Hvilke problemer er knyttet til New Age som tankegang og praksis? Bevegelsen spenner over store felt.

Begrepet har rukket å bli en klisjé med varierende innhold. Felles kan kanskje sies å være en bevegelse mot åndelighet, hvor man søker Gud
eller former for religion eller seg selv i dette – ut fra eget valg. Man forsøker å unngå autoritative formuleringer som man selv ikke synes om.

Det snakkes fra kirkelig hold om en eklektisk religionsutøvelse, altså at man
setter sammen et religiøst selvbilde og filosofi som i ytterste konsekvens er laget helt etter eget hode.

Det er jo ikke egentlig noe nytt at noen velger sin egen vei innenfor en religion, og heller ikke at det er innslag fra andre religioner i for eksempel kristendommen. ”Fritenker” var også i min verden et positivt begrep en gang. Det nye er kanskje bare graden av det, både i antall mennesker som gjør det, og i hvor stor grad de tenker selv og eventuelt ikke forholder seg til ”vedtatte sannheter”.

Det er forbindelser til folkemedisinen i mye av det som skjer på denne helsefronten, hvor folk med kunnskaper (eller uten) alltid har gjort ting utenom skolemedisinske metoder. En del nye ting er dukket opp, man bruker ikke lenger bare ting som er hentet fra naturen, men for eksempel forskjellige typer elektriske apparater. Jeg har selv sittet med beina i et kar med vann sammen med (tror jeg) en elektrode, og man kan rolig si at noe skjedde – vannet var så skittent etter en halvtime at jeg var rimelig sjokkert over meg selv og hva kroppen min bar rundt på.

Hvordan det skjedde hadde verken jeg eller behandleren noen fornuftig forklaring på, men jeg tror ikke hun hadde liggende en slange fra en bøtte møkkavann, akkurat, det kom nok fra meg.

Det finnes sikkert mange andre, lignende ting som gjøres, og som også har en positiv virkning på både kropp og sjel. Det motsatte finnes helt sikkert også, men alt kan ikke avskrives selv om feltet fortsatt er en smule udefinert.

Selvutvikling er også en stor del av feltet. Man kan noen ganger lure på hvorfor såpass mye av det er knyttet opp til økt ytelse på jobben, hvordan man takler stress, for eksempel, og yter mer, siden det gjerne
også er et uttalt mål å få ned tempoet, finne roen, seg selv og meningen med det man gjør.

Allikevel må det også her være verdifulle ting. Meditasjonsteknikker finnes for eksempel i alle religioner og verdensdeler, og er verdifulle ting som bidrar til et roligere sinn. Hvis man selv ikke er religiøs, kan det kanskje virke rart å benytte seg av religiøse teknikker, men som en del av en leting er det vel ikke noe galt i det, og mange ting kan dessuten tilpasses ens egen kultur og personlighet. Noen ganger blir det sikkert dilettantisk, men det lar seg kanskje ikke så lett forutsi når, og det er ikke sikkert at det gjør noe heller, hvis det virker til det formålet man vil og ikke skader en.

Som sagt, det nye er ikke prinsippet i dette, kunstnere og andre har til enhver tid holdt på med forskjellige ting, men det nye er utbredelsen av det, at så mange gjør så mange forskjellige ting med seg selv, både kroppen og sjela.

Spørsmålet er kanskje noen ganger hvor man lander, verden er stor, og man burde noen ganger passe seg litt for hva man går løs på. Enkelte
teknikker kan rett og slett være farlige, og enhver er i dag henvist til å
passe på seg selv.

Hvis man holder på intenst nok med egenterapi kan man risikere å havne i en modus hvor det å komme videre og finne midler til dette blir en slags nevrotisk affære. Mister man følelsen av naturlig fremdrift kan det bli for mye. Selv om man har en metode som virker må resultatene få sette seg før man går videre til neste stasjon.

På den annen side, den tradisjonelle norske levemåten kan også være ekstrem nettopp når det gjelder forholdet til naturlighet, slik at mange ikke kan tenke seg å bevege noen del av psyken, for eksempel, med ”kunstige” midler, før man eventuelt er nødt. På denne måten kan man låse unødig
mange valg. Livet blir kjedelig og forutsigbart, absolutt alt kommer når det
kommer, kanskje ikke før pensjonsalderen, kanskje aldri.

En balanse her også virker fornuftig, men jeg synes vi fortsatt vil kunne ha godt av en oppmyking av tankegangen når det gjelder forholdet mellom ”naturlighet” og egne valg i livet. Vi skaper vårt eget liv – også. Det er mulig man må slåss for det, men det er en mulighet som finnes, i større og mindre grad, selvfølgelig.

