Angsten for ikke å ha nok mat til fest stammer vel ofte fra husmorkulturen. Mamma var jo en vanlig inspirasjonskilde for matinteresse, i hvertfall i min generasjon, og nok skulle det være.

Det er jo, uansett hvor angsten kommer fra, heller ikke så morsomt å invitere folk til noe som det er for lite av.

Men det var det, da, hvor mye som er for mye…jeg tror ikke jeg har vært alene om nærmest å tømme lommeboka noen ganger for å kunne bidra til den almene trivsel. Noen hangups man kan unngå:

  • å kjøpe dyre eller spesielle ting for å imponere
    (med mindre det er en kommende kjæreste, da er vel alt lov) eller holde statuslinja høyt nok.
  • å kjøpe inn til for mange retter, hvis det er
    tapas eller lignende man har planlagt
  • å kjøpe for mye av ting man ikke vet hva er

Hvis man har en god oppskrift og gode råvarer (skikkelig fersk fisk, skikkelig ferske grønnsaker) blir det bra. Enten man har en av noen få faste travere man kan, eller er god til å improvisere med eller uten kokebok: En god idé er billigere enn en sjelden råvare. Kongekrabbe er ett eksempel, særlig hvis den er kjøpt inn på litt dyre steder.

Hvis man kommer skeivt ut og kjøleskapet buler ut dagen etter også, er det bare å fryse det som kan fryses, og så spise rester. Festen kan jo sånn sett vare lenger.

Prøv å finne ut hvem av supermarkedene og innvandrerbutikkene som er flinke med ferskvare, og hvis du bruker fiskebutikken, (og det er all grunn til det fra tid til annen, for de få som er igjen er gode, i hvert fall i Oslo) så kjøp kanskje en eller to ting der, ikke tre eller fire.

Vurder selvfølgelig anledningen, men å kjøpe både blåskjell, reker og kongekrabbe som tilbehør til fisk er sånt som jeg kan finne på å gjøre, og det koster egentlig litt mer enn det smaker, ikke fordi det ikke er godt, men fordi det fort blir for mange ting oppå hverandre. Budsjettet blir også gjerne kræsja for en stund. Hvis man har noe litt morsomt å gjøre med for eksempel rekene (smør, hvitløk og chili, for eksempel, eller olje og hvitløk) blir de en attraksjon i seg selv.

Løssluppenhet er et åpenbart element i enhver fest, så ikke brems for hardt, men som sagt – ideer koster mindre enn eksklusivitet. Når det gjelder industriprodukter (ting på flaske, for eksempel) er det kanskje også grunn til å minne om at det nest dyreste (ca) ofte er det som er verdt å satse på – de aller dyreste tingene er ofte overpriset for å tilfredsstille et snobbebehov, eller det befinner seg på et nivå man ikke kan håndtere som hobbykokk, hvis man ikke har gått gradene gjennom balsamicoverdenen, for eksempel, eller har flaks.

Hjemmehåndverk gjort med omtanke gir i hvert fall ofte en god følelse for gjestene.

Det skader ikke å tenke litt på miljøet også, alt for langreiste ting kan ikke være ok, egentlig. Nå om sommeren er det i hvert fall mye godt som ikke er flydd jorda rundt, og man må passe på å få det med seg. Helt nye poteter om våren er en av mine sesongfavoritter, den eneste gangen jeg synes kokte poteter er grunn nok til å ta en omvei. Server dem med kaldt smør eller rømme, det synes jeg er enkelt og genialt digg. Se opp for sleip markedsføring, det er faktisk de norske som er best når de først kommer. Kyprospoteter smaker litt av papp, jeg har aldri helt skjønt vitsen. Norske mandelpoteter holder seg lengst utover ettervinteren, hvis man har råd. Ellers ville jeg spist pasta eller rett og slett brød, til de skikkelige nypotetene dukket opp.

Hvis man får det til gir det faktisk best resultat å handle etter hva som finnes i butikken, prøv å lære hvordan dine favoritter ser ut når de er skikkelig ferske. Jeg har ikke oversikt over alle ting, men hel fisk med røde øyne, fiskefilet med tørr overflate og frosne reker med hvite flekker på skallet bør man nok ligge unna hvis det finnes noe annet. Man blir ikke syk, det har jeg aldri opplevd med mat fra norske butikker, tror jeg, men det smaker ikke fantastisk. Makrell går mot tran, torskefilet mot gamle truser (tror det, ja) og reker…mister vel smaken, mer eller mindre.

Sjampinjonger går det ofte litt lite av de stedene jeg har bodd, men sjampinjongidealet er fast sopp med sporehus som bare såvidt lager kontrast til det hvite i soppen, som også skal være helt hvit (helt lys beige på sporehusene). Det er egentlig ikke så ofte man finner dem sånn i butikken, men gjør man det, bør man servere dem omtrent rett fra panna, forsiktig stekt. Det er genialt. Bittesmå sjampinjonger er også ganske sjeldent, men smaker kula. Man trenger kanskje bare dele dem i to, eller ikke i det hele tatt.

Visse ting er bra å handle i dyre butikker, mens andre ting er bedre å handle i billige, når man har tid og ork til å variere. Legg merke til handlevanene til de andre kundene – hvis det er noe som konsekvent blir liggende igjen i hylla, har både du og butikken et problem. I nabobutikken forsvinner kanskje den samme varen så fort som bare det, og rekker ikke å bli gammel.

Noen ting kan kjøpes på tilbud, andre ikke. Myke oster på tilbud, brie og camembert og sånt, kan være greit å kjøpe hvis man kan spise den med en gang (og det betyr ofte samme dag), ellers ikke. Salmiakksmaken lurer bak hjørnet.