En annen kokebok-klassiker som jeg brukte virkelig mye en periode, er ”Det gode franske kjøkken”, skrevet på
50-tallet av Julia Child, Louise Bertholle og Simone Beck. Som en venn kommenterte, en pleonasme å si ”det gode” om fransk kjøkken, altså smør på flesk, som det heter på virkelig godt norsk. Men god mat blir det i hvert fall hvis man bruker den.

(For de som er matgærne og ikke har sett filmen: Julie & Julia herved anbefalt. Ta med Kleenex hvis du er
lettrørt, en skikkelig foodie-sak. Julia Child kjedet seg i Paris, som kone av en amerikansk diplomat, begynte på matkurs fordi hun “likte å spise” (filmens versjon av historien), og kokeboken er i hvert fall ett synlig resultat av
arbeidet hennes. Jeg regner med hun og mannen spiste bra en stund også. ”What’s for dinner?” var – i filmen, det også – typisk mannens første replikk på vei inn døra etter jobb.)

I kveld skulle jeg rett og slett steke sjampinjonger etter boka, og dessuten være skikkelig husmor og bruke
rester av stekt fisk og løk fra dagen før. Det var bare så sykt mye fett oppi den resten, så selv om det sikkert var et skikkelig bra ressursregnskap på det der, så havnet ressursen på tallerkenen til feil tid, om ikke på feil sted.

Men prinsippet for å steke sjampinjonger rett frem er uansett å varme smøret (sammen med litt olje) på ganske
sterk varme, til det skummer, vente enda litt til skummet nesten har lagt seg, da er fettet passe varmt til å brune soppen. Så legger man i soppen i sånne biter som man liker å spise.

Man må ikke fylle panna for mye, da blir soppen mer kokt enn stekt. Stek heller to panner. Tynne eller tykke skiver eller biter bestemmer du selv. Litt rikelig med vanlig pepper funker alltid bra til sjampinjong, synes jeg, og selvfølgelig litt salt.

Kokeboken til Julia med venner er helt uten bilder, og med ganske omstendelige instruksjoner, så hvis du er nokså urutinert, så sett av litt tid første gang du bruker den, mesteparten av en lørdag anbefales. Da blir det faktisk fest, hvis du ikke tar noen snarveier, men gjør alt som står der. Gode råvarer er en fordel, men gode ideer er heller ikke å forakte, pleide jeg alltid å si, eller god teknikk, som det handler om her.

Den eneste ulempen med den er at de er litt vel rause med smøret, så du kan ofte halvere mengdene eller noe sånt. Bruk hodet, får man vel si, men som sagt, teknikkene er for en amatør virkelig gode. Man lærer noe, og det sḿaker skikkelig bra.

Eller, eventuelt, hvis du ikke vil bidra til Amazon-effekten, nei, drivhuseffekten, var det visst, bare stek sopp sånn som jeg sa.

Og så kan du jo spise dem som de er, på en brødskive eller i en lompe, eller putte dem i en gryte av et eller annet slag.