Hvorfor er det så godt å fylle magen med fett? Ikke alle vil kjenne seg igjen i spørsmålet, men noen vil.

Følelsen av å bli fylt finnes. Alle kan ha områder i sjelen eller ”systemet”, som mange kaller den mentale siden av oss, som føles tomme over lengre tid, kanskje hele tiden hvis man kjenner etter. Årsakene kan være så mange. Noen er født inn i problematiske familieforhold eller rent ut sagt forbryterske omgivelser, og man kan skades på så mange vis. Livet er ikke enkelt for noen, og siden ingen er perfekte vil ens dårlige sider som regel gå ut over noen, ikke minst barn hvis man har ansvaret for noen. Om noen på et tidspunkt skjønner hva de har gjort hender det at de prøver å rydde opp, eller det de har gjort føles så ille at de ikke orker ta hull på byllen.

Eller kanskje de ikke forstår problemet. Jeg har vært med på et generasjonsskifte i mitt liv og i mitt oppvekstmiljø, der ungdommen etterhvert levde så annerledes enn foreldregenerasjonen at kommunikasjon på mange måter ble vanskelig, man ble ikke forstått noen vei over disse grensene. Denne prosessen er ikke over, mange i den eldre generasjon i dag prøver å ta tilbake kontrollen og skru tiden tilbake, mens vi som har vært med på ”ungdomsopprøret” sliter med mange av de samme tingene som tidligere. Man er i hver sin verden, de gamle har sin plikt og vi vår frihetstrang og våre lyster.

Uansett sitter de fleste igjen med problemer som voksen i en eller annen form, kanskje med et sår, en nevrose, en depresjon, avhengig av hvor alvorlig man ble tatt og hvor alvorlig man tok det. Noen ganger kan man si at det skyldtes konkrete hendelser, andre ganger ting som regnes som normalt, men kanskje ikke burde det, atter andre ganger vet man ikke hva det skyldes.

Og for noen er mat et middel til reparasjon av problemer, det tror man i hvert fall, eller man behandler det sånn i praksis. De fleste liker god mat, for noen henger det sammen med stor interesse og kanskje talent, vi får håpe at det er de som blir kokker og servitører.

Men det kan også ha nevrotiske sider, selv når interessen er der. Hvordan da?

Mange følelser kan være knyttet til mat, og mange av dem er naturlig nok overført fra forrige generasjon, eller den eller de som ga deg mat da du vokste opp. Livet avhenger uansett alder av at man spiser, men når man er virkelig liten vil jeg anta at mangelen på rasjonell evne gjør at mangelen på mat, når den følelsen inntreffer, kan føles mye farligere enn når man blir eldre, kanskje livstruende. Man skriker fordi man er sulten, selvsagt fordi kroppen trenger mat, et rasjonelt poeng, kan man si, men også fordi man ikke skjønner hva som skjer. Livet er for så vidt truet også, en baby dør fortere uten mat enn en voksen mann eller kvinne, men man har ikke helt lært hva følelsen skyldes eller hvem som eventuelt ordner opp, så man skriker.

itt for stort fettinntak gir seg gjerne utslag på vekten, og noen snakker om at man i så fall ”gjemmer seg” inni fettet. Tilsvarende finnes en forklaring om at man, hvis man spiser lite og blir tynn, ”prøver å forsvinne”. Det er ikke utenkelig at det kan være sånn, men det kan nok også gjerne være motsatt, i hvert fall for de litt rundes vedkommende, som meg selv.

”Å ha pondus” er vel fortsatt et gangbart begrep, og det kan fortsatt gi en viss verdighet å være litt stor. I tidligere tider var det kanskje knyttet til klasseforskjeller, i hvert fall hvis man skal dømme etter gamle karikaturtegninger, og det fulgte vel gjerne med et psykologisk overtak, sikkert forsterket av bevisstheten om en velfylt lommebok. De tingene har vel ikke forandret seg helt. Den pinlige følelsen hvis man står i kassa og kontoen er tom sier i hvert fall meg et eller annet.

Mangel på selvtillit eller selvfølelse kan selvsagt få en til å kompensere også, ved å prøve å bli større enn man egentlig føler seg.

Slafsing kan være plagsomt for den som ser på, og man kan noen ganger få følelsen av seksuelle undertoner. Spising og sex ligner jo ikke så lite på hverandre, og grådighet i det ene kan ha en sammenheng med et problem eller en mangel i det andre. Jeg sier ikke at det alltid er sånn, men jeg tror det finnes.

Hvis man som barn blir tvunget til å spise opp maten sin, konsekvent og over tid, kan det sette seg som motvilje mot mat, evt. mot den maten man blir satt til å spise opp. Ikke sjelden er det jo mat man i utgangspunktet ikke liker så godt, og problemet blir vel ikke mindre av at det alltid er den samme tingen som ligger igjen og må spises.

Hvilken symbolverdi man tillegger forskjellig mat kan nok være så forskjellig. For meg symboliserer fett trygghet, kanskje overbragt fra forrige generasjon, som levde i tider hvor det fantes virkelig knapphet og fattigdom. For oss “fantes” det egentlig ikke, i hvert fall ikke i ekstrem grad, men vi ble selvfølgelig oppdratt tildels med forrige generasjons holdninger, kanskje ikke bare når det gjaldt nøysomhet og sparsommelighet, men også grådighet, som nok kunne ligge på lur. Dagens forbruk kan tyde på at det gjelder flere enn meg, jeg tror ikke det er for mye sagt. Kanskje vi holder på å spise oss mette på vegne av tidligere generasjoner. La oss håpe at vi blir fornøyd, og klarer å komme ned på et fornuftig nivå på et tidspunkt, både av hensyn til oss selv og til miljøet.

