På høy tid å gjøre noe med kokketeknikk, og selv om dette
fortsatt er amatørarbeide, så merkes forskjellen til det hverdagsregimet jeg
vanligvis befinner meg i. Det smaker bedre og føles bedre.

I prinsippet har jeg
brukt en oppskrift på fylt sjampinjong fra Jacques Pépins ”Complete
Techniques”, som boken heter på engelsk. Den brukes som lærebok, forteller
Wikipedia meg, og er i hvert fall et sted å lære mye mer om hvordan man lager
fransk mat. En skikkelig klassiker, hvis du vil ha klisjeen.

Litt unøyaktig er det, men kilden er altså M. Pépin.

Fylte sjampinjonger

2 middels
sjampinjonger pr person
Olje
Smør
Godt
havsalt
2-3 skiver tynt
oppskåret løk til en porsjon
1/2 tynn
skive lyst brød og
3-4 små
skiver parmesan, alt til en porsjon
Friske
eller tørkede urter, f.eks. salvie

1.
Knekk av stilkene på sjampinjongene og hakk dem
smått.

2.
Legg hattene i en langpanne med den hule siden
opp, hell over litt olivenolje og dryss noen klyper salt over. Hvis det er dyrt
salt er det ingen grunn til å sløse så det detter ned på langpanna, selv om det
ser fint ut.

3.
Stek dem på 220 grader i ca 10 min. Pass tida,
både på grunn av soppen og røykvarsleren…

4.
Fres løken og urtene forsiktig i smør og olje, til løken er
ganske myk, 5-6 min.

5.
Ha i de hakkede sopphattene og fres et minutt
til.

6.
La panna stå og kjøle seg noen minutter.

7.
Hakk brødet i bittesmå terninger og legg i
panna. Det er forbløffende liten plass oppi soppen, så ikke ta for mye.

8.
Skjær parmesanen også i små terninger.

9.
Bland det som er i panna med en skje eller med
fingrene, og legg det oppi sjampinjonghattene. Nå gjør det ingenting om det lander
litt i langpanna, så lenge man ikke svir det. Det som ender der blir gjerne litt
hardere stekt, og det kan jo være godt.

10.
Strø osten over.

11.
Grill hele herligheten i ovnen i 2-3 minutter.

Velbekomme!

Hvis du lurer på hva jeg mener
med godt salt, så smak på det du har,
littegrann på fingeren, og sjekk at du synes det smaker bra. Har du flere
typer, så prøv de forskjellige. Det er forskjell, og det er ikke lurt å bruke
det aller billigste til denne maten, tror jeg. Det er kanskje ikke nødvendig med det
aller dyreste, heller. Det nest dyreste er fortsatt et godt tips i mange
sammenhenger, til fest, da, eller når man skal ha noe ekstra.

Noe salt smaker
skikkelig skarpt, noe er mildere og nesten litt søtlig.

Dette kan brukes som tilbehør
eller egen rett.

Etter å ha sittet nesten en time
og ventet på toget på Greverud, rett utenfor Oslo, lurer jeg på om jeg bor i en
by eller et lite tettsted. Jeg har følelsen av at rutene skifter oftere enn jeg møter mange av vennene
mine for tiden, og jeg regner med at det går ut over passasjerantallet. Noen høyt oppe bryr seg ikke om kollektivtransport.

Hyggelig at min lokale kafe fortsatt er oppe, jeg får avreagert litt med en øl.