Hva er vitsen med champagne?

Ærlig talt, de forbaska boblene forstyrrer bare vinsmaken, de er alt for store og alt for mange, man får munnen full av skum. Det er mulig at jeg har drukket noe som var verdt å drikke en gang, men det hører i hvert fall til sjeldenhetene. Vil jeg ha brus drikker jeg brus, jeg digger Farris, med bobler, det er masochisme i passe format, slag mot ganen med bobler og iskaldt vann. Øl har litt av den samme effekten, men dempet av alkoholen, så selvplagingen stort sett forsvinner. Fest i et glass, hvis man passer seg, og drikker når man vil ha det gode humøret bedre, ikke når man vil ha vekk det dårlige.

Jeg skulle liksom ha en perlende vin, for meg betyr det virkelig små bobler som nesten ikke merkes, bare som ett av flere krydder i en vin. For de som har drukket billig Lambrusco – her har du det. Det jeg har drukket er nok regnet som en temmelig billig og kjip vin, men jeg synes det er godt, omtrent som et par velbrukte slitne sko som passer akkurat til foten, istedenfor de nye fine som trenger å gås til før de er hyggelige å ha på seg. Perlende vin er i fagspråket bare litt mindre såpeskummende enn sjampis, det kan gå an, men det er egentlig ikke det jeg er ute etter.

Lambrusco er en drue og navnet på vinen, så i hvert fall, som amatør kan man om ikke annet konstatere at det ikke er blandet andre druetyper oppi, så vet man i hvert fall litt om hva man drikker.

Jeg ble selvfølgelig oppmerksom på vinen ved å lese, denne gangen om Don Camillo, en figur i historier skrevet av den italienske journalisten og forfatteren Giovanni Guareschi. Don Camillo er prest i en liten landsby i Po-dalen, og historiene foregår rett etter krigen. Den andre viktige personen i disse fortellingene er den kommunistiske borgermesteren Peppone. De to er venner, en smule mot alle odds, og de møtes ofte i smug, bak ryggen på folkesnakket. Jeg tror (og det er virkelig lenge siden jeg leste noen av historiene) at Lambruscoen kom på bordet da don Camillo var skikkelig syk av et eller annet, havnet på det lokale sykehuset og ble satt på sykehusdiett. Absolutt ro og ingen kraftig mat som kunne sette systemet hans på hodet, hvis man skulle følge søstrenes instrukser. Selvfølgelig føler han at dette er mat han kommer til å dø av.

Peppone smugler inn noe mer nærende, jeg husker ikke hva, kanskje ost og pølse fra en lokal husmor eller bondekompis, og en flaske med Lambrusco.

Dette er skrevet etter hukommelsen, jeg har for lengst mistet boken. Bokklubben hadde en samling av historiene som jeg leste en eller annen gang for lenge siden. Det finnes visst mange flere, tilgjengelig fra antikvariat, kanskje, eller nye på engelsk. Og på italiensk, da, hvis man er så flink.

Men kanskje jeg skulle se etter en flaske på polet igjen.