Følelser sitter i kroppen, det er vel ingen sensasjon å si, og selvfølgelig også problematiske følelser. Det er vel også gammelt nytt at ting som i utgangspunktet er psykiske, inntrykk av opplevelser osv., kan sette seg i muskulaturen, og hvis jeg skal stole på egen erfaring, også i fordøyelsen.

Det trenger muligens ikke skje direkte, en åpenbar måte det skjer på er at man ”tar det som man har det”, spiser for å døyve en smerte, og så lenge smerten sitter der et eller annet sted og problemet ikke er løst, vil man fortsette å forsøke å kompensere, man vil fortsette å overspise et eller annet, for eksempel, hvis det er den foretrukne ”løsningen”.

Jeg synes heller ikke det er vanskelig å tenke seg at et problem kan bestå av mere enn rene følelser, opplevelser er nærliggende, selvfølgelig, som roten til et onde, men også tanker kan man vel forestille seg som en del av det. Jeg er sikker på at man kan finne ”komplekser”, ikke bare i hodet, men også i magen.

Noen problemer oppleves og opptrer som bunnløse, ”sorte hull” i personligheten, og det er nærliggende å tro at de derfor er uløselige. jeg skal ikke påstå at jeg har løst alle mine problemer, det er vel heller ikke noe mål i seg selv, men det kan være godt å vite at alle kunstformer, inkludert livskunst, har i seg evnen til å romme uendeligheten, sånn at disse hullene faktisk kan fylles, hvis man treffer godt.

Det det gjelder om, og jeg snakker bare ut fra egen erfaring, er å finne den rette metoden både for en selv og for det problemet man er nødt til å gjøre noe med. De menneskelige behov er så mangslungne, noen ganger trenger man en samtale som toucher innpå en bestemt ting eller bearbeider noe på en bestemt måte – som regel er det viktig hvem man snakker med – andre ganger er det praktiske aktiviteter man trenger, kunst, naturopplevelser, sport, jeg har ikke gjort alt selv, men jeg kan ikke tenke meg at noen av disse områdene mangler dette poenget et eller annet sted.

Som sagt, man må gjøre ”det rette” til riktig tidspunkt, kanskje, og man må ofte lete og kanskje ha litt flaks. Noen ganger dumper man opp i løsninger uten å vite hvordan det skjedde, andre ganger har man en intuitiv følelse av hva som skal til. Noen ganger tror man at man har truffet helt, men får bare løst en del av problemet, andre ganger forsvinner et helt kompleks nærmest for øynene på en.

Noen ganger går det raskt for seg, andre ganger kan det ta måneder og år. Det vanskelige med det siste er at man oftest ikke vet helt i hvilken ende av problemet man befinner seg. Min erfaring er i hvert fall at veldig mange plagsomme ting kan ta slutt, kort og godt, hvis man bare er utholdende nok. Roen kommer en gang, hvis det er det man trenger, i hvert fall i biter. Og i hvert fall nok til at man får det bedre, får jeg legge til. Man får ikke forlange alt, men det hjelper bra, det gjør det, når man lykkes med ting som dette.

Kunstens evne til å menneskeliggjøre oss henger vel blant annet sammen med at den er laget med kjærlighet. Den finnes i mange fasonger og sammenhenger, i alle de aktivitetene jeg har nevnt. Alt vi gjør og alt vi lager er jo faktisk former for menneskelig samkvem, på en måte, selv om det skjer over århundrer og lange avstander.

Selv gode samfunnssystemer er også utformet med en viss kjærlighet og omtanke, og det er synd at mange idag ikke oppfatter dette poenget, selv om det kan synes langt unna virkeligheten ”på bunnen”. Kjærligheten tar mange omveier. Det er selvsagt innlysende at den finnes i direkte menneskelige relasjoner, men alt menneskene lager er jo menneskelig, og selv om det finnes destruktive ting rundt forbi finnes det også ting som bygger, i alle typer sammenhenger, enten det dreier seg om sykepenger eller malerier.

Et litt underlig fenomen for meg er at man ikke alltid vet at man har vært elsket, og det kan gå opp for en først etter mange år, slik at følelsen – og gevinsten – først kommer lenge etter de egentlige, hyggelige opplevelsene. Det kommer vel kanskje an på hva man forsto, i hvilken grad man har tilgang til seg selv og andres sympati for en. Vi kan jo håpe at det hyggelige vi selv eventuelt gjorde er kommet fortere fram.

Man kan lure på om det er forskjell på om man spiser for mye for å kose seg eller for å plage seg selv, hvilken effekt det har på systemet. jeg vil tro det er en forskjell, vennlig mobbing gir en ganske annen effekt hvis man forstår den, enn uvennlig. Det er vel grunn til å tro at noe av den samme effekten finnes når man gjør ting med seg selv, selv om man når det gjelder spising sannsynligvis legger på seg på begge måter.

Hva som skjer med kroppen vet jeg ikke ordentlig. Det er gjort forsøk som viser at ting man tenker kan påvirke kroppen på målbare måter, men så vidt jeg vet er ikke dette samspillet mellom kropp og psyke systematisk utforsket av legevitenskapen, i hvert fall.

Å få ut skitten er også et poeng, og også noe som også må påvirke psyken på en eller annen måte. Lettelsen ved å finne et toalett når man må, er vel ikke bare knyttet til sosiale konvensjoner og tanken på å drite seg ut, bokstavelig talt. Får man ikke utløp for ting man ikke kan eller vil bære på skjer ett av to: Enten tyter det ut et annet sted, gjerne på måter som plager en selv eller andre, eller, hvis for mye vendes innover og man faktisk lenge bærer på for mye, risikerer man kanskje sykdom eller i hvert fall problemer.

Dette kan skje hvis man tar for mye hensyn til andre på bekostning av seg selv, eller ikke tar vare på egne interesser i tilstrekkelig grad. Det er kanskje drøyt å si at det ikke går an å leve uten egoisme, men det er i hvert fall temmelig krevende. De som prøver ender fort enten som helgener, kanskje, eller virkelige skurker på et eller annet felt. Begge er nok vanskelige å forholde seg til for andre, og hvem som blir oppfattet som helgener og hvem som skurker kommer vel også noen ganger an på hvordan det virker, det de gjør, hvem det eventuelt går ut over eller hjelper.

Hvor balansen mellom egoisme og uselviskhet finnes er nok heller ikke  å lett å forutsi, men man bør kanskje være klar over problemet.

I en kreativ prosess er produktet forhåpentligvis til nytte for noen, men man føler også ofte lettelse fordi man fikk ut negative ting som ikke lot seg ordne opp i på andre måter. Det er også en side ved kunst og kreative prosesser at de omdanner problemer til nytteprodukter, åpenbart mentalt, men jeg vil si også fysisk.

Hvor i kroppen følelsene sitter hos oss kan være så ymse, så det er vanskelig å forutsi hvilke kroppsdeler som vil dra nytte av det ene eller det andre. Noen kunstformer er åpenbart mer fysiske, mat er opplagt, mens andre er regnet som mer eteriske, musikk, for eksempel. Men det finnes så mange former for kunst og så mange mulige effekter at det i hvert fall er et utall muligheter for bruk.