Jeg ser utover parken, og det slår meg at dette egentlig ikke er hjemme, ikke for meg. Jeg har alltid likt parker, men jeg vokste opp i en hage, det er sånn jeg tenker på det. Hvis jeg prøver å finne barndomsminner fra parker dukker det opp korps, søttende mai, forsåvidt ok, men ikke så veldig poetisk eller spennende. Parkopplevelsene kom seinere, jeg husker jeg tok med en flaske vin ut i Slottsparken og drakk den sammen med ei jente, den gangen var det skikkelig uskikkelig. Ja, vi ble kjærester.

Olaf Ryes plass i regn, jeg tenker på de som bodde her før, noen av dem jobbet på fabrikkene som lå her, Schous bryggeri, ikke minst, jeg drakk mange øl derfra før de la ned. Det må være rart for dem å se alle forandringene, når man går gjennom bryggeriet, for eksempel, der er det leiligheter, kontorer, museer, skole. Der gikk de vel da, og brygget øl. Fagarbeider, jeg har i grunnen ikke noe forhold til det selv, de finnes jo innen yrker som ikke er praktiske også, men jeg er vel faktisk en profesjonell amatør, jeg lærer meg ting når jeg må eller vil selv, jeg liker ikke så godt å holde på for lenge med ting. Men det er jo kanskje fint at noen er sånn, holder på med det samme lenge, så jeg får drukket ølen min og det smaker bra. Eller kanskje noen av dem er sånn som meg også.

Noen av fabrikkpipene står igjen, jeg så en i horisonten, nede fra bakeren.

Jeg runder hjørnet på oversiden av parken, oppdager en bruktbokhandel jeg ikke har sett før, nei, mest tegneserier, den ser morsom ut. Jeg må stikke innom med ungene. Litt lenger bort en vietnamesisk restaurant, en eller annen snakket varmt om mat fra Vietnam nylig. Jeg har vært litt for begrenset i utforskningen av byen, akkurat som når man kommer til Roma for første gang og alt ser fantastisk ut, selv de små stein- eller gipsdekorasjonene rett på utsiden av hotellet, som blekner når man har sett litt mer av byen.

Trikken spruter meg nesten ned! Det har jeg aldri opplevd før. Jeg veksler et muntert blikk med en passerende asiatisk jente som også ble våt. Jaja, det er nok en hilsen fra de som sitter i Regjeringskvartalet for tiden, de som tror at fart er nesten alle problemers løsning. Man kan godt være kjapp hvis man har ro et sted, men trikken er jo et sånt sted, det har de visst ikke fått med seg. Tog er heller ikke ment å være så forbaska raskt, i hvert fall må det være et poeng i dag at det ikke går så fort, det gjør jo alt annet. En dagsreise til neste by, så rekker man å tenke, fordøye det man fant ut, tenke litt mer, la være å tenke. Fly er stress. Ikke-reise, egentlig, det er idealet. Plopp, hit, plopp, dit, akkurat som på nettet. Latskapen tyter ut etter millioner generasjoners slit.

Min også, latskap altså, eller slit, hvordan man ser det. Jeg går hjem, lastet med et brød og en juice som jeg fant i min vanlige nærbutikk. Kioskene har nesten bare usunne ting, det er kanskje det som er forretningsideen.

Nå lysner det ute også. Akerselva flyter rolig forbi, jeg ser den også gjennom trærne på utsiden.

Dette er i hvert fall hjemme, akkurat nå. Jeg drar stolen nærmere bordet og ser på utsikten en gang til.