Skolemedisinen har tradisjonelt vært nokså mye opptatt av de fysiske sidene av sykdommene, mens mange nye eller ”alternative ” stemmer
snakker om åndelighet eller mentale måter å påvirke fysiske prosesser.

De fleste vil kanskje være enige i at alle menneskelige fenomener er en blanding av mentale og fysiske størrelser, med et balansepunkt nærmere den ene eller den andre enden. Man kan ikke si at vi er bare det ene eller det andre, og det er kanskje på tide å se på sykdommer på denne måten og
undersøke for eksempel om det er systematisk variasjon i hvilke psykiske plager som er en vanlig del av en fysisk sykdom, og omvendt, og om det i så fall kan sies å være en del av sykdommen. Det er vel kanskje fortsatt grunn til å tro at mange sykdommer er overveiende det ene eller det andre, men det virker sannsynlig at mange ikke er det, tvert imot en blanding. Noe arbeid er vel gjort her, men det kunne kanskje være en tanke å finne ut om det var et alment prinsipp og i så fall hvordan det slår ut i hvert enkelt tilfelle.

Mange av de tingene som legene har problemer både med å diagnostisere og behandle kan virke som om de hører mer inn under psykologien enn den tradisjonelle medisinske sykdomslæren. Dette er ikke noe enkelt felt,
men når temaet er forholdet mellom psyke og kropp, er det egentlig snakk om hele det livet man lever, med arbeid, fritid og ikke minst mat.

Et spørsmål man ofte hører i samtaler om selvutvikling er hva man kan lære av bestemte erfaringer, eller ”hva det var meningen” at man skulle lære. Mange viser en ydmykhet som kan være positiv, men strekkes den for langt kan den også plage en. Hvis man for sjelden setter rammene for tilværelsen mister man kontrollen, og noen andre tar den lett. Mange nordmenn er glimrende utøvere, for å bruke et musikeruttrykk, men dårlige komponister, de innordner seg nær sagt under et hvilket som helst system uten å mukke, helt til de eventuelt virkelig protesterer mot alt, eller
ting går skikkelig galt. Litt mer deltagelse og flere innvendinger hadde nok ofte vært bedre, uten at man nødvendigvis trengte å snu alt på hodet.

Det er fortsatt ikke så uvanlig å si ”det var sikkert til det beste”. Når så først reaksjonen kommer på en bøyd nakke gjennom for lang tid, kan det lett bli for sterke reaksjoner den andre veien.

At hvile, positiv kontakt med pårørende og andre i stor grad psykiske ting kan bidra til å folk friske er gammel lærdom. At noen holder ut lenger enn andre, også i fysiske sykdommer, er vel også en erfaring som leger har gjort seg, og det finnes helt sikkert mange andre ting av lignende karakter.

Men om man kan tenke seg ut av ethvert problem er en annen sak. En edruelig alternativ behandler vil nok ikke gå så langt som til å si det, men han eller hun befinner seg på delvis ubrutt land, ofte med problemer legene har problemer med å håndtere.

Demens er definert som en gruppe organiske sykdommer, men forsøk
med musikk viser at man kan bedre tilstanden med skal vi si mental påvirkning. Om man kan kurere noen av demenstypene med sånne metoder vet jeg ikke, men man kan i hvert fall bedre den mentale tilstanden, som jo er problemet for pasienten.

Det fysiske og det psykiske elementet kan også være forskjellig hos forskjellige personer, kanskje avhengig av familie- eller annen kultur. Når et barn har vondt i magen kan det ofte være vanskelig å finne ut hva det er. Hvis barnet ikke selv vet hva det kommer av, vil noen ta opp barnet og trøste det, mens andre vil sette barnet i gang med en aktivitet eller gi ham eller henne noe å spise. På denne måten bidrar man også lett til å øve opp forskjellige reaksjonsmåter på visse problemer. I det ene tilfellet forholder man seg kanskje mer fysisk eller praktisk til problemet, i det andre mer psykisk. I tillegg vil man i det ene tilfellet også kunne bidra til å skape bestemte matvaner, trøstespising eller andre ting kan bli et resultat hvis vi snakker om en vedvarende vane.

Det siste er også et viktig poeng når man diskuterer forholdet mellom kropp og psyke, man tar det som man har det, kan man si – hvis man er deprimert vil det ofte gå ut over kosthold, søvnvaner og andre ting man foretar seg i den konkrete verden. Dette vil i sin tur påvirke den fysiske helsa, selv om påvirkningen er indirekte.

