Instrumentalitet er et problem i dag, at mange forstår verden for ensidig praktisk, og pådytter andre denne måten å forholde seg til omgivelsene. Det er åpenbart at mange problemer krever handling for å løses, men man skal ikke glemme at både tanker og ord kan regnes som handlinger. Effektene på omgivelsene er mange ganger åpenbare, og ikke bare privat. Dessuten fører både tanker og ord i sin tur til andre handlinger, slik at det betyr mye hvordan man tenker om ting.

Mange har heller ikke oppdaget at tenkning er et stort og nyttig felt, de betrakter teoretisk skolelærdom med mistenksomhet og handler og snakker deretter. At vi her hjemme også i litt for stor grad mangler bevissthet om oss selv er også et problem. Mange ting som er innarbeidet som begreper i andre land er fortsatt i fosterstadiet her eller i ferd med å bli født, for eksempel på kulturfeltet. Vår oppfatning av vår egen psykologi er også ofte mangelfull, noe som kan gi mange problemer for eksempel i barneoppdragelse. At vi er så konkrete i vår verdensforståelse skaper også kommunikasjonsproblemer mellom ulike bransjer og fagfelt, og mange diskusjoner om en del temaer blir lite opplyste, man ser ikke mønstrene.

En overdrevent praktisk forståelse skygger også for annen kunnskap, hvis man alltid ser etter forklaringer etter modellen ”hvis man gjør én ting, så skjer en annen”. Dette kan være gode forklaringer, men uten beskrivelser av samfunnsfenomener, og diskusjon om dette, blir bildet ofte for enkelt. Vitenskap består også av påstander om verden, hvordan den er, og systemer av påstander, ikke bare beskrivelser av handlinger eller hvordan ting oppfører seg når man gjør bestemte ting med dem.

Det finnes påstander om menneskelig bevissthet og underbevissthet, at de finnes, ikke minst. Det finnes beskrivelser av samfunnet, en generell beskrivelse av et hvilket som helst samfunn, at det har funksjoner som alltid er der – reproduksjon, sosialisering og en masse andre ting jeg ikke husker. Filosofien inneholder massevis av måter å se verden på, og de står i et visst forhold til hverandre, fordi de jo handler om samme ting, verden, hvor stor den enn er. Man kan sammenligne, for eksempel. Det har foregått en kontinuerlig diskusjon i hele filosofihistorien, siden Platon og før det.

Det finnes systemer av forståelse, og alle har et, enten det er enkelt eller komplisert. Forståelse er ikke én ting, men allikevel kan den diskuteres på felles grunnlag, i hvert fall til en viss grad. Man kan ikke melde seg helt ut av fellesskapet, det er å ty til vold.

Man bør selvsagt ha egne meninger, men man bør skille mellom en mening om hvordan ting er og en mening om hva man synes bør gjøres i en bestemt situasjon. Mange blander sammen disse to tingene og dekker seg bak at man alltid ”kan ha en egen mening”. Visse fakta kan ikke så sjelden la seg fastslå, tross alt.

Ethvert tankesystem er en tilnærming til virkeligheten, så det gjelder å komme både så nært man kan, og så nært man kan komme et hensiktsmessig og praktisk utkomme av det man tenker. Vitsen er jo ikke bare å tenke, men å bruke tankene til noe, og enkelte filosofer hevder at det som virker er det som er sant. Dette er også en mulig posisjon i noen sammenhenger, men bare en, og den vil også kreve en diskusjon om et fornuftig formål. Enhver får finne ut hva som passer – i hvert enkelt tilfelle. Å finne en idé som passer alltid, er neppe lurt, selv om mange prøver. Vanligvis vil man vel kalle det totalitær tenkning. Hvis man tenker over det kan det ikke være fornuftig å organisere samfunnet etter ett prinsipp, det vil sannsynligvis tilgodese den gruppen som tilfeldigvis passer godt inn i akkurat den måten å gjøre ting på, mens andre faller ut, blir klemt flate eller plaget.

