En av de virkelig store fordelene med å lage mat bare til seg selv er at man også kan bestemme selv akkurat hva man skal lage. Man trenger bare tenke seg om, kjenne etter hva man har lyst på, eventuelt grave litt i hodet hvis man ikke kommer på noe med en gang, se hva som er i kjøleskapet. Kanskje man må handle, eller kanskje ikke, forbløffende ofte er det nok ting i skapet til å lage et eller annet som kan passere som middag, til og med bra.

Man trenger egentlig ikke all verden. Jeg kan huske en periode da jeg var ordentlig syk og virkelig fattig, at jeg lagde en salat til middag av kokte poteter, rå løk og svarte oliven, sånne helt vanlige fra glass på super’n. Jeg tror ikke det var noe annet oppi, bortsett fra dressing. Med gode poteter og en god dressing var det godt, og nok også, tror jeg, og jeg var ganske stolt over å ha laget en ok middag for nesten ingen penger.

Men selvfølgelig, ensomheten ved å spise alene kan være guffen. Mye av vitsen med mat og drikke er å dele den med noen, men det er kanskje litt trøst i å tenke på at nettopp all mat, både selve grønnsaken og oppskriften, kommer fra et annet menneske, sånn at man på sett og vis er sammen med noen når man finner frem en oppskrift og lager et eller annet. Man er en del av en kultur, en liten stund, både mens man spiser, og ikke minst, mens man følger oppskriften.

Kanskje man har gode minner om akkurat den maten eller om det stedet maten er fra. Forhåpentligvis ikke såre minner, da ville man kanskje unngått akkurat den retten. Hvis man ikke oppsøker sorgen eller lengselen, for å få noe ut på den måten, eller man vil tygge på et minne enda en gang.

Men jeg kjenner i hvert fall den mangelen på tyngde som kan finnes når det mangler en annen person ved måltidet, når man på en måte står på begge sider av disken på samme tid, eller på scenen og i salen, kan man også si. Å spille skuespill med seg selv er ikke helt det samme som å gjøre det sammen med noen.

Men menneskene er overalt, nesten, med sin kultur, og noen vil kanskje synes at dette er et slitsomt faktum.

Noen oppsøker ensomheten, for eksempel i naturen. Jeg har også gjort det mye, men akkurat nå er jeg mye mer interessert i mennesker i alle fasonger og med alle sine uttrykk. Derfor bor jeg også i en by, en ordentlig tett møteplass, for folk som har innrettet livet på de forskjelligste måter, og som gir uttrykk for det også på måter som for meg stadig er nye og overraskende.

Man kan i Oslo idag møte folk fra alle samfunnslag, alle  kanter av landet og sikkert alle land. Et raskt møte med en amerikaner kan være en glimrende start på dagen, ”How’re you doin’?” leder raskt over i hva som helst som ligger i toppen av hodet, om hvordan det går med jobb, penger, man skal på date, eller andre felles interesser. Samtalen varer ikke lenge, men kontakten er der, man rekker å få et inntrykk og et mentalt klapp på skulderen, like personlig som noe som ville tatt lengre tid. Jeg har aldri vært i Amerika du nord, jeg vet egentlig ikke hvordan ”de” lever, men kjapphet har jeg ingenting imot så lenge den er koblet med vennlighet.

Østkant og vestkant er et åpenbart tema i Oslo, men kom ikke her og si at det ikke er det i andre norske byer eller steder. Det er kanskje bare det at så mange ting kommer til syne i Oslo, som kanskje er skjult i andre deler av landet, eller i hvert fall har vært det. Uansett trenger man ikke bry seg så mye på fortausnivå. Vi har byen sammen, og siden jeg i grunnen er vokst opp utenfor (Asker), og dessuten har bodd temmelig lenge på helt andre kanter trenger jeg heller ikke delta i det som måtte finnes av skikkelig skarpe motsetninger. Jeg kan faktisk tillate meg å være turist, gi blaffen og være hyggelig, slik man pleier å være når man er besøkende. Det funker ofte her også.

Har man råd løser kafeene litt av ensomhetsproblemet ved å bo alene. Man trenger sånn sett heller ikke kjøpe mye. Spisepliktens tid er gudhjelpemeg forbi, og selv om man kanskje ville føle seg litt rar ved å bare drikke kaffe på de dyre stedene som liksom går for å være restauranter, kan man for eksempel der også godt begrense seg til dessert, det er i seg selv interessant å gjøre det fordi den ellers gjerne kommer i skyggen av hovedretten. Plutselig legger man merke til den, og finner ut noe nytt, hvis det er noe å finne ut, da.