Av egen erfaring har jeg konstatert at det finnes et fenomen man kan kalle ”innbilt sult”, jeg vet ikke hvilket navn en fagperson, en psykolog, for eksempel, ville satt på det. Men tingen er i hvert fall at det ikke gjør noe at man overser følelsen, tvert imot, magen får fred og oppfører seg roligere. Fenomenet opptrådte for meg som regel om kvelden, eller kanskje det var da jeg hadde ro til å kjenne etter tilstrekkelig til å forstå at det ikke var et ”normalt” fysisk behov som kom til uttrykk.

Jeg tror jeg har sagt en del om nervøse reaksjoner som setter seg i muskulatur og mage, og det som ”kroppen husker”, som er blitt en slags sann klisjé, gir seg gjerne utslag i overkompensering, altså at man som sagt fyller på for mye for å fylle hullet av nervøsitet eller angst. Hvilke konkrete kroppslige utslag det får skal jeg ikke ha sagt for mye om, bare konstatere at forskjellige kulturer har forskjellige kroppstyper, og noe av det må vel skyldes livsstil og forskjeller i hang-ups, i tillegg, selvfølgelig, til natur og tradisjoner. Alt er ikke farlig, mye er bare morsomt, i hvert fall for den det ikke gjelder. Er man innenfor en kultur vil man vel ofte være mer fokusert på det man vil forandre eller ha annerledes i sin egen kultur.

Jeg tenker også at mange utsagn ledsages av en gest – en bevegelse eller en del av ytringen som foregår på et kroppslig plan, i tillegg til det verbale. Tenk bare på uttrykket ”å bli dukket” – for at det i det hele tatt skal være mulig å gjøre det må det følge med en kroppslig komponent, som gjerne setter seg nettopp i muskulatur eller mage. Gesten trenger ikke være synlig, det er i hvert fall min erfaring, hever man stemmen vil man ofte oppleve kroppslige reaksjoner fra dem som mottar skyllebøtta. Og motsatt, man ”dukker seg” noen ganger selv som av et slag, selv om alt som kommer er ord.

Uansett om det er ment sånn, og om det som kommer faktisk er kroppslig kommunikasjon eller ikke, så vil mange ting kunne oppfattes med kroppen også. Mange er seg ikke bevisst at de sender ut sånne ting, de snakker om sine egne irettesettelser, for eksempel, som isolerte, verbale fenomener, og har ikke innsett at de også inneholder en fysisk komponent. Om ikke annet, så i hvert fall på mottagersiden.

At folk prøver å få seg til å ”stappe i deg” dine egne ord kan også gi seg utslag i spising, ved at man faktisk følger oppfordringen, på sett og vis, mer eller mindre ubevisst, og spiser, ikke sine egne ord, men for mye mat, når følelsen kommer opp igjen seinere.

I fettets logikk, hvis det er snakk om et hang-up, et problem, vil det være det samme som ellers: Hullet blir ikke fylt, man har en uvane, ikke en positiv vane.

Noen ganger skyldes hullet man prøver å fylle at man trengte kjærlighet i en annen fasong enn man faktisk fikk. Man føler seg kanskje forfordelt, eller man følte at man ba om noe som aldri kom, i hvert fall ikke sånn som man ba om det.

Eller kanskje man syntes man fikk det bare gjennom mat, mange mødre er jo naturlig nok opptatt av mat, og det er vel ikke ulogisk at man da liker spesielt godt å spise eller å lage mat. Det viktige er uansett ens egne følelser rundt problemet. Det hjelper lite at mor sier hun ikke mente det sånn – hvis det ble oppfattet sånn den gangen, sitter det i systemet på den måten det ble oppfattet, og man må som regel rydde ut fra den erkjennelsen. Noen ganger hjelper det selvsagt at hun innrømmer at det ikke var lurt, det hun gjorde, men da er vi vel egentlig allerede inne i opprydningen.

Noen ganger er det ikke helt lett å vite hva som egentlig skjedde for lenge siden, det kan ta tid å finne det ut. Ting ligger slett ikke alltid oppe i dagen.

Hvis problemet har satt seg i magen må man håpe det lar seg gjøre å få det ut igjen også. For min del er bevisstgjøring av hva som egentlig er saken en viktig del av det, og å jobbe med mat har også vært en god måte å komme gjennom en del problematiske ting.

Virkelig kreativitet har i seg mange gode ting for den som utøver den. Man møter seg selv, og må kanskje være forberedt på det. Men man møter også de positive sidene av sin egen interesse, de sidene som gir en noe direkte fra det man gjør, sammen med de problematiske sidene av faget eller aktiviteten, som hvis man løser dem, også kommer ut på plussiden. Etter min erfaring kan det være sånn at forskjellige problemer krever forskjellige typer løsninger. Noen ganger er det for meg lesing som skal til, andre ganger praktisk arbeid, kunstopplevelser, å gå en tur eller å snakke med noen. Det gjelder å finne den måten som passer, ikke bare for en selv, men for problemet.

Faglig profesjonalitet, både i større og mindre porsjoner, fører en til slutt til sakens kjerne, uansett hva den er akkurat for deg eller meg. Det gjelder å finne ut om engasjementet er sterkt nok til å jobbe med noe profesjonelt, både (selvsagt) aktiviteten i seg selv, men også de problemer man tror man vil kunne gå løs på ved å gjøre arbeidet.

Man må bare huske på at ting helst skal inn i systemet, så fordøyes (!) eller bearbeides, og ut igjen i en eller annen form. I motsatt fall, hvis det blir der inne et sted, får man ofte nettopp et vedvarende problem.