Noen ønsker å selge så mye offentlig virksomhet som mulig, også, eller kanskje ikke minst, bedrifter som er lønnsomme.

Det offentlige, altså egentlig oss alle, eier, i tillegg til rene utgiftsposter, også ganske mye inntektsgivende virksomhet, som gir oss mulighet til å bruke inntekten herfra på skoler, eldresentre, veier og kollektivtransport.

For å få del i noen av de samme inntektene er vi nødt til, hvis vi selger disse bedriftene, å skattlegge de som kjøper dem. Dette er mye vanskeligere enn å diskutere i fellesskap hva vi skal gjøre med inntektene fra f.eks. Statoil, og vil uansett gi oss en mindre del av kaka. Hvis det som i dag er offentlige bedrifter legges ut for salg vil man ikke kunne forhindre at de blir solgt til eiere i utlandet, og de som ønsker å selge har også til hensikt å gjøre det sånn at dette er mulig.

Dermed vil man som borger av Norge måtte strekke hånda ut via vår offentlige administrasjon mot bedrifter som styres fra Massachusetts
eller Zürich hvis man vil ha tak i noen av de pengene som de tjener i Norge,
eller mene noe om det de gjør. En privat bedrift vil også gjøre hva den kan for å få skatten lavest mulig, som enhver annen kostnad. I hvilken grad de gjør ting de ikke burde, med skatt eller andre ting, avhenger blant annet av bedriftskulturen i det selskapet det dreier seg om. Bedriftskulturen i en norsk offentlig virksomhet vil i hvert fall være innen nærmere rekkevidde.

Til tross for alle innenlandske problemer av forskjellig slag må man kunne si at det er enklere å forlange noe av en bedrift som faktisk er vår, juridisk og reelt, for eksempel Statoil, enn av en som er eid av for eksempel en gruppe sveitsiske aksjeeiere. Hvis man vil klage, kan man i hvert fall gjøre det når det gjelder en offentlig organisasjon. Til en privat bedrift er det mye vanskeligere å komme til, og ofte egentlig umulig for mannen i gata. Ansvarsforholdene i privatiserte offentlige oppgaver er for eksempel ofte mye mer uoversiktlige enn når man har direkte med byråkratiets avgjørelser å gjøre.

Det som har drevet en god del av verket, selve arbeidet, i hvert fall i en del ikke-kommersielle offentlige virksomheter, er en form for idealisme eller faglig engasjement i det man holder på med. Det er selvfølgelig ikke mulig å drive hele samfunnet på denne måten, men man burde være forsiktig med å ødelegge denne holdningen der den finnes. Mange offentlige oppgaver er ikke direkte koblet til penger, men skaper verdier allikevel – de åndelige eller mentale effektene kommer ofte direkte herfra, mens en del av de materielle effektene i disse tilfellene er mer indirekte og kanskje kommer seinere, for eksempel når det gjelder utdanning.

Det burde være mulig å leve i to verdener, om ikke flere – et relativt fritt marked for de delene av samfunnet hvor det er naturlig at lønnsomhet er en viktig drivkraft, og en relativt stor faglig frihet for de områdene hvor dette er ønskelig, hvor økonomien bør skape så stabile rammer rundt som det er mulig å få til.