Eller man kan gå til et av de ørten andre stedene som er noe midt imellom kafé og restaurant, og hvor man kan boltre seg blant billige og dyre ting ettersom. De som står bak disken eller løper rundt og serverer er uansett hyggelige, det må man da virkelig kunne si. Ikke har jeg noe alvorlig å si på servicen i Oslo lenger. Treffer man blink med kjemien, kanskje både med stedet og med den enkelte servitør, blir man til og med tatt imot med et ekstra hyggelig smil hvis det er lenge siden sist man var der.

Å invitere noen på middag er, som jeg har vært inne på før, også en god løsning hvis man ikke vil spise alene, og en spontan invitasjon en vanlig onsdag er ofte funksjonell. Spaghetti er fortsatt en av mine favoritter, og siden jeg fant ut at jeg var litt lei kjøttdeig i dag prøvde jeg å se hva som lå i disken i dag, og endte med lam fra Lofoten og kantareller fra Latvia, sammen med paprika og løk som jeg hadde. Litt tåpelig og ikke helt billig, men jeg gjorde det altså. Jeg klarte ikke å motstå et stykke renskåret lammestek (tror jeg det må ha vært det, selv om de kalte det flatbiff, antagelig i et forsøk på å nå folk som normalt spiser mye oksekjøtt). Grunnen til at jeg bare måtte, var at de markedsførte kjøttstykket – (og det smakte virkelig bra) – som pre-salé, som jeg har snakket om selv ganske lenge som en morsom kuriositet, fordi jeg fant uttrykket i en av kokebøkene til engelske Elizabeth David for lenge siden, og alltid har lurt på hvordan det smakte. Det betyr altså forsaltet, via beitemark som er så nær sjøen at det er salt i bakken, som spises av sauene og går inn i kjøttet.

Man må sikkert være fransk for å komme på at maten kan begynne å lage seg selv ute på beitemarka, og lage et begrep som forteller oss det. Sartre irriterte seg visst litt over Norge og den norske naturligheten i matveien, etter en reise opp langs kysten en eller annen gang. I dag ville han nok kunne hatt det annerledes her og der, og sett fra et moderne norsk synspunkt er det vel ikke noen grunn til å måtte velge mellom natur og kultur, eller kultivering, om man vil, vi kan ha god bruk for begge deler, ikke minst hvis det er turister vi er ute etter å servere.

Et overfladisk, men interessert møte med fransk matkultur kan gi et inntrykk av at virkelig alle muligheter er prøvd ut og beskrevet, som i en vitenskap. Selvsagt på en bestemt måte, ”den franske”, man kan jo godt merke at maten der generelt er forskjellig fra annen europeisk mat, men systematikken i utforskningen nettopp av bearbeidelsen er også spesiell, og jeg tror det er riktig å si at nettopp dette gjør matkulturen deres til et mulig oppslagsverk for andre land, eller for hvem som helst som vil lære kunsten å lage noe godt.

Å kalle det lammekjøttet jeg spiste idag ferdig saltet er jo en overdrivelse, men kjøttet hadde en litt søtere smak enn vanlig, omtrent som om det skulle vært marinert, så helt feil var det heller ikke. Endelig fikk jeg altså smakt det der pre-salé som jeg bare hadde lest om i en av bøkene til salig Elizabeth David, som skrev kokebøker på engelsk. I hvert fall smakte det prima bare å skjære det i skiver og steke det i olje med salt og pepper, som biffbiter, sammen med spaghetti, stekte kantareller (jeg hadde ikke smør, men olje, sennep og salt fungerte bra), og stekt paprika og løk.

Temmelig rett på, hele måltidet, med masse urter i grønnsakene.

Jeg var ikke alene da jeg spiste i dag. En gammel venn stakk innom etter jobb, og vi benyttet oss til og med av kafeenes behagelighet, en kaffe og en øl i nærheten etterpå. Sånn sett var jeg absolutt ikke ensom i kveld. Jeg fikk både luftet noen kjepphester og hørt noen historier jeg aldri hadde hørt før.

Sånne samtaler er også bearbeidelse, akkurat som matlagingen er det.