Privatiseringsvinden har blåst i mange år, og diskusjoner om offentlig pengebruk går høyt og har også gjort det lenge.

Det er selvfølgelig riktig at det offentlige ikke kan bruke ubegrenset med penger til sine formål, uansett hva de er. Vedvarende underskudd totalt sett blir et problem.

Men det er ikke nødvendig at hver enkelt, altså alle enheter som er eid av offentligheten og svarer for de de gjør til fellesskapet, går med overskudd eller i balanse. Det viktige er at et helt regnestykke går opp, eller så store deler av de offentlige budsjettene som er nødvendig.

På samme måte som et forlag kan ha deler av virksomheten som ikke lønner seg, men som de beholder fordi de ikke synes de kan la være, kan en
kommune godt ha virksomhet som ikke gir inntekter, eller i hvert fall ikke
store inntekter, men som man også beholder. Forutsetningen er selvfølgelig at man har andre inntektskilder i tillegg. Men noen offentlige oppgaver vil alltid være utgiftsposter, og bør få lov til å være det, så lenge det store regnskapet går tilstrekkelig opp.

Grunnen til at dette er viktig er at både et forlag og en kommune har et formål, utover å tjene penger (for forlagets del), eller å spare penger (som enkelte politikere tilsynelatende mener er en definisjon av det offentliges oppgave). Hvis man tar bort dette, egentlig ideelle formålet fra det arbeidet som gjøres, vil man miste mange ansatte som har valgt jobben fordi de er engasjert i for eksempel litteratur eller skole, og man risikerer også å miste troverdighet som utøver av den oppgaven man har i samfunnet.

Et forlags jobb, i tillegg til å sysselsette sine ansatte og eventuelt gi overskudd til sine eiere, er å være en del av kulturlivet og spre god litteratur. En kommunes oppgave er å gi sine innbyggere tjenester som gjør
det mulig å bo på stedet, og å ta seg av oppgaver som det er praktisk å utføre i fellesskap. I tillegg er det selvsagt en del av jobben å forvalte de pengene som blant annet kommer fra de samme innbyggernes skatt, men hensikten med kommunen er ikke forvaltning av penger, men den virksomheten som gjøres for de samme pengene.

Den konkrete utformingen av disse oppgavene, akkurat hva det offentlige skal gjøre, er politiske spørsmål som man aldri blir ferdig med å diskutere. Men det er ingen logisk grunn til å si at pengene alltid er den viktigste rammen, heller enn det konkrete formålet for virksomheten. Hvis man har noe å drive for, altså ikke – ingenting, er det i hvert fall all grunn til å
diskutere hvordan pengene skal brukes og hva man kan få til med dem. Det
offentliges oppgave er faktisk tradisjonelt å bruke penger, selv om man selvsagt også må diskutere når man må spare – slik at man har i sin tur har nok til å bruke, til de formål man til enhver tid bestemmer seg for.

Både et forlag og en skole er nødt til å forholde seg til budsjetter, men å gjøre god økonomi til hovedhensikten med prosjektene vil fort kunne gå ut over innholdet i det man driver med. En lærer bør ikke daglig være nødt til å bekymre seg om hvorvidt økonomien skviser arbeidet hans. Ideelt sett bør han ha en ledelse som tar seg av det, slik at han eller hun har ryddige rammer for arbeidet og kan bruke kreftene på å undervise. At vedkommende tar ansvar for økonomien ved ikke å sløse, og ellers følge opp andre økonomiske mål, er selvfølgelig en del av pakka.

Men en veldrevet skole kan tradisjonelt godt være i stand til å holde orden på økonomien selv om man tenker annerledes enn man gjør i en privat bedrift, økonomisk og organisasjonsmessig.