Som pasient vil man vel gå for behandling som virker, uansett hva det er, og gi det den forklaringen man selv har bruk for. The proof of the pudding lies in the eating. Jeg har selv gått til akupunkturbehandling med utgangspunkt i egne psykiske problemer, og det virket. Det løste selvsagt
ikke alle problemene, men noen av dem ble påvirket av behandlingen. Man kan selvsagt påstå at det bare skyldtes en hyggelig behandler eller egen
innbilning, men følelser sitter i stor grad i kroppen, så det virker ikke
urimelig at de skulle kunne påvirkes av ting som påføres kroppen. Et slag i
magen vil i den rette situasjon kunne knekke en mann psykisk, ikke bare sprekke leveren hans. Så hvorfor skulle ikke ting som er gjort i god mening kunne virke?

I terapi er det vanlig at man gjør noe for å oppnå noe annet, og det er jo naturlig. Men hvis man strekker denne tenkemåten for langt kan man risikere å miste noe av åpenheten overfor livet, at man blir strategisk i for mange sammenhenger. Hvis det får prege ens virkelighetsoppfatning i for stor grad kan man også nærme seg autismen, som utenfra sett i hvert fall ligner på den magien som barn har i en periode. Hvis jeg trår på strekene dør jeg. Enkelte av behandlingsmetodene i ”New Age”- feltet kan minne om dette, når det hele blir mentalt, selv om problemet kanskje er fysisk. Overtro er også et beslektet fenomen, og bevare meg vel, vi er ikke rasjonelle noen av oss hele tiden, så jeg skal ikke dømme. Det er vel heller ikke meningen, så lenge man ikke mister helt balansen eller oversikten.

Det store spørsmålet er om det man tror, om sykdommer og annet, stemmer med den såkalte virkeligheten, og i så fall i hvilken grad. Først kan man kanskje rydde unna den tingen at klønete ord kan dekke over realiteter. Ikke alle har et like godt lag med ord, men er kanskje i kontakt med virkelige fenomener allikevel. Dette skulle jeg tro at man må kjenne etter i hvert enkelt tilfelle, og forsøke å finne så dekkende ord som mulig for det det er snakk om. Misforståelser, skapt av ord, fører noen ganger virkelig
galt avsted. Man kan også ta feil. Hverken velformulerte eller språklig hjelpeløse har monopol på sannheten.

For min del, med mine helse- og livsstilsproblemer, som noen ganger er tidstypiske og noen ganger ikke, foretrekker jeg også å være eklektisk, altså å plukke det jeg vil eller trenger, men jeg holder fast i vitenskapen som en basis for min kunnskap, i hvert fall i store ting. Det er banalt, men sant å si at vitenskapen ikke vet alt fordi den ikke har funnet det ut ennå, også at det er ting den mest sannsynlig ikke vil finne ut noen gang, og til syvende og sist bruker jeg fortsatt salvie i maten og i det hele tatt urter, uansett hva vitenskapen måtte si om det. Men det er noe som heter “intelligent guessing”, altså at man holder en hånd på det kjente, famler litt i det ukjente, tar en sjanse og satser på et eller annet. Realisme er delvis basert på kjent kunnskap, delvis på en følelse, kanskje intuitiv, av hva man tror går an å få til. Det gjelder å begynne i tide også, an apple a day osv.

En annen ting, som så vidt jeg vet er dokumentert i medisinsk forskning, er at mentale prosesser også påvirker kroppslige fenomener. Man har i et forsøk fortalt barn at det finnes ”politi” og ”røvere” i blodet, og hvis de får beskjed om at ”politiet” har overtaket, har man kunnet måle endret innhold av hvite blodceller i blodet, så vidt jeg husker. De er viktige i immunforsvaret, og kan blant annet ta knekken på uønskete celler og stoffer.

Dette er annenhånds informasjon, jeg har ikke klart å finne studien, så ta det med en klype salt, men jeg mener det finnes flere dokumenterte eksempler på at psyken gir – målbare – endringer i fysikken vår. Alt fysisk er vel heller ikke målbart, med dagens eller fremtidens apparatur.

Fra et analytisk eller filosofisk synpunkt er det heller ingen grunn til å mene at mennesket er bare fysikk eller bare psyke, ingen vil vel påstå det. Det er ingen grunn til å slippe tak i den kunnskapen vi har, og medisinen har oppnådd mye ved å studere kroppen som maskin eller ved å bruke andre overveiende fysiske modeller for forståelse. Men det virker som om den trenger et supplement, kanskje til og med noe så stort som et paradigmeskifte.

Til tross for at vitenskapen vet mye, vil den aldri komme helt til bunns i tingene, akkurat som alle oss andre. Det vil alltid dukke opp nye sider ved saken, om ikke annet så fordi verden går fremover. Hva som er i bunnen kan man ofte lure på, våre definisjoner befinner seg som regel høyere opp.