Praktiske systemer vil typisk være bygget opp av handlinger, ting man vanligvis gjør i en bestemt situasjon, og dette er også viktig kunnskap som overføres til nye utøvere av et fag, for eksempel, slik at man slipper å gjøre de samme feilene om igjen. Men ethvert praktisk fag har også sin teori, og uten den i hodet, som et kart, vil man lett gå i unødige feller.

Det samme gjelder innlysende nok for verden, samfunnet eller hva man velger å kalle det vi har rundt oss. Samfunnsvitenskapene er direkte innstilt på kunnskap om mennesker i grupper, og nær sagt enhver annen vitenskap kan være nyttig for å stå rustet til å ta riktige politiske valg, for eksempel. I England fantes det i hvert fall tidligere et begrep som het ”The educated mind”, og en holdning om at det ikke nødvendigvis var viktig hva slags utdanning man hadde, men at man hadde en, for å kunne gjøre en jobb. Det kan bli dyrt for politikere bare å prøve og feile, hvis samfunnskunnskapene er for små. Både fordi samfunnet forandrer seg hele tiden, og fordi det også er såpass stort og med så mange detaljer og bevegelse at ingen har helt oversikt. Allikevel finnes det kunnskap, man må bare ha for seg hvor langt – eller kort – den rekker i hvert enkelt tilfelle. Også det er et diskusjonstema.

For tiden finnes det også veldig mange enkle utsagn om kompliserte ting som dessverre får fotfeste i den offentlige debatten. Det fortvilende er at man mange ganger ikke kan utelukke at det er sånn eller sånn, noen ganger får man i en debatt slengt i trynet påstander det ville ta år å sjekke ordentlig.

Og som sagt, det finnes både skitt og kanel i dette også, så det gjelder å beherske seg og tenke langsomt, og det er jo virkelig ikke alltid lett, hvis noen er i ferd med å ta overilte avgjørelser. De som krangler mest har ofte løsningen på forhånd og bruker knyttneven litt for mye, sånn at det ikke blir noen ordentlig diskusjon, bare slåsskamp. De som satt med makten før den såkalte liberalismen traff oss er også ofte overlegne uten grunn, de burde av og til gjøre små innrømmelser når det kommer fornuftige innvendinger, selv om de ikke nødvendigvis trengte å gi fra seg de store poengene.

Alle politiske retninger, tror jeg uten å ha virkelig sjekket, har sine poenger, og alle har sine hangups og feiltagelser. Når noen skriker er det ofte en grunn til det, men ikke alltid den grunnen vedkommende tror.

Som sagt, mange små ting sveller opp og blir til store problemer hvis de som har dem og uttaler dem virkelig ikke blir hørt. Logikken ligner i grunnen alt for mye på det som kan skje i en vanlig krangel. Mennesker i grupper ligner en god del på mennesker hver for seg, et kanskje innlysende poeng som allikevel kan belegges mer nøyaktig i samfunnssammenheng, med kunnskap fra sosiologien.

Hvis de små poengene ble akseptert av de som har forvaltet de store poengene, ville det være mulig å samarbeide i større grad. Da slapp man i hvert fall skinnkonflikter, og kunne konsentrere seg om virkelige interessemotsetninger.

Livene på hver sin side av en politisk konflikt er noen ganger så forskjellige at man må finne seg i at de er akkurat det inntil videre, men uten et eller annet møtepunkt for dialog blir det vanskelig. Man må finne noe å enes om, og så starte diskusjonen der.

Formelle argumenter som skygger over saken er også vanlig. Hvis man bryter formelle debattregler hender det ikke så sjelden at folk slutter helt å høre på det du sier, vel å merke hvis noen tar deg for det. Dette fenomenet finnes ofte i formelle sammenhenger, og enkelte bruker dette som en teknikk for å definere temaer og beherske diskusjonen. De setter seg gjerne inn i alle finurligheter i det politiske systemet og bruker formelle argumenter som dekker over det de egentlig gjør, nemlig å få frem sine egne babyer. For andre fremstår det som naturnødvendig å gjøre de vedtakene som blir gjort, mens man i løpet av behandlingen ikke egentlig har funnet ut av hva som virkelig var lurt.