Alle vet at det ikke er lurt å spise for mye, og allikevel er det mange av oss som gjør det. Ikke alle tenker over at det kanskje ikke er lurt å spise for mye av gangen heller, når man altså spiser et såkalt normalt måltid, og jeg synes ofte jeg har sett meg selv eller kolleger glefse i seg lunsjen i store biter.

Mauling er et begrep. Egentlig ligner vanen litt på det amerikanerne kaller binge eating, som ikke akkurat er sett på som lurt der borte. Her oppfattes det som en ganske uskyldig vane.

Så hvorfor stapper vi i oss? Mye av det kommer nok under kategorien  trøstespising, hvis man strekker begrepet litt. I dagligtale betyr det, eller betydde det, at man tok seg noe godt når man hadde det dårlig, kanskje ofte brukt om barn, men også voksne innrømmet gjerne at de gjorde det fra tid til annen. I dag kan man også lure på om det å unne seg noe hører hjemme i denne kategorien. Noen ganger gjør det nok det.

Problemet ligner litt på CO2-utslippene vi alle bidrar til. Som en bekjent sa en gang, ”jammen det er jo bare normal bruk”, for å forsvare at han kjørte bil til jobben, på handleturer og til hytta. Jeg skal ikke angripe akkurat hans bilbruk her, jeg er litt usikker på hvor ofte bussen gikk der han bodde, for eksempel, men det er ikke poenget. Poenget er at når bilbruk og andre velstandsvaner blir normalt for så mange, så får vi alle et problem, uansett hvordan vi selv opplever det vi gjør. Spørsmålet om hvor mye som er for mye får et helt annet perspektiv i dag, det er en diskusjon vi er nødt til å delta i.

Og når man har så god tilgang på mat som i Norge i dag, til så lav pris, så kan det hende at det som før var en uskyldig vane, fordi man ikke hadde penger til å gjøre det så ofte, eller ikke tok seg råd til det, blir et problem fordi man plutselig har råd til å gjøre det hele tiden. Det er også et problem som ikke så sjelden øker med alderen, fordi økonomien jo har en tendens til å bli bedre, og livet kanskje roligere. Vekten øker og fordøyelsen plages.

Jeg har ikke tenkt å forandre vanen ”fest på en tirsdag hvis vi har lyst”, men jeg må innse at ”fest på tirsdag, torsdag og søndag, evt lørdag – til slutt blir en for stor belastning for innvollene, hvis man drar det for langt, i hvert fall.

Jeg vil absolutt ikke tilbake til det pietistiske idealet som vi alle, tror jeg, er temmelig lei av. Livsfornektende holdninger ødelegger alt mulig, også matglede. Det er greit å oppføre seg ok, ved matbordet og ellers, men høflighet og moderasjon er ikke en fornuftig basis for tilværelsen, man må ha noe å moderere, som ligger i et helt annet skikt. Appetitt og kreativitet, når man faktisk har mulighet, bør ligge i bunnen for matstellet, men ikke få lov å vokse helt vilt. Det sosiale må vi heller ikke glemme, det er ofte like viktig eller viktigere enn å fylle magen.

Som sagt, moderasjon er et poeng i min alder, men ekstasen må også være med. “All mat er god mat” og “Man kan ikke bli mer enn mett” er slagord som bør erstattes av kreativitet, til hverdags innenfor fornuftige rammer, til fest uten flere grenser enn økonomien, miljøet og ens egne lyster setter.

Det der kokte poteter og saus-regimet er heller ikke noe ideal, akkurat, kanskje bortsett fra rent helsemessig, for kroppen sin del, da. Vi kan gjerne beholde det, men som en av mange ting. Jeg husker Oslo den gangen det var et ensifret antall spisesteder i sentrum…

En fest kan være en veldig nyttig ting, og det inkluderer gjerne så mye mat man gidder å spise. Vi har bruk for rom i tilværelsen som inneholder ekstreme og ekstatiske ting også, så lenge det man gjør er sosialt og helst ikke går ut over noen.

Men det bør finnes hverdagsvaner også, selv om de ikke trenger å følges bestandig. De trenger heller ikke gå ut over kreativiteten på tallerkenen. Det er også noen ganger overraskende hvor lite som skal til for å bli mett, særlig i min alder (50). Jeg trenger en ny balanse når det gjelder spising, og selv bare overfladisk kjennskap til statistikker over utbredelsen av hjerte-karsykdommer, og en titt på forbipasserende på T-banen, forteller meg at det ikke gjelder bare meg.

Det man bør tenke på er vel først og fremst ens egen helse og overforbruk i samfunnet, med medfølgende CO2-utslipp. Man burde sånn sett også finne ut hvilke ting som bidrar mye til CO2-problemet og hvilke som er mindre problematiske, og for sin egen del vurdere hvilke matvarer som bidrar til god fordøyelse og hvilke som kan være vanskeligere å håndtere.

Takk for maten.