Jeg var på Tøyen i går, på zoologisk museum, og på vei ut snappet jeg en bok om krydderplantene i Botanisk hage. Den var billig, og jeg er interessert.

Alltid noe å lære. Jeg visste ikke at einer var en av de vekstene som har størst utbredelse i verden, over mye av den nordlige halvkule, som jo er ganske stor. Utbredelse: Mellom-Amerika, tropisk Afrika og Europa opp til Arktis (jeg må da ha sett den i Tromsø da jeg bodde der?). Mitt bilde av den er noe urnorsk, duften av baret og bakken på varme dager, og treverket som heller aldri slutter å gi nesa en touch av de stedene jeg vokste opp. Jeg hadde en gang en plan om å gi einerspon i en liten krukke som presang til en utenlandsk jente jeg var interessert i, som en souvenir fra mine trakter. Det ble med planen, dessverre, men det kan jo også tenkes at hun ville kjent igjen greia fra sitt eget land og punktert ballongen litt. Jeg har opplevd det med andre ting.

Bukkehornkløver er en annen plante, fra erteblomstfamilen, som jeg har vært borti som smakstilsetning i norsk ost, noe skikkelig godt noe fra en lokal produsent et eller annet sted. Den finnes ikke vilt i Norge, heller ikke dyrket, men noen prøvde en gang, en annen professor i botanikk, og det gikk visstnok fint å få til levedyktige frø av plantene så langt nord som Karasjok.

Jeg tenkte ikke på det da jeg spiste osten, men forfatteren som skrev denne lille urte- eller krydderboken sier at det er hovedingrediensen, hovedsmaken, så å si, i karri, og da snakker vi kanskje om den ”gammeldagse” typen som har vært på det norske markedet så lenge jeg har levd, i hvert fall. Karri, curry om man vil være internasjonal, er jo ellers en verden i seg selv når man har beveget seg ut av fiskebollegryta, med hauger av forskjellige oppskrifter. Planten, særlig frøene, dufter sterkt av karri, sier altså Liv Borgen, som er pensjonert professor i botanikk i Oslo.

Ok, det var kanskje en touch av det i osten også, selv om det var på en helt annen måte. Karri er ikke bare karri, es kommt mal an.

Jeg er treg med å lære engelske gloser, men nå tror jeg at jeg klarer å huske at planten heter fenugreek. Bra å kunne kommunisere kunnskapen sin til hvem som helst.

For de med nerde-tendenser kan jeg fortelle, fra samme kilde, at foenum-graecum betyr ”gresk høy”, stadig ifølge Liv Borgen, og at den dyrkes i stort omfang i India og Pakistan, blant europeiske land i Frankrike, og dessuten i Tyrkia, begge i mindre omfang. Den brukes altså mye i Asia og dessuten Hellas.

PS Hvis ikke du skjønte det, så betalte jeg for boken, men ikke så mye.