Jeg kom over noen av Liv Glasers Mozartinnspillinger her om dagen.

Jeg har egentlig ikke hørt mye på dem, litt fordi jeg ikke er veldig glad i hammerklaver, mellomtingen mellom et cembalo og et moderne piano, jeg har alltid syntes det låt som et dårlig piano. Ja, jeg har hørt glimrende utøvere på instrumentet, og fått noe ut av det av den grunn, litt sånn som da jeg hadde lest en biografi om en indianer-medisinmann som snakket mye om Gud, eller Den store ånd, som også boka het, og måtte innrømme at det var noe i det han sa. Jeg strakk det ikke lenger, jeg var tretten eller noe sånt, nyfrelst ateist på min hals, og satset alt på rasjonalitet og etterhvert politikk.

Jeg foretrekker som regel cembalo eller piano. Men Liv Glaser gir oss i hvert fall noe helt annet her enn ”perfekt” Mozart, som var og vel også er et slags slagord for hvordan han skal spilles. I den klassiske verden var det i hvert fall når jeg studerte viktig å forholde seg til autoriteter, og en av de sannhetene som gled inn i mitt hode, selv om jeg mente jeg var antiautoritær, var at Mozart måtte spilles helt riktig, eller ikke i det hele tatt. Han har mange kjappe løp som er vanskelige å få jevne, og i denne innspillingen er de faktisk ikke det. I tillegg bruker Liv Glaser litt av den typen rubato, altså måten å variere tempoet underveis, som cembalospillere også holder på med, og som fortsatt gjør meg en smule sjøsyk, sorry. Det er sikkert meg som er ute.

Disse Mozartsonatene er i denne innspillingen full av stahet, aggresjon, lengsel, på en måte som passet meg veldig bra akkurat nå, litt rufsete eller litt uvanlig brutalt, kan man kanskje si. De er virkelig uperfekte, Liv Glaser får ha meg unnskyldt, men jeg er litt sånn selv, perfeksjon er faktisk ikke det jeg leter etter når jeg spiller klassisk musikk, jeg kan ikke noe for det.

Ideene hennes er gode, det eneste jeg noen gang har interessert meg for, nesten, i hvert fall – innhold er alt, utførelse ingenting. Nesten.

Det er alltid litt ekstra morsomt å høre på ting man har spilt selv, man er kommet litt lenger inn i materien, skjønner litt mer og har prøvd å finne ut selv, i praksis, hva som finnes i musikken og hvordan man skal få det fram. Jeg husker den lille rusen i de litt dramatiske bitene. Jeg blir ofte litt
utålmodig når jeg lytter til langsomme satser, det blir ofte for snilt og for
langsomt. Å spille dem går ofte bedre, men litt drama passer meg ofte bedre enn romantikk.

Beethoven var for eksempel viktig da jeg var tenåring, og det sitter mye igjen av det, selv om jeg akkurat har hatt en lang periode hvor jeg har vært litt lei ham. Når han er bråkete er han det ofte på en måte som fortsatt matcher mange av mine egne følelser ganske bra. De passasjene jeg snakker om i Mozart ligner litt. Det er deilig å kunne være sinna i offentligheten.

Det løste en eller annen knute å høre denne Mozartinnspillingen, i hvert fall. Plutselig, etterpå, var en helt ”vanlig” innspilling (av Mozart, det også) interessant igjen, etter at jaget etter perfeksjon eller den høyeste innsikt eller Gud vet hva, den beste måten å gjøre det på, hadde plaget meg i mange år.

Det beste er en uinteressant størrelse, innholdet er det man kan svømme rundt i, smake på, lytte til, snakke om. Masse penger er i seg selv ikke stort, det tar eventuelt bare bort angsten for ikke å ha penger (hvis man er heldig). Det som er interessant er vel det man bruker dem på, mat, reiser, venner, kunst. Det som er interessant er hva folk sier, kunstnerne, i dette tilfellet, til deg, hva du får ut av å lytte, smake, titte. Andres vurdering kan være interessant, og lede deg til bra steder, til og med forandre opplevelsen, men til syvende og sist er det du som tar inn tingene. Forhåpentligvis på din egen måte, ellers virker det vel ikke, egentlig.

Å finne verdens beste musiker er i seg selv også pjatt, kanskje man ikke liker det han eller hun gjør, hvis man lytter til vinneren av en konkurranse, for eksempel. Selv om Italia kanskje vinner fotball-VM et år, kan det jo hende man liker stilen til Brasil bedre.

Man kan jo selvsagt måle opp avstanden mellom lei seg og glad når noen spiller, hvis man er ute etter mest mulig bråk eller størst mulig dimensjoner på ting. Jeg hadde pianisten Vladimir Horowitz som husgud i en del år, og jeg synes fortsatt mye av det han gjorde er verdt å lytte til. Kolleger skjønte ofte ikke hva jeg drev med, noen ganger med god grunn, kan jeg si nå, men en av tingene jeg likte med ham var vel egentlig full guffe, og det har han jo nok av. Ingen bråker mer når det skal være bråk, kan man si, ingen er mer lei seg. Andre har mindre spenn i det de gjør med de samme stykkene, det høres ofte puslete ut ved siden av.

Men hvem som har mest å si? Tja. Horowitz virker noen ganger som om han har tenkt ut hele greia på forhånd, kanskje til og med for lenge siden, han vet akkurat hva stykket handler om, han har bare funnet en ny måte å si det på, eller finner den underveis, kanskje, på konserten. Noen ganger, som sagt, kan man få den følelsen. Det går fint an å gjøre det sånn, men noen ganger høres det nesten ut som om han kjeder seg litt, til tross for (eller kanskje på grunn av) hans fantastiske klang, som all elsker – og beundrer.

Litt for mye beundring fulgte også med min gudedyrkelse, det må jeg innrømme. Det var sikkert en av grunnene til at noen synes det var litt komisk.

Liv Glasers Mozart er ikke spektakulær, har ikke noe show-off, det er mye mer behersket i de rolige partiene enn for eksempel det jeg husker av Horowitz’ versjoner, men hun tar det allikevel ut i de mer dramatiske delene. Uansett får hun meg til å lytte. Hun interesserer seg for Mozart, har funnet ting, og hun får sagt en masse av det. Ikke dårlig, det, da.

Kanskje det ikke var så dumt å spille dem på hammerklaver heller, det har andre farger enn et “moderne” piano, jeg har alltid mislikt pianosonatene til Mozart litt fordi jeg synes klangen blir for ensidig, for glatt. Det slipper man her.

Kanskje jeg også måtte innrømme at ting som er mer behersket og mindre utagerende også kan lyttes til. Det satte uansett i gang noe i mitt hode.

Kanskje litt, du vet, det der halv fire-nivået etter et par flasker vin, jeg vet jeg er inne på noe viktig, men jeg aner ikke hva det er. Musikk og annen kunst er full av det, det er bare